Dere som er skilt......

[Gjest]

Jeg vil bare stille et lite spørsmål:

 

Hvorfor gikk dere fra hverandre når dere har barn sammen?

 

Svar gjerne som anonym

 

Jeg er bare litt nysgjerrig med tanke på at det er sååååå mange mødre her inne som snakker om "for barnas skyld". Gikk dere fra hverandre for barnas skyld også? Noen gjør det når det er snakk om psykisk/fysisk vold, rus osv. men da får far neppe delt omsorg for barnet.

 

I de fleste innleggene her bor mange av skilsmissebarna 50/50 og annenhver helg hos far og hans nye familie. Da er nok far neppe uegnet som omsorgsperson vil jeg tro. For meg virker det som om mange av mødrene her inne er mer opptatt av X-en etter skilsmissen enn før.....

 

 

[Anonym bruker]

heisann

 

jeg gikk fra faren fordi han slet noe vanvittig psykisk, pluss at han var voldelig mot meg når han var full. Han var ikke en dårlig far, men han var heller ikke en egnet far. Rett etter bruddet, ringte han f.eks og forlangte å snakke med vårt felles barn (som da var 4) og fikk i løpet av denne samtalen min datter til å spørre meg om jeg var syk i hodet. Slike ting kunne han finne på å gjøre, noe som på sikt ikke er særlig sunnt for et barn.

Vi var igjennom rettssaker, og jeg har hele tiden være den som har hatt den hele og fulle omsorgen for barnet. Hun har nå ikke sett sin far på fire år, fordi han ikke ønsker å se henne. Han har hatt tilbudet om å se henne, men da har jeg forlangt at jeg skal være der sammen med dem under samværet. Dette har han ikke være interesert i.

I dag har han innledet et nytt forhold med ei som har tre barn selv. Han er nå stefar til sidde tre barna, og er sammen med dem støtt og stadig, etter hva jeg har hørt.

Eksmannen min er rett og slett ikke skikket til å ta vare på unger i lengre perioder av gangen.

[Anonym bruker]

Exen gikk fra mannen min fordi hun ikke elsket han lenger, og de hadde det ikke bra sammen. De prøvde hardt, men lyktes ikke...

[Anonym bruker]

De aller aller fleste som skilles har jo sluttet å elske hverandre. Eller de går fra hverandre fordi de aldri har elsket partneren. ( Utenom de som går pga mishandling da...)

 

Dersom det hadde vært kjærlighet hos begge, ville de neppe blitt skilt. Så lenge en elsker noen, så holder man ut problemene. Ellers er det ikke ekte kjærlighet.

 

Eksmannen min gikk ut av forholdet vårt fordi han fant ut at jeg ikke var den rette for ham. (Jeg burde vel forstått det da jeg slet med å overtale ham til å gå opp kirkegulvet, men jeg trodde bare han kvidde seg for selve bryllupet...)

 

Da han gikk, var jeg sønderknust, og hele min verden falt i grus. Jeg syntes selvfølgelig det verste var at vi hadde et barn. Jeg slet med å godta at han aldri kom "hjem" igjen i et par år. Vendepunktet var da jeg traff min nåværende mann. Da forstod jeg hva det vil si å ha funnet den rette, og hva ekte kjærlighet er. Så nå er jeg glad for at jeg ble skilt fra eksen selv om vi er foreldre til det samme barnet.

[Gjest]

Skjønner deg godt og ville gjort det samme. Jeg er ikke ute etter å TA noen for at de har gått fra mannen.

 

Er bare nysgjerrig på de damene som kanskje selv har forlatt mannen fordi de ikke var glad i ham lenger, men så snart han etablerer seg på nytt så "eier" de ham likevel fordi de har barn sammen. Jeg skjønner ikke helt denne tankegangen.

 

Jeg har slitt mye i mitt forhold pga. stebarn og deres mor, men har slått meg til ro med at barna våre har det bedre med foreldrene under samme tak. Jeg må jo uansett forholde meg til min mann og stebarn om jeg velger å gå ut av forholdet - da er det bedre å forholde meg til ham i forholdet og ikke utenfor. Ting blir veldig komplisert av et brudd som involverer barn......

[Anonym bruker]

Min eksmann lot meg ikke være i fred da jeg var kvalm og gravid. Han presset seg på meg seksuelt både under den verste kvalmeperioden og etter fødselen. Dette gjorde vel at jeg mistet alle følelser for ham allerede da jeg gikk gravid. Jeg syntes hele mannen var motbydelig.

 

Vi har ikke delt omsorg forresten, jeg har den daglige omsorgen. Vi var begge studenter og det ble sånn av økonomiske hensyn.

 

Han har blitt voksen nå altså, så jeg vil tro at han behandler sin nåværende partner noe bedre. He he.

[Anonym bruker]

Vi ble skilt etter syv år i lag med forholdsvis små barn. Jeg vil kalle det en lykkelig skilsmisse, fordi den etterlot ingen bitre følelser hos noen av oss. Begge var veldig letta over å komme ut av det "dødt" forhold. Hovedgrunnen til at det gikk så bra er nok at ingen fant noen ny før etter flere år. Tror en skilsmisse blir noe helt annet dersom man opplever at den andre parten går rett inn i et nytt forhold. Barna får heller ikke vent seg til den nye situasjonen.

 

Vi fokuserte kun på barna og deres situasjon i flere år. For oss var skilsmissen det optimale valg, for barna aldri mer enn nest best. Vi visste begge at vi var så unge at det mest sannsynlig ville bli en "andre omgang" med utfordringer for barna våre.

 

Konfliktene mellom oss har økt med årene. Jeg vil si at fokuset hos min eks flyttet seg etterhvert fra barna og over på nytt forhold. Hos oss setter vi fortsatt barna først (alle barna i huset!) når både tid og penger skal prioriteres. Hos min eks og hans kone er det på de voksne sine premisser det meste av tiden. Denne forskjellen er vi enige om og det er her de største uenighetene oppstår. Klart barna merker forskjellen.

 

Barna hadde oppimot 40 % samvær i flere år. Planen var delt omsorg, for å få det til må foreldrene bo i nærheten av hverandre. Min eks og hans kone valgte å flytte flere mil unna skolekretsen og banas boområde. Min eks er en god far på mange måter, men han strekker seg ikke så veldig langt. Litt lat kanskje og gniten. Min nye mann er helt motsatt. Barna mine er veldig glad i ham. Den yngste kanskje mer knyttet til sin stefar enn far.

 

Barna velger oftere å være hjemme når de har valgmuligheter. De må ofte motiveres til samvær. Tror nok at de hadde hatt bedre livskvalitet om de hadde sluppet samvær. Men kontakten med faren og hans familie er viktig. Derfor bør de ha samvær frem til de er voksne nok til å bestemme selv hvor ofte de vil være sammen med foreldrene sine. I alle fall ikke lengre enn 18 år:-)