Ser ut som at jeg kan bli helt alene under fødselen :(

[Anonym bruker]

Jeg har termin om ca 2 uker... fikk beskjed hos samboeren min i kveld at han ikke blir med på sykehuset... Han lider av sykehusangst men har hele tiden sagt at han skal prøve å være der sammen med meg... Hadde alliert meg med søsteren min at hun skulle være med meg... Snakket med henne i kveld, hvor hun fortalte at de skulle bort i helga... Det skulle de også mest sannsynlig helga deretter også... Jeg hadde belaget meg på hele svangerskapet at hun ihvertfall skulle være sammen med meg.... Så nå er jeg skikkelig trist å lei meg... Hvis det skjer noe i helga, eller neste helg, så blir jeg helt alene.... Mange som sikkert tenker at jeg har sikkert andre jeg kan ha med.. Med det er svært få jeg kunne tenkt meg til å ha med... Har vurdert nå de siste timene om hvem jeg evt kan spørre, og hvem jeg kunne tenkt meg å ha med, men jeg har enda ikke kommet opp med et forslag....

Det mest skufftende er at når jeg får babyen på magen etter 9 md ventetid, så får jeg ikke dele det med samboeren min..... Syns han er verdens største egoist for øyeblikket...

[Renate77 ♥med gutt og jente♥]

Huff og huff. Så utrolig kjipt av samboeren din. Jeg mener seriøstat NOE får de bite i seg de som skal bli far og slt. Hva med alle de damene som har både sykehusangst og fødselsangst osv.. Hva skal de gjøre da? La være å få barn? Nei, de biter tennene sammen og kommer seg igjennom det, både en og flere ganger.

Mannfolk har en tendens til å ta den letteste utveien.

Synes det er skikkelig dårlig gjort jeg!!!!

[Gjest Lykkeliggift_]

Verdens største egoist sier du?? Mulig det, men han har ihvertfall grunn til at han ikke blir med. Mannen her i huset blir ikke med meg på fødselen fordi han ikke vil, har verken blodskrekk eller sjukehusskrekk. Og ikke får jeg skyss til sjukehuset heller. Har ingen familie her i landet, og heller ingen veldig nære venninner jeg kunne tenkt å ta med.

Men jeg tror at både du og jeg greier det kjempefint!! Før fikk ikke far lov til å være på sjukehuset med mor, og det gikk fint det også. Vet at de som er alene under fødselen kan be om å ha en jordmorstudent eller barnepleier hos seg en del for å få støtte, og de er utdannet til det.

Vet det er leit å ikke ha noen å dele glede med, men tror bare at du må prøve å fokusere på det positive, at du får en baby om max 4 uker, og det er det største som kommer til å skje i ditt liv:)

Klem

[Anonym bruker]

Greit nok at han har en unnskyldning... Men jeg var ikke forberedt på at jeg skulle kanskje bli alene.... Det er litt det med å være psykisk forberedt... Jeg har hatt masse støtte i søsteren min... Vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten henne... Så får jeg høre at hun skal bort... Var ikke forbredt på det heller.... Jeg skjønner jo at hun ikke skal styre livet sitt etter min fødsel.... Men det er noe med det at når alt forandrer seg fra hva man trodde.... Jeg mener også uansett at samboeren min kan ihvertfall prøve... Det er bra mange mannfolk som lider av sykehus angst, men de fleste prøver ihvertfall å være der... Syns det er dårlig gjort å komme rett før termin og si at nei jeg blir ikke med... Når han har fortalt alle at han skal gjøre alt for å prøve å være der for meg...

[Snuppa_00:13 og Gutt_16:28]

Mannen min har spurt pent lenge før jeg ble gravid om han kan slippe å være under fødsel. Han kan godt vente utenfor men er livredd for å være med inn. Jeg har gått med på det siden jeg vetg at han muligens vil besvime Derimot har jeg mange som vil være med og jeg klarer ikke å bestemme meg. Har sagt at den første ledige blir med

 

Det rare er at mannen min hadde snakket med en dame på jobben angående fødselen og hun forklarte han at han kommer til å angre og at det ikke er såå ille som han tror. Han kom hjem i går og sa at han har lyst å være med men hvis han ikke orker eller blir dårlig vil han gå ut på gangen. Jeg er glad for det selvfølgelig men jeg kommer ikke til å tvinge han uansett.

