En "stemor"...

[Anonym bruker]

Jeg har lest litt på innleggene deres her og undres litt:

1. Stemor, hva er egentlig det?

Jeg er selv sammen med en mann med to barn og ville ikke drømt om å kalle meg stemor. Det føler jeg ikke passer seg. Jeg er kjæreste til pappa`n. Stemor trodde jeg var hvis mor var død og far fant seg en ny kone? Å kalle meg stemor føler jeg uansett vil være litt urettferdig ovenfor biomor. Barna har en mor og en far. De trenger ikke en til for å gjøre forvirringen fullstendig. Jeg er der for barna når de trenger meg og vi har det fint når vi er sammen. Men jeg vet at jeg og mannen min må bygge våre egne liv. Jeg kan ikke gå rundt å bare være nr. 2. Nei, jeg er meg selv jeg og lever ett fint liv med det. Mine foreldre vil heller aldri være besteforeldre for dem, men de er veldig gode venner og siden de bor langt borte er vi på ganske lange besøk hos dem. Det elsker barna.

Men som sagt, de er ikke noen stebesteforeldre. For barna har besteforeldre.

Jeg har opplevd at ste mor/besteforeldre opplever masse skuffelser, pga deres rolle eller mangel på rolle. Min erfaring er at skaff deres egne liv og la barna sette pris på å være en del av det. Men kall en spade for en spade.

 

2. Mitt andre lille hjertesukk er alle som klager på biomor.....

Har du tenkt på at det kanskje er mannen din som er årsak til at hun oppfører seg slik? At kanskje mannen din forsømmer deg? overlater for mye ansvar på deg? At grunnen til at det ikke funket mellom din mann og hans eks kanskje er begge to sin "skyld"?. Mennene i innleggen virker bare som "skygger"....Som om krigen er mellom biomor og stemor. Men trenger den å være så stor? En ting er bidrag og samvær....det er vel ett evig problemtema, men at stemor skal tåle så mye dritt skjønner jeg ikke.

Har du/dere tenkt på at selv om du tror det er mannen i ditt liv så kan det faktisk hende at du vil få ett lykkeligere liv alene? Du slipper å bli tråkket på hele tiden, og jeg er av den oppfatning at det faktisk er flere menn som kan være den rette....

Selv har jeg foreløpig kun truffet en som er den rette og han har to barn og en eks. Jeg har gitt det en sjanse, flyttet langt hjemmefra og investert en god del i vårt liv både økonomisk og i tid. Barn skal vi også få oss.Men han er helt innforstått med at hvis eksen slår seg helt vrang så flytter vi langt bort. Ingen blir lykkelig av å ha det slik. Hverken eks, stemor, biomor eller mest av alt barna. Hvis ikke han blir med så klarer jeg meg helt fint på egenhånd. Jeg og den lille. Jeg var jo lykkelig på egenhånd før også?

 

Er jeg bare veldig naiv?

[Anonym bruker]

Nei, du er ikke naiv, bare uvitende.

 

Angående hva jeg skal kalles. Det blåser jeg i :-) Men barna sier selv stemamma. Innimellom møter vi noen i butikken ol som tror det er mine. Da sier jeg at jeg ikke er moren, men samboer med faren. Og da sier barna alltid "Ho er jo stemamman våres!" Så de får kalle meg hva de vil. Det er ikke det som definerer vårt forhold.

 

I mitt tilfelle er det ikke noe far, eller meg for den saks skyld, sier eller gjør som får mor til å være som hun er. Hun er sånn mot alle. Det finnes mange mødre rundt der som tror de eier barna sine. Det gjelder ikke bare i forhold til stemødre, men genrelt. Det finnes jo mange mødre som hardnakket påstår at DE vet best for sine barn. Og så viser det seg på f. eks. vekten, barnets sosiale liv, barnets skolegang at de ikke vet det. Ditt eget barn er et eget individ, med egne ønsker og behov.

[Chezka]

For å starte med den siste delen av innlegget ditt først: Jeg sitter her å smiler litt - for JA - du er veldig naiv!

 

Den dagen forholdet mellom deg og mannen din begynner å skrante så tar du med deg deres felles barnet å drar....sier du....Hmm...

