Noen som har enebarn eller er enebarn ?

[Gjest]

En ting i meg sier at vi börr få en til - men så er jeg 37 og redd for det med aldersaspektet i forhold til komplikasjoner .

Selv er det 9 år mlm meg og bror min og jeg föler meg jo da litt som enebarn - Vi "lekte" jo ikke sammen og har vel först hatt gode samtaler efter jeg og blev voksen (han flyttet jo ut da jeg var 9 år) Mannen min er 1 av 3 og de söskene har kunn kontakt i höytider.(det er 2 år mlm alle sammen) - Så det med sösken er så topp har jo liksom ikke slått ut i vår favör.

Går det bra å ha eller väre enebarn ? Hörer gjerne alles erfaringer !

[Summer-girl&Luna-boys]

mannen min er enebarn og påstår selv at han aldri har savnet søsken. Vokste opp på et sted med mange barn og det var uansett alltid noen å leke med. Selv har jeg en søster, men har alltid følt meg ensom i livet. Det var få jevnaldrende der vi bodde da jeg var liten.

 

Så det er nok ingen krise å være enebarn. Som du skriver; er det jo ingen garanti for et lykkelig liv at man har et eller flere søsken - det er jo ikke sikkert man har rette "kjemien" uansett.

 

37 år er ingen alder i forhold til å få barn, så ikke tenk så nøye på alderen din. Venninna mi fikk 3 barn etter at hun fylte 34. Tenk heller etter om dere ønsker en til eller ei. Lykke til:-)

[*bolla pinnsvin*]

Onkelen min (altså inngiftet) er enebarn og han sier at det er veldig leit nå som han har blitt eldre. Begge foreldrene er døde og han har ingen annen familie enn den han har stiftet selv. Dessverre fikk han og tante kun ett barn pga komplikasjoner og det synes han er dumt, siden han vet hvordan det er selv.

 

Vil du ha et barn til, så kjør på! Mamma fikk lillesøs da hun var 41 år og hun sier det var det letteste svangerskapet

[Gjest]

Ja litt det jeg og tenker (det onklen din sier) , men se på mannen min han og sine to sösken er så ulike og dårlig kjemi mellom at de har ingen glede av hverandre i voksne alder . - Så ingen garanti det der.

 

Ja leser og hörer om de som får barn i alder 41 og 45 (som hun rödhårede i Fustrerte Fruer) - Men man vet jo att risken for genefeil hos foster er mye höyere efter fylte 35 og det er jeg redd for samt at fostervanns pröve er jo en risk det og . Han en veninne som spontan aborterte efter fostervannspröven (

[*bolla pinnsvin*]

Nei, man har ingen garantier ang. søsken, men har man dem, så er muligheten for gode og livsvarige forhold med dem i det minste tilstede På den annen side, så har helt sikkert de som er enebarn det like bra som oss andre, for de vet jo ikke om noe annet.

 

Ang. fostervannsprøve, så tror jeg det er lurt å gjøre det min mor bestemte seg for, nemlig å bestemme seg på forhånd. Ønsker man å fjerne det hvis det er noe galt, så er fostervannsprøve greit. Ønsker man å beholde uansett, så er det jo egentlig ikke noe vits med den prøven, eller hva?

 

Ikke vær redd! Du er jo ikke akkurat utgammel! ;o)

[Summer-girl&Luna-boys]

Det er vel en ørliten økt risiko for misdannelser og andre problemer etter fylte 35-37. Men allikevel synes jeg ikke det er denne engstelsen som evnt stopper dere. Dere må heller vurdere om dere virkelig ønsker en til. Nabokona fikk unger da hun var hhv 33 og 43 år gammel. Hun yngste dattera ble mor da hun selv bare var 16 år. Så da ble hun jo mormor likevel i ganske "ung" alder, hehe.

 

 

[Gjest]

Er enebarn selv og har aldri syntes synd på meg selv av den grunn trives veldig godt som enebarn og søsken er absolutt intet savn.. Alltid hatt barn å leke med jeg, og hatt mamma og pappas fulle oppmerksomhet for meg selv.

Var vel en liten periode når jeg var 4-5 år hvor jeg ville at mama og pappa skulle få en baby, men det gikkover når jeg forstod at babyen ikke forble baby hehe..

[Gjest]

Wow ! he he

Vi önsker en til , men kunne önske vi var 29 om dere skjönner hva jeg mener. Litt mere energi og det med alderen iforhold til missdanelser på foster veier ganske tungt.

Jeg er nok ikke av den mest optimistiske typen ;O) - Snakket med Gyno min om dette for noen mndr siden , hun fikk barn da hun var 35, 38 og 39.