[torisve]

Jeg har egentlig respekt for han som sier ifra att han ikke vil..Særlig når han har skikkelig angst..

Men jeg synes det er skikkelig dårlig av søsteren din som hadde lovet å være med. Jeg hadde blitt skikkelig lei meg.. Og reise bort kan hun jo faktisk gjøre andre ganger enn akkurat nå!!! Dette har hun jo vist lenge!!!! (litt hormonell ja)

[Gjest Lykkeliggift_]

Samme her, fikk beskjed i ca uke 33 at han plutselig ikke blir med på fødselen, sånn bare uten forvarsel. Kan heller ikke invitere foreldrene mine som er over 60 år begge to og bor i et annet land. Men tror uansett ikke det er noe vits i å "tvinge" mannfolka å være med for enhver pris, da får de ingen fin opplevelse av fødselen, bare følelse av at de MÅTTE bli med. Men enig, dårlig gjort e det

[Anonym bruker]

Ja må si at jeg ble skuffet ... Fikk liksom begge slengt i fjeset på samme tid.. Men for all del, skal klare meg.... Føler meg bare så alene om alt nå.... Hadde bare behov for å få ut litt steam.....

[mamma til s@lma]

Må si meg enig med trådstarteren, selv om jeg forstår veldig godt hva du opplever og, moonlight83. Jeg har heller ingen familie i landet og ingen venner som jeg kunne tenke meg å ha med under fødselen, og dette er ikke akkurat det fineste følelse, men.......... at din mann ikke ønsker å være med heller og ikke kjøre deg heller er en annet sak som jeg synes du burde ikke bare droppe og la vare, men det er min mening .

Det er en stor forskjell på det at barnefar ikke får lov til å være med , og at han ikke ønsker det. Enorm forskjell. I gamle tider da systemet ikke tillatt fedre å være med, var det noe helt annet. Da var fødende innstilt på det å føde uten de nærmeste fra dag en, og det ble ikke så trist og føltes sikkert ikke så urettferdig som nå i dag, når alle rundt omkring har noen med seg.

Til trådstarteren: jeg ville nok forsøke å snakke med samboeren ( selv om du har sikkert prøvd flere ganger allerede ) og fortelle han hva du synes om hele ideen. Ikke spar ham, ikke syne synd på ham, for det fortjenner han ikke i denne situasjonen. Du har ingen valg enn å føde, ingen spør om du har sykehusangst eller fødselsangst, du må klare det uansett. Og det gjør du sikkert, men du har full rett til å kreve at han skal være med og støtte deg underveis. Var han med på å bli gravid, så får han være med på fødselen og. Det går ikke an å skrive seg ut av å være forelder fordi man har angst, dette har mange voksne og takler det utmerket.

Jeg vet godt at det sikkert er ikke bare bare å ta det opp med samboeren, men forsøk hvert fall en gang til. Lykke til, uansett hva det blir til så husk at det viktigste er at det beste er foran deg, babyen din er den beste takk for alt slit og svett .

[Anonym bruker]

Tusen takk for de gode ordene dine...

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Kontakt sykehuset og spør om de kan snakke med deg og samboeren din om hans sykehusangst og arrangere et privat besøk til sykehuset. Jeg har selv hatt angst (ikke for sykehus da), og vet at det kan kjennes helt jævlig ut. Angsten hans forsvinner jo ikke bare ved at han har lyst til å være der...det er ikke det angst går ut på. Mye angst er irrasjonelt, og da oppfører en seg irrasjonelt uten at man kan kalles en egoist. Han er nok veldig lei seg for å ha denne angsten...han kan jo ikke noe for at han har den. Men han kan prøve å behandle den...ville som sagt ha kontakta sykehuset, evt. jordmor og snakka om dette med dem. De har jo sikkert erfaring med andre menn med sykehusangst, og har råd og tips om hva dere kan gjøre.