 

Innerst inne - tror du seriøst det blir så enkelt? Før man kommer så langt som til et brudd (spesielt med felles barn) så er det gjerne også en god del mindre bra følelser med i bilde. Før man i hele tatt vurderer å flytte fra pappa'n har man gjerne diskutert, kranglet og kompromisset noe inni granskauen ) Man er IKKE like velvillig innstilt til partneren på et slikt tidspunkt som man er som forelsket og forsøker å tenke seg inn i en slik situasjon.

 

Det kommer en del saker opp som må tas stilling til som økonomi og samværstid. Du "tar barnet og drar" sier du....vel, hva vil pappa si til det da? Du var lykkelig på egenhånd før sier du? Joda, men hvis du skal "ta med den lille" å dra så er du ikke på egenhånd lengre. Da har du et lite barn å ta vare på. Ikke enkelt når man er alene, det vet jeg alt om. Verken når det gjelder det praktiske eller økonomisk.

 

Klart du blir lykkelig på egenhånd også - men du må regne med at det er flere grunner til å være ulykkelig innimellom når du kanskje bekymrer deg for fremtiden til deg og barnet ditt alene. Du kommer til å være mye mer sliten enn før du fikk barnet, og vil du ikke da irritere deg over at pappan "slipper lett" mht barnet?

 

Jeg prøver bare å si at du kanskje ser litt vel enkelt på det å være alene med barn - kontra det å være alene slik du var før.

 

Men over til den første delen av innlegget ditt. Der er jeg tildels enig med deg. Jeg er selv både bio- og stemor, og jeg fikk et mye enklere liv da jeg bestemte meg for å oppføre meg som en stefar ) Det betyr at jeg i liten grad tar del i det praktiske rundt stebarna, jeg tilbringer tid sammen med dem mer på egne premisser - når jeg har lyst og er opplagt til det. Jeg planlegger barnehelgene hans mer egoistisk, dvs planlegger byturer med venninner og slikt. På den måten får han alenetid med barna sine (hehe)

 

Jeg er blitt mye mer flink til å ikke engasjere meg når det er noe som er "galt med biomor", jeg hører rett og slett ikke etter når mannen min klager på det, bare trekker på skuldrene å sier at det får han jo ordne opp i hvis det plager han.

 

Jeg er heller ikke redd for å kjefte på stebarna lengre. Jeg er blitt mer obs på at det faktisk er mitt hus - og hva/hvilken oppførsel jeg tillater i mitt hjem - uansett om det er ste-, egne eller andre barn. Jeg er ikke redd for at stebarna ikke skal "like meg". Når de er i mitt hjem får de værsågod oppføre seg slik jeg finner det akseptabelt.

 

Dette fungerer helt supert, jeg har tatt tilbake livet mitt, og far har for første gang i sitt liv fått vite hvordan det er å ha barn!

 

Når vi forhåpentligvis snart får et felles barn skal verken jeg eller dette nye barnet "stilles i skyggen" de helgene stebarna er hos oss. Det skal heller ikke være sånn at jeg er "alene-mor" til fellesbarnet de helgene stebarna er hos oss, fordi far gjør ting med sine barn.

 

Ang. "stebesteforeldre" så er mine foreldre litt på sidelinjen. De er absolutt ikke besteforeldre, men oppfører seg mot barna som de gjør mot andre barn de har nær tilknytning til. Det samme gjelder mine søsken og øvrige familie.

[Anonym bruker]

Høres ut som du svever litt i din rosa lille verden, ja:) Og hvis det funker fint for deg så fortsett med det.

 

For meg funker det ikke at far har barn fra andre forhold som bare er der og som jeg har det trivelig med. Jeg vil ha samme regler i dette huset for mine, dine og våre barn. Det er viktig at vi alle skal trives med hverandre.

 

Jeg har heldigvis ikke en biomor som slår seg vrang, men hadde hun gjort det er jeg jammen usikker på hvor langt vi måtte flyttet for å bli kvitt problemet. Mannen min er jo fortsatt far til disse barna og må forholde seg til det. I mitt tilfelle hadde ikke mannen min flyttet fra dattera si heller, så da måtte jeg flyttet alene.

 

Jeg tror du takler rimelig mye drit fra biomor før du pakker å drar fra mannen du elsker, og gjerne også har barn sammen med. Det er vel derfor man prøver å løse problemene og få utløp for frustrasjon her inne, og ikke bare pakker kofferten og drar.

