Small-talks

[Anonym bruker]

Jeg er så dårlig på å snakke med folk. Kan diskutere og slikt, men utover et saklig nivå vet jeg på en måte ikke hva jeg skal snakke med folk om. Blir derfor så sosial usikker. Det verste som er, er pinlige pauser. Derfor bruker jeg å spørre febrilsk om ditt og datt, og det er så slitsomt i lengden. Vet dere om noe kurs i å konversere med folk ?

Kan jo alltids snakke om været, men føler meg ofte så dum og overfladisk når jeg skal snakke om alt og ingenting.

[Gjest]

Small talk er ræva. Eller for den saks skyld - jeg er ræva på small talk. For meg er definisjonen på helvete et coctailselskap. Det finnes sikkert kurs, men jeg har en sterk tro på at det er grunnleggende personlighetsforankra preferanser som avgjør hvor dyktig man er på denslags.

[Willemo]

Skulle til å si det samme som sug lut. Small talk er oppskrytt. En jeg kjenner prater ustanselig om hva som feiler henne og resten av familien. Det eneste hun kan prate om er sykdommer og antatte sykdommer. Andre sladrer om alle som ikke er til stede, og snur som sola alt etter hvem som er lutter øre. Andre snakker bare piss, eller dresser, barnegrøter osv. Drit i smalltalks. Si det du vil, når du vil ( med litt bakhold da..)

 

Er du oppriktig interessert i å bli kjent med en person, spør om noe du vet han/ hun er svært opptatt av. Somregel like alle å prate om seg selv. Vær oppriktig interessert og legg fokuset vekk fra deg selv og dine manglende smalltalks evner og over på mottager/ samtalepartner. Vips så kan du være midt i en midtlivskrise :-D

[Anonym bruker]

Ja da er vi to. Brukte tidligere å drikke ALTFOR mye i selskap og sosiale sammenhenger. Har sluttet å drikke, og det har derfor blitt MYE mindre selskapeligheter. Men man treffer jo på kolleger i gangene på jobben etc. For et slit. Det er ikke jobben som er slitsomt, men folk.

Helvete er uten tvil de andre. De supersosiale menneskene må vel ha et helt fortreffelig liv ?

[Anonym bruker]

He, he, ja det er sant. Takk for oppmuntring.

[Gjest]

De supersosiale har i hvert fall et helt ANNET liv, og de har selvsagt i deler av vår kultur en kjempefordel. Men jeg tenker som så at jeg får velge mitt arbeids- og sosiale liv etter evne, og det er tross alt mange som oss også, jeg tror nok 80 % av folk jeg omgås frivillig vil si det samme som oss, at de ikke klarer small talk, men når vi er sammen er det jo ikke small talk, det er bare talk, uansett størrelse...

Helvete er de andre. Definitivt. Det er det eneste jeg husker av Sartre.

[Tokatter_USA]

Jeg er også dårlig på small talk, men amerikanerne er mestere. Det er ikke for ingenting at selve betegnelsen er engelsk (amerikansk, kanskje?).

Nå har jeg vært her i 23 år, og jeg begynner endelig å fatte "hemmeligheten". Som Willemo sier - glem deg selv, og tenk kun på den personen du snakker med. Hvis du kjenner vedkommende i det hele tatt, vreng hjernen for å huske hva du vet om han/henne, eller har hørt om dem. Kanskje de har skiftet jobb, har en syk slektning, barn som driver med noe interessant, eller barn i det hele tatt (et uuttømmelig tema), o. s. v. og spør om det.

 

Hvis man ikke kjenner mennesket fra før i det hele tatt, er jeg litt usikker. Amerikanerne stiller mange spørsmål, men nordmenn er litt mer tilbakeholdne sånn sett, tror jeg, hvis ikke det har forandret seg. Uansett, det er bra å vise interesse for det mennesket man snakker med. Det hjelper selvfølgelig hvis det er ekte interesse.