[Anonym bruker]

Skjønner veldig godt at du er skuffa!! Han har sykehusangst?? Det er jo ikke han som skal føde! Kan skjønne at han syns det er skummelt og kanskje gruer seg til å se deg ligge der å ha det vondt, men da burde han jo virkelig være der for deg. Og søstern din!!!! Dårlig gjort, synes jeg. Jo, du burde kunne forvente at hun setter livet litt på vent akkurat nå. Hun har sagt at hun skulle være med og plutselig skal hun bort - to helger på rad!! Har søstern din barn? Syns du burde kunne forvente at hun dropper turene, jeg.

Min samboer gruer seg nok til fødselen - hadde en kip fødsel sist. Han har spurt om han kan slippe å være med, men jeg har sagt at han skal. Det eneste er at han ønsker å gå ut akkurat når jeg trykker ut babyen. Det er greit, for da er jeg jo så konsentrert om det jeg driver med at jeg antakelig ikke enser han allikevel. Men han blir der nok, når øyeblikket først kommer )

Ønsker deg masse lykke til! Håper samboern din tar til fornuft og søstern din skjønner hvilken ære der å få være med på en fødsel.

[Anonym bruker]

Fy fader for noen superegoister begge to! Du hadde en avtale med søsteren din om at hun skulle være "standby" og fy fader så råttent gjort og da droppe det pga en helgetur!!!!

 

Samboeren din har kanskje sykehusskrekk, men HALLO, han kan jo gjøre et lite forsøk på å skyve sin egen redsel og sine egne behov til side denne ene gangen, han skal tross alt gå gjennom dette smertefritt.

Jeg blir så sinna, det finnes absolutt ingen unnskyldning spør du meg!

Man er to om en graviditet fra start til slutt og punktum finale!!

 

[Kristin*]

Kjempe egoistisk av både samboer``n din og søstra di synes jeg.

 

Greit nok att samboern din har sykehusangst, men da må han jobbe med denne angsten da!! Og overvinne den, ikke bare unngå den.

[Dina1]

Hei, høres utroli kjipt ut for deg at du skal behøve å være aleina om det som skal skje no...

Trur kanskje at menn må prøve å skille litt mellom det å ha reell angst, å det å ikke bare ville/grue seg til sånt. Syns egentlig at menn som tar det valget der, e veldig egoistisk og lite selvoppofranes! Som tidligere sagt, man e to om det - og vi treng å ha dem der som støtte for oss. E jo viktig at dem bare e der, åsså får dem heller gå ut på gangen hvis det blir for tøft. Men dem bør jo prøve.... Kæm skal man ellers dele den her opplevelsen med, om man ikke kan gjøre det med barnefaren?

Eg blir så hissig å opprørt når eg høre om sånt, hadde et søskenbarn der mannen ikke va med overhode til sykehuset. Å de gamle tantene mente at det måtte han no sjøl velge... Syns det e trist....

Lykke til uansett, håpe det ordne seg!

[Smellt P. Tjukka]

Hva feiler det "mennene" deres som ikke vil være med ? Sykehusangst eller ikke , get a grip ! Ikke mye til menn ...

 

Mannen min holder på å besvime bare av snakk om blod, sykhus etc. ! Men han var med sist og blir med denne gangen også ! Ikke noe spørsmål om annet ! Han behøver ikke være der akkurat når jeg presser ut , men før og etter !

Jeg syns det er umodent og lite soledarisk å nekte å bli med ! Tror jeg hadde kastet hele "mannen" ut av huset hvis han ikke kunne stilt opp i den situasjonen !

Sorry , men jeg blir litt provosert !! Det er sikkert ikke så enkelt ;-)

[Anonym bruker]

Hei du!

Uff, så utrolig kjipt! Jeg har selv angst for fødselen. Og ville bare tipse deg om Gaia. Jeg har selv gått til de i et forsøk på å bearbeide følelsene litt. Det har utrolig nok hjulpet (ikke blitt borte, men mindre redd enn før). De kan muligens hjelpe mannen din også... Be om et møte med en Gaia-jordmor (spesialtrenet til å ha slike samtaler) sammen med mannen din. Der kan dere få snakke ut begge to, og mannen din kan sette ord på hva han er redd for slik at de prøver å skåne han for de opplevelsene. Tror du kan få kontakt med å ringe direkte til sykehuset eller snakke med jordmoren din på helsestasjonen. Det er mange på Ullevål, men har forstått det slik at de skal være over hele landet.