Innerst inne tror jeg nok vi önsker oss ett barn til for dattern vår sin skyld ikke for vår egen - vet liksom ikke hva som er riktig ! Får gå i tenkeboksen - nå har dere gitt meg noe å tenke på girlz

[En_av_hver]

Jeg er enebarn,og har aldri savnet søsken. Kan jo ikke savne noe jeg ikke vet hva er he, he.

 

Vi har alltid reist sammen med familie på ferie, eller jeg har hatt med en venninne.

Man må jo bare legge opp ting etter det..... Er jo ingen selvfølge at søsken har masse kontakt eller er venner heller:-)

 

Stol på egne følelser, det er finfint å være enebarn!!!!! :-)

 

[Gjest]

Jeg er enebarn (okei da, pappa har tre til med sin nye kone, men jeg har aldri bodd med dem, kjenner dem overhodet ikke siden de bor omtrent 200 mil unna og de er hhv 7, 10 og 14 år yngre) og har alltid savnet søsken!

Å være enebarn har jo sine fordeler, jeg får alltid hjelp når jeg ber om det, om det så er hjelp til flytting eller barnevakt, men skulle så gjerne hatt en søster eller bror som hadde vært en del av familien.

Feks; hvis min mor blir gammel og syk, så er det bare meg som kommer til å stille opp. Hvis mamma skulle falle fra, så har jeg ingen å sørge med. Skulle jeg falle fra, så har ikke mamma andre barn til å støtte og hjelpe henne. Og oppramsingen kunne fortsatt... Men synes det er trist at jeg aldri blir skikkelig tante, annet for mine venninners barn, men det er ikke helt det samme. Mine barn kommer faktisk ikke til å få søskenbarn:(

 

Jeg ønsker meg minst tre barn, for mine barn skal ikke være "alene".

[♥MAMMA & LILLEGULL♥]

Jeg er 24 og er enebarn.. Jeg synes det er greit å være enebarn,men ønsket meg søsken innimellom. Mamma kan fortsatt få det men hun vil ikke det lengre siden de har prøvd.. Mamma er 44 år

Har en sønn og han skal få søsken..

 

Enebarn har lissom problemfritt.. De slipper arv krangel f.eks..

[superdupermor]

Er enebarn selv og har aldri ønsket meg søsken. Planen er å la sønnen min bli enebarn Det er vel fordeler og ulemper med både det å ha søsken og det å være enebarn.

[bever]

Vi har bare ett barn, og skal ikke ha flere. Grunnene til det er forskjellige/mange, men i bunn og grunn passer mannen min og jeg best til rolige forhold med ikke så mange mennesker. Vi trives best oss tre sammen. Etter familieslag med alle i slekta samlet, er vi helt matte! Det er hyggelig, men slitsomt! ;-)

Hva datteren vår vil si kan bare tiden vise.

Vi prøver å ta ansvar ved å sørge for at hun har venner, og kommer til å oppmuntre henne til å ta dem med hjem etc.

[winneboo]

Jeg har ingen erfaringer fordi jeg har søsken men min mor har vært ganske åpen angående dette. Hun har ingen søsken å hun sier hun alltid har savnet det. Det vanskelige med å ikke ha søsken sier hun er at nå som foreldrene hennes er gamle å trenger hjelp så går alt på henne. Hun er totalt utslitt med en psykisk syk mor og en far med store hjerteproblemer. Hun skulle ønske hun hadde søsken som hun kunne delt dette ansvaret med. Systemet hjelper heller ikke til så alt faller på henne. Hun gjør så godt hun kan men blir veldig sliten.

Pappa har 3 søsken å når deres mor døde av kreft så var de flere om sorgen og flere til å hjelpe, det samme når deres far døde i fjor. De kunne alle stille opp for hverandre å hjelpe til. Mammaen min gruer seg til den dagen det skjer hennes foreldre å hun må stå der alene å orne opp i alt, uten å ha søsken å støtte seg til.

 

Men uansett, grunnen til at mamma ikke fikk søsken var fordi moren hennes har bectrev(vet ikke hvordan det skrives) å hun fikk beskjed at dersom hun gjennomførte et svangerskap til å så kunne hun havne i rullestol, så derfor ble det ikke søsken på mamma. Noe som er helt forståelig å mamma respekterer jo det.

Derfor passet hun på at hun skulle minst ha to barn.

 

Jeg skjønner at du tenker på alderen å sånn å du må velge det du syntes er best for deg selv. Men dette var hvertfall mamma sin mening om å være alenebarn.

[Frk. Vable]

Jeg er enebarn, har vært det i 27 år. Har aldri savnet søsken, men jeg vet jo heller ikke hva det er å savne, har jo aldri hatt noen...

Men når jeg tenker meg om var jeg kanskje litt ensom som barn. Bodde heller ikke i byggefeltet der de andre barna bodde. Så jeg diktet opp min egen, usynlige venn, jeg...

 

Har to barn selv.