 

Lise:)

[Anonym bruker]

Og jeg er helt overbevisst om at enten er du en biomor ( som i tillegg er en storløgner), eller så er du veldig, veldig naiv.

 

Hadde du vært en stemor med egne barn med mannen din, så ville du aldri ha skrevet slikt vås.

 

 

 

[Chezka]

Jeg er BÅDE biomor og stemor - og har til tider slitt med begge rollene - i større og mindre grad!

 

Måten JEG har valgt å løse problemene på funker utmerket for mitt liv, men jeg sier ikke at det vil være riktig for andre.

[Anonym bruker]

1. Jeg evner ikke engasjere meg så voldsomt i disse diskusjonene om stemor, biomor og språk. Språket er i utvikling, og nå brukes nok stebenevnelsen litt annerledes enn hva det gjorde for eksempel i begynnelsen av forgie århundre. Det er helt greit og ingen problemer med det. Er heller ikke et ord jeg pleier å bruke hver dag, så spiller ikke så stor rolle. Menjeg vet jo at for mange mødre oppleves det veldig sårt og skulle bruke mor/mamma betegnelse på fars nye partner, så da kan jeg godt la det være.

 

2.Når mannen min forsømmer meg, skuffer meg, er dette en sak mellom meg og han. Det skjer fra tid til annen, på ulike områder i livet, men det tar jo selvsagt ikke overhånd. Jeg går jo ikke rundt mesteparten av livet mitt og er misfornøyd med min elskede, for da ville han neppe vært nettopp det.

At jeg synest eksen hans til tider er et hespetre og andre mindre gunstige ting, er jo en sak uavhengig av dette. Når hun gjør et av sine stunt, så diskuterer vi sammen hvordan vi best mulig skal reagere på disse tingene, og vi er stort sett enig i det. Forteller hun barna ting som ikke er sant så sier vi det til barna, og så får de tenke hva de vil.

[Anonym bruker]

Hos oss bruker vi ikke tid på eksen til min mann (heller ikke på andre ekser). Vi tar i mot barnet, og lar det få ta del i vårt familieliv når det er her, og når helgen/samværet er over så blir barnet hentet av sin mor. Thats it.

 

Hun har prøvd seg, men da har vi vært kjappe med å slå fingrene av henne. Gidder ikke å bruke energi på nykkene hun måtte ha.

[Anonym bruker]

Hei!

Det var meg som skrev 1.innlegg og setter pris på å få så mange ok svar. Selvfølgelig satte jeg ting på spissen.

 

Vi har selvfølglig våre problemer som alle andre. Men som et par har skrevet her så hjelper det hvis en legger premissene selv for hvordan en vil ha det. Jeg følte det var så mange stemødre her inne som hadde gitt helt opp seg selv......og da lurer jeg på; er det verdt det? Og har en noen sjanse for å se slikt selv? Men gledelig å se at ikke "alle" har det slik.

Når jeg snakker om å pakke og dra så er det fordi mitt nettverk/jobb/familie er ett annet sted i landet enn hvor vi bor nå. Men jeg flyttet bort hit i en "prøveperiode" først for å sjekke forholdene mht barna, eks og div. Og det er det motsatte av det jeg kaller å være naiv. Men dette kunne ikke dere vite...Og ikke minst, i vårt hus er det våre regler som gjelder både for hans og våre kommende egne barn.....Og hadde dette vært uutholdelig så hadde jeg flyttet hjem uten å sette barn til verden først.

 

Nå er det liten sjans for at mannen, eksen eller barna plutselig kan endre personlighet og gjøre livet vårt til et helvete, men skulle det skje så tror jeg faktisk at jeg hadde flyttet hjem, ja.

Og faktisk så ville jeg gjort det av nettopp hensyn til barnet.

Generelt er jeg av den oppfatning at i utgangspkt. så er det ingen grunn til at ikke far kan ha hele omsorgen for barnet som mor. Men i vårt tilfelle tror jeg at vårt felles barn ville ha det best hos meg og min familie. Det sier sikkert de fleste. Jeg trenger ikke gå inn i detalj her for da vet jeg at det vil provosere mange. Men vi er en veldig ressurssterk familie og da snakker jeg ikke bare om det økonomiske men også det å ha tid til hverandre, stimulere til læring, få folk til å engasjere seg, bry seg. Og ikke minst ta ansvar for egne handlinger og at en blir noe her i livet. Det trenger ikke være så stort, bare en gjennomfører og gjør det en er flink til, uansett hva. Slike ting finner en ikke i min manns familie eller hans eks. De er snille og greie, men det er det. Måten de snakker til barna, behandler dem, hvilke grenser de setter og ikke minst, hvilke forbilder de er for dem.

