Hund og stress...

[Anonym bruker]

huffhuff! Må bare få det ut og spør hva dere syntes. Jag har en hund, som er ganske så trassig, bjeffete og man skulle tro den led av ADHD. Men jeg er jo såååå utrolig gla i den også. I den siste tiden har jeg vert full av hormoner og det har rent over for meg ca 100 ganger siden jeg ble gravid, pga av hunden. Hunden er jo ikke voksen enda, bare 1 år og 2 mnd. Nå som barnet inni meg har begynt å høre, føler jeg at det eneste den kommer til å høre er bjeffing og nei! Jeg er så redd for å gjøre barnet stressa eller urolig. Ser for meg at det blir en stresset hverdag når barnet kommer (vet ikke om jeg kan stole på hunden skikkelig). Jeg og min mann kan jo så vidt ta på hverandre i stua uten at det blir bjeffing (sjalusi). Som sagt jeg er super gla i hunden min, men hvor mye skal jeg ofre? Mannen min nekter å ta bort hunden før barnet er komt, vi må gi den en sjans.

[Anonym bruker]

Har dere vært på dresurkurs med den? Hvis ikke syns jeg dere burde gjøre det før dere tenker på noe annet.

[camosilla]

Som anonym sier, gå på dressurkurs. La hunden få bli kjennt med babyen med en gang dere kommer hjem! Eventuellt ta med en tissebleie hjem fra sykehuset så den får lukte på den før du og barnet kommer hjem. Veldig viktig at ikke hunden føler seg tilsidesatt, for da blir det garantert sjalusi. Prøv dere frem, men husk man kan aldri stole 100% på et dyr. Det går nok kanskje bedre enn du tror:) La hunden få lukte på barnet, og gi den nok oppmerksomhet så den ikke skal ha grunn til å bli sjalu.

Lykke til!

[♥marita&jentene♥]

heisann

 

vi har hund selv,og jeg tenkte de samme tankene som deg, hva vil skje når ungen kommer,grudde meg litt,for den har liksom alltid vært midtpunktet,og var veldig sjalu når jeg og mann min viste at vi oxo var gla i hverandre..

alle kom med gode råd om hvordan vi skulle angripe saken,og det beste av de var å inkludere hunden fra dag en..problemet var bare at vi fikk kolikk unge så den ble ei stund hos foreldra mine til var komt i orden å slikt her hjemme.så den ble selvfølgeli sjalu,men vi inkluderte hunden i alt,når jeg amma når vi trøsta ungen,når vi bada,alt og hunden har akseptert d nye familiemedlemmet,må vel ta med at denne hunden er/var 4 år når ungen kom,og nå er ungen 10mnd,og de er nå verdens beste lekekamerater,og hunden trekker seg tilbake når det blir for mye..

håper det blir like lett når nr2 melder sin ankomst i mars:)

 

så lykke til håper at ting ordner seg for dere:)

[Gjest]

Til trøst kan jeg vel si at hunden er i sin verste alder. Unghund-perioden kan være tøff nok selv om du har en i utgangspunktet veloppdratt hund, spesielt hvis det er en hannhund dere har. Hadde unghund (halvannet år) da jeg gikk med gravid med vårt andre barn - kan ennå kjenne litt etterdønninger fra frustrasjonen min den gangen. Problemene våre gikk på at han gjette både sauer, biler, katter og andre objekter som rørte seg hvis vi snudde ryggen til han. Nå har vi, verdens snilleste voksne hund (hmmmm, hvor mange har ikke den beskrivelsen av SIN hund).

 

Har dere ikke en hundeklubb/ trenere i nærheten som kan råde dere til hvordan dere kan trene bort bjeffing og sjalusi? Sjalusien bør vel helst bort før babyen kommer??? Hvis ikke blir det nok mye både bjeffing og babyskrik når den tid kommer. Lillemann her i huset reagerte i hvertfall med mottiltak (les: alarm) hvis hunden bjeffet.

 

Å trene bort uvaner tar tid, så jeg vil råde deg til å starte så snart som mulig, og det er greit å ha noen som "kan" hund i ryggen, som kan rettlede dere når veien blir smal og kronglete... Vi møtte opp på treningskvelder med den lokale hundeklubben, og der var det mange som hadde hatt ulike erfaringer med hundene og vi fikk gode tips, mye frisk luft og artige opplevelser med hunden.

[Jordbæret <3]

Jeg har lang erfaring med hund, og har hatt hund begge gangene jeg har satt barn til verden. Først ei gammel sur scæfertispe, andre gangen en diger hannschæfer i sin beste alder og nå når jeg skal ha nr tre, har jeg ei vilter rottweilertispe, midt i livet. Ho sure gamla var ikke glad i unger og ga tydelig uttrykk for det. Men vårt barn var det ingen problemer med. Da jeg kom hjem fra føden lot jeg hunden undersøke babyen skikkelig. Hun lukta både foran og bak, og til slutt gned hun hodet sitt mot babyens hode, og etter det var det helt greit, babyen var en del av flokken og hun aksepterte den. Ho ble aldri superglad i barn, men det var aldri noe tull. Med andremann var det ingen seremoni en gang, han godtok barnet straks og inntok en beskyttende rolle overfor gutten.