 

Skjønner godt at du ikke ønsker å gå gjennom det alene selv om sykehuspersonalet sikkert er supre. Har forståelse for at mannen din har angst for dette (siden jeg er livredd selv), men som noen andre her påpekte så er han voksen og bør prøve å ta ansvar for det. Ikke bare stikke av med halen mellom beina. Så synd at han har fortrengt det helt opp til nå hvor det er dårlig tid. Det er sikkert lurt at du forklarer han om hva dette gjør med dine følelser også i møtet med Gaia. Og han trenger jo ikke sitte oppe i skrittet ditt hvor alt skjer hvis det er blod og greier han har angst for. Det er jo deg han først og fremst skal støtte. Babyen må jo ut, og dere er jo tross alt to om det.

 

Ingen venniner som kunne ha vært med deg hvis alt annet skjærer seg da?

 

[Anonym bruker]

Kjenner litt av den følelsen du sitter med. Helt fra starten av svangerskapet har jeg sett på det som en "selvfølge" at samboeren min skulle være med under fødselen. Men når vi kom litt ut i svangerskapet ga han beskjed om at fødselen skulle han ikke være med på, han kunne heller være hjemme å ordne klart her. Jeg ble selvfølgelig råskuffa over han, men prøvde samtidig å forstå hvordan han følte det (han har også sykehus-/legeskrekk, turte ikke å være tilstede når jeg skulle ta en blodprøve før ultralyden engang.). Men nå som det nærmer seg slutten har alt endret seg, han prater ofte om hvor mye han gleder seg til at gutten vår skal bli født, og hvor heldig han er som får være tilstede under fødselen (han er sjømann, og en lang periode visste vi ikke hvor i verden han skulle være rundt terminen men nå vet vi at han er hjemme til godt over termindato). Ser jo at dere ikke har så veldig lang tid til å få "endret" på samboeren din sine følelser rundt dette, men kan det kanskje tenkes at han har en liten periode med litt panikk for alt som skal skje? Enkelte ting som jeg tror har hjulpet veldig for å få endret på dette hos oss, er at vi pratet ofte og mye om dette, uten at jeg presset han på noen måte, pluss at han har lest mye om både svangerskap, fødsel og tiden etterpå. Tror kanskje også dette jordmor-programmet på NRK har hjulpet, han har sett på det sammen med meg og får se litt av hva som skjer. Han er fortsatt bestemt på at han skal ikke se når ungen kommer ut da, men jeg vil vel for pokker heller ikke at han skal se oppi grotta mi hehe

 

Ble mye lengre enn jeg hadde tenkt til dette, men jeg vil bare si at jeg håper det ordner seg til det beste for DEG!

 

Og unnskyld meg, men søstra di kan ta di helgeturene sine om en måneds tid, nå har hun tross alt lovd deg at hun skal være der å støtte deg!

[Anonym bruker]

Jeg blir så forbanna på de mennene som syntes att det de har det så fælt under fødsel!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!att de ikke orker og være med inn eller opp på sykehuset en gang..

Hva f... i h...... tror de vi skal gjøre der oppe,, drikke te!!!

Nei de får bite sammen tennene og være med,, om de i de minste sitter og venter utenfor!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Sorry måtte bare få det ut:)

[Anonym bruker]

Men sjansene er jo store for at du føder utenom helgene....

Ser at du fokuserer veldig på neste helg og helga etter etc.... Det kan jo skje på dagtid eller natten i ukene også

Jeg synes at det er litt sent av samboeren din å komme med disse opplysningene.....

Og likeså av din søster, hvis du hadde en avtale med henne og så skal hun plutselig bort.....

*Riste på hodet*

 

Håper det ordner seg og lykke til uansett

[Anonym bruker]

 

Husk at vi alle reagerer forskjellige, vær glad dere har kjæreste/samboer/mann i livet deres...

 

Tenk på alle som er alene gjennom hele svangerskapet og fødsel og alt annet.....

[Anonym bruker]

Hei alle sammen som har svart meg...