Jeg er godt over tredve, har lang utdannelse, god jobb, reist omtrent hele verden, er mye i fysisk aktivitet i frisk luft, er godt belest i både aviser og bøker og har en fantastisk familie som stiller opp uansett hva, og er der hele tiden for hverandre......men nå har jeg funnet ut at jeg har godt av å få fokusen bort fra meg selv. Jeg ønsker barn og egen famile. Jeg har funnet en fantastisk mann som jeg vil dele hele livet mitt med. Barna hans ønsker jeg det beste i verden, og de får det. Ikke minst, de setter pris på det. Og nå snakker jeg ikke om penger. Og nå får vi vårt felles barn som vi vil oppdra på akkurat samme måte, ha samme forventninger til og være samme forbilde for. Men biomor holder jeg langt unna, uansett hvordan hun er.

 

Men som sagt; nettopp fordi jeg ikke er naiv prøvde jeg ut "stemorlivet" på forhånd, før jeg solgte alt og forlot familie og venner og satte rot med barn. For jeg tror ikke at noen mann (og les eks) er verdt å gi opp "verdigheten" sin for. Selv om mannen i utgangspkt er mr perfect så kan hele "pakka" hans være med på å ødelegge både deg, han og deres felles barn. Der er ikke bare en mr. perfect......tror jeg, selv om jeg heldigvis bare har truffet en.

 

Da jeg holdt på å stelle i stand huset mitt for salg kom jeg i kontakt med datteren i nabohuset som ville se på huset mitt. Hun var hjemme fra USA hvor hun hadde bosatt seg med en amerikaner og hans barn. De fikk fellesbarn også. Hun sa til meg at "hadde jeg visst hva jeg gikk til så hadde jeg aldri gjort det, for jeg har det ikke bra. Så jeg håper du vet hva du evt. går til"

 

 

[*-*]

Jeg skjønner ikke helt hva det er som er så feil og galt med stemor? Hos oss har barna fra første stund vært klar på at jeg er stemammaen deres, de har vært opptatt av hva jeg er i forhold til dem og ikke bare hva jeg er i forhold til pappa. Vi bruker konsekvent ordet stemor eller stemamma, har ikke noe problem med det begrepet. De har en mor og en far, og selvfølgelig skal jeg aldri erstatte deres mor, prøver ikke på det heller. Det er ikke veldig farlig hva man kaller seg, der må folk få gjøre som de vil, men det er ikke noe grunn til å lage stort nummer ut av om folk kaller seg stemor eller ikke? eller?

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke forstå hvordan i all verden du kan være sammen med en mann som du ser på sånn:

 

"Slike ting finner en ikke i min manns familie eller hans eks. De er snille og greie, men det er det. Måten de snakker til barna, behandler dem, hvilke grenser de setter og ikke minst, hvilke forbilder de er for dem."

 

Og jeg kan heller ikke fatte å begripe at han kan være sammen med en som ser på han på den måten.

 

Hvilken respekt, hvilket menneskesyn, å måle alle andre i forhold til sitt eget supriore selv. Det er litt av en bakgrunn å skryte av.

[Anonym bruker]

Du har lest det jeg har skrevet som du selv ønsker å tolke dette. Derfor ser jeg at det faktisk er nytteløst å få til konstruktive diskusjoner med mange her inne... og jeg akter ikke å gjøre dette igjen....jeg skrev ikke min mann, men min manns familie. Det har du selv gjentatt i teksten du skrev.

Og de er grei og snill, men jeg ville ikke latt dem oppdra mine barn.

Du skjønner, han jobber i en slik jobb at han ikke kunne hatt barna alene og ville vært avhengig av at hans familie ville tatt seg av barna.

Jeg ville ikke gå i detaljer, men ser at du trenger en liten dypere info slik at du lettere kan sette deg inn i andres verden uten å trekke forhastede konklusjoner: Hvem vil overlate barna sine til noen som røyker og drikker mens de er gravide? Hvem ønsker at barna sine skal oppdras med at mørkhudete er "sotrør" og snylter på den norske stat?, mens de selv....ja.