 

Som det er sagt her, er hunden din i en vanskelig alder. Den er i puberteten, med alt det medfører av trass, usikkerhet og energi. Den går nå over fra å være valp til å være unghund. Det kan veldig godt sammenlignes med puberteten til oss mennesker, men heldigvis er det ikke så langvarig :-) Når hunden er rundt to år gammel, kommer den i sin ”andre pubertet”, det er da den går fra å være unghund til å bli voksen. Dette er også en periode som kan være vanskelig og ofte kommer noe av problematferden fra tidligere tilbake for en periode, men ikke alltid.

 

Du skriver ikke hvordan type hund dere har, hva den evt er blanding av. Det kan ha betydning for hvordan atferden skal håndteres. Er det bare i forbindelse med at dere er nær hverandre at han bjeffer, eller gjør han det i andre situasjoner også? En hund føler ikke sjalusi, men den kan føle seg utrygg på sin plass på rangstigen, eller på sin rolle i familien. I en hundeflokk kan nærkontakt mellom individer utvikle seg til bråk og slik nærkontakt bør derfor brytes, kanskje er det derfor hunden bjeffer. Kanskje den også prøver å gå fysisk i mellom deg og din kjære?

Det er litt vanskelig å skulle gi noen råd når jeg vet så lite om hvordan han reagerer i andre situasjoner, men jeg kan skrive litt som jeg umiddelbart tenker. Du må ikke oppfatte noe av det jeg skriver som en kritikk av deg, det er det absolutt ikke. Første bud er å aldri miste besinnelsen overfor hunden. Dersom den er utrygg, vil et raseriutbrudd fra deg bare gjøre den enda mer utrygg. Ikke straff hunden fysisk, det er veldig traumatisk, spesielt for en hund i puberteten. Den kan også oppfatte din endrede atferd(pga dine hormonelle svinginger) som at du er en usikker leder av flokken og kanskje den føler at den må ta litt ansvar her siden matmor tydeligvis er i ubalanse. Hormonene gjør at du får endrede grenser for når du får nok, og det gjør hunden utrygg på deg, du blir uforutsigbar. Jeg synes din mann bør ta seg av alt som har med hunden å gjøre en stund framover. Ha en regel om at du kun skal håndtere hunden når du er helt sikker på at du har overskudd til det. Prøv å være føre var i situasjoner der hundens problematferd dukker opp. Begrens dens muligheter til å feile. F.eks. send hunden i gangen og lukk døra når dere skal kose. Dette gjør dere i en periode slik at atferden ikke får utløp på en stund. Prøv heller å belønne den atferden du ønsker av hunden i stedet for å straffe vekk den atferden du ikke ønsker. Her er klikkertrening uovertruffen. Kjøp en bok og les om det, prinsippene er nyttige selv om du ikke nødvendigvis bruker alt som hører til metoden. Prøv å vær raske med å gi ros og godbit hver gang hunden er stille, for det er jo det du ønsker. Et kort ”BRAA”, før den rekker å sette igang sin tirade, pleier å gi raskere resultater enn stadige ”NEI”. Et ”NEI” bør alltid påfølges av en ny kommando for å vise hunden hva du egentlig ønsker. F.eks. ”NEI”, i en bestemt tone, ”Sitt”, i en mild tone, og så ”BRAAA” i en lys og mild tone. I denne fasen skal alltid ros påfølges av en belønning; godbit, kos eller lek. Men siden det her er snakk om å roe ned hunden, ville jeg nok foretrekke godbit.

 

Gi hunden nok mosjon. Det avhenger av rase og størrelse, men sjelden er en spasertur rundt kvartalet nok. Ikke sykle med hunden, det øker stressnivået og kan føre til bla.a jaktatferd og vil også forsterke annen problematferd. Gi den noen mentale utfordringer. F.eks. gjem godbiter rundt om kring i hus eller hage og la den lete seg fram til dem. Eller du kan gjemme en leke og la hunden lete etter den, og gi den belønning og ros når den finner den. En hundeklubb er en fin ting. Der kan du lære å gå spor med hunden. 150 meter spor så er hunden din dønn sliten. Du kan i tillegg få god hjelp med problemene i en slik klubb.

 

Dette var bare noen tanker, jeg kunne skrevet mye mer, men nå er det sengetid. Lykke til og ikke ta sorgene på forskudd når det gjelder hund og baby. Men det som er viktig nå, er å få hjelp med den akutte situasjonen. Jeg ønsker dere lykke til!