 

Tusen takk for all støtte... Det har vært utrolig trøstende for meg at så mange har svart og ikke syns jeg er helt på bærtur... Våknet faktisk i morges av rier... Samboeren min var dratt på jakt, og søsteren min ville avvente å se hvordan det gikk, hun bor et stykke unna... Jeg hadde ganske lang tid mellom riene... Men fikk en registrering på sykehuset, pga at samboer og søster var begge langt unna.... Ville bare høre om det var nå vits i å rope ulv ulv før jeg viste mere. Riene varte i 5 timer og kom jevnlig. Rundt kl 15 stoppet de helt opp.. Søsteren min bestemte seg da for å reise bort siden de hadde stoppet... Samboeren min drar på jakt igjen i morgen tidlig... Har hatt veldig mye menssmerter nå i ettertid, og mye "vondter" så jeg tror enda at det kan skje noe i helga... Blir jeg alene, så blir jeg alene... Skal takle det fint.... Samboeren min kommer hjem fra jakt hvis jeg vil det, men skjønner nesten ikke vitsen siden han ikke blir med på sykehuset uansett... Får bare ta det som det kommer.... Får evt selskap her hvis jeg havner i rier igjen... til jeg evt må på sykehuset... Her føler jeg meg ihvertfall ikke alene....

[Sussa jan 2016<3]

huff,,,, skulle gjerne vært med deg på føden eg.... visst det e no trøst... mannen min va veldig usikker på det her å være med på fødselen sist, men når riene kom, og vi visste at no va den dagen kommet, så snakka vi mye om det med fødsel, og ka han skulle gjøre inne på føden sammen med meg, for det va han veldig usikker på, om han bare skulle sitte i et hjørne å være i veien for jm eller sykepleier...

Hans store oppgave va å holde meg i handa, gi meg drikke, og hjelpe meg med lystgassen,(det ble endel tull innimellom he he )

Fordi jm gikk ut av rommet hele tiden, følte eg meg kjempetrygg da eg visste at han va der, da kunne eg lukke øynene og jobbe med smertene.Du kan jo fortelle han om ka du evt forventer deg av han når du føder, eller e det for seint no???

[mylittlecat]

Skal jeg være helt ærlig, hadde jeg blitt skikkelig skuffet over både mann og søster ( Hadde det vært min mann, syns jeg han kunne prøvd i det minste. Skulle det bli helt for jæ***g for han, skulle han heller fått lov å gå ut på gangen. (eller utenfor) Men hadde absolutt ikke godtatt at han reiste bort!!!!

 

Og hvis jeg hadde fått æren av å være med på fødselen til min søster, hadde jeg sittet giv akt til det var over! Hadde ikke reist bort, nei, og spesielt ikke hvis mannen ikke skulle være med.

 

Så jeg synes du har full rett til å være skuffet eller hva du måtte føle. Dette er tross alt ditt livs øyeblikk, og det må være sårt å ikke kunne dele det med en av dine nærmeste!

 

Håper for din del at det ordner seg, ingen fortjener å være "alene" under en fødsel! (om ikke de ønsker det selv)

[simsone]

Fikk helt vondt av deg nå jeg. ikke noe kjekt for deg. Fikk selv en gutt for 3 uker siden. dette var en fødsel jeg har kvidd meg for i 9 mder.Forrige fødsel gikk ikke så bra, og jeg har virkelig gruet meg!!Snakke om sykehusangst!Fikk ikke sove fra 4 mder på vei nestenog samtaler på sykehus med jormødre og leger. MEN KOMIKKE NOEN VEI FRA DET. Det gjør jo ikke vi jenter og kort sagt synest jeg i bakrunn overnevnte at det er skikkelig egoistisk. NOE må far også ofre. Samboeren min var med og JA han liker ikke sykehus, men opplevelsen ble et fint minne for BEGGE.Tenke seg til. Jeg som bare ville UT fra sykehuset når vi ble innlagt! Svetten og tårene rant av mg.Det er jo så viktig at vi får en fin opplevelse av noe som man ser for seg med skrekk og gru.Opp mot opplevelsen det er å se barnet sitt komme til verden og være en støttespiller for mor er skrekken minimal synest jeg. Be han ta seg en pille (tuller) og komme seg på beina. Jeg ønsker deg lykke til og SI meningen din. Det er DEG dette gjelder. Klem