Dette var bare litt av hvilke forbilder jeg snakker om at jeg ikke ønsker for mine barn. Men mannen min er fantastisk og er i tillegg enig med meg. Men for all del, dette er ikke noe vi snakker om til daglig.

Og dette har ikke noe med mine, dine eller våre barn å gjøre. Det var en kommentar for en annen kommentar.

Det beste i slike fora er å spørre hvorfor folk tar de valg en gjør og ikke anta grunnen på forhånd.

Jeg har fått svar på det jeg ønsket tidligere ..og er godt fornøyd med det og tror at det ikke er grunn til å fortsette denne diskusjonen noe videre.

 

Hilsen en som ønsker dere alle lykke til videre på veiene deres og håper dette finner løsninger som er mest riktig for at alle parter skal ha det fint.

 

Jeg lurer faktisk på en ting...er det bare kvinner inne på disse sidene?

Er der ingen stefedre? Er det ingen som har biofar, stefar problemstillinger som de er opptatt av å få diskutert?

[Anonym bruker]

Hi!

Jeg er en biomor som synes du har veldig mange gode tanker!

Vi kaller heller ikke barnefars kjæreste for stemor, men det er like mye pga den negative tilknyttingen til begrepet stemor ( den onde stemoren i eventyrene..). Her bruker mitt barn navnet til samboeren, og han forklarer at "hun er kjæresten til pappa".Dette er også noe hun selv synes er helt OK.

Vi også deler tanken om at barnet allerede HAR to foreldre, og trenger ikke flere. Kjæresten er en stor ressursperson som jeg vet mitt barn er blitt knyttet til, men hun er ingen mor til barnet mitt.Det er hun veldig bevisst på selv, også!

 

Del to er jeg også enig med deg i!Alle problemer er veldig lette å legge på biomor, selv om barnefar kanskje har like mye skyld i dette.

Jeg har en veninne som nettopp gikk ut av et forhold der mannen hadde barn fra før. Hun var alltid veldig opptatt med å fortelle hvor urettferdig biomor oppførte seg, og hvor slem biomor var mot hennes mann. Nå etter at de gikk fra hverandre, har hun pent måtte innrømme, at kanskje biomor ikke var så urimelig likevel, for da hadde min veninne selv fått opplevd mannens negative sider!

 

Jeg synes ikke at du er negativ, jeg synes du har funnet DIN måte å takle denne situasjonen på. Jeg mener også at om man ikke er lykkelig i et forhold, så er det beste for alle parter at man går fra hverandre, også for barna!Hvorfor mener stemødre at dette er så vanskelig?Er man ikke lykkelig og har forsøkt alt, så går man jo, uansett om mannen har barn eller ikke barn fra før!

jeg savner evnen til SELV å ta tak i problemene og være bevisst på at alle må ta ansvar for sitt eget liv!

Jeg skjønner at stemødre har et behov for få ut sin frustrasjon her inne, men samtidig blir dette en "sutreplass", der vi i stede for å finne løsninger, forteller vi hverandre at det er greit å velte oss i vår egen eller andres elendighet!

 

Og er det noen som faktisk VÅGER å påpeke dette, så er man enten for positiv (Tante Bassa), eller så er man naiv, slik som du...

 

Nei, det skal ikke være greit...

[majamax]

Bar en liten kommentar her.

Jeg skjønner ikke hvorfor man skal gjøre ting så komplisert med meg deg dine våre og alt det der. Hva med å prøve å skape ett best mulig forhold til moren som har skapt disse barna som vi må passe på annen hver helg eller uke? Stort sett så er det usikkerhet som gjør at den biologiske moren evt er i forsvar eller blir vanskelig. Tenk deg om vi hadde kommet i samme situasjon med våre barn? At det kommer en ny dame inn som skal "oppdra" barena våre annenhver helg eller uke? Da hadde vi nok blitt litt stresset og sjalu og kanskje litt overbeskyttende selv?

 

Selv har jeg ett fantastisk forhold til den biologiske moren til min samboers barn. Vi samarbeider veldig bra og kan fint gjøre ting sammen bare oss jentene med barnet mens pappan, eksen og samboeren er på andre ting.

Det er hyggelig det:)

 

Maja