Bitterhet mot far etter graviditet og ks

[Espheri]

Skal prøve å gjøre en lang historie kort.

 

Jeg ble uventet gravid men vi bestemte oss for å beholde barnet. Vi flyttet sammen og hadde det fint en liten stund. Så forandret alt seg! Sambo trakk seg inn i seg selv og ble et helt annet meneske. Nærmest ikke-eksisterende.. Han satt på dataen fra morgen til langt på natt hver dag. Var arbeidsledig og gjorde ikke noe forsøk på å finne seg jobb. Da var det jo opp til meg å forsørge oss begge. Jeg følte at alt ansvaret lå på meg og at han forventet at jeg bare skulle la ham sitte der og velte seg i selvmedlidenhet. jeg prøvde å snakke med ham men han ville ikke. Sånn fortsatte det gjennom hele graviditeten og jeg gikk med konstant vondt i magen og fikk ikke sove. Bare bekymret meg for fremtiden og babyen. Det var vondt og jeg slet med depresjoner.

 

Da tiden var inne ble ikke den biten heller sånn som jeg hadde tenkt. det blir jo sjelden det men det får da være grenser. Fostervannet var misfarget og vi måtte i full fart til sykehuset. Der ble jeg lagt inn på isolat siden vi begge hadde vært smittet av en antibiotika resistent bakterie. Alle leger og jordmødre måtte ha munnbind, hårnett og hansker på seg inne på rommet vårt.

Det viste seg at babyen ikke tålte riene så det ble gjort klart til keisersnitt. Etter ca 8 timer med rier. jeg fikk på meg munnbind, hårnett og en hel masse andre beskyttelses greier. Følte meg som en spedalsk. Sambo fikk heller ikke være med inn på operasjonssalen. Han måtte vente på rommet. Jeg følte meg helt alene! Og redd!!

Etter ks måtte jeg ligge på et rom i 4 timer til bedøvelsen var gått ut. Alene.. Uten den nyfødte datteren min og sambo. Det er de 4 lengste timene i mitt liv!

Resten av oppholdet virket greit bortsett fra alle tiltakene.

 

Nå i ettertid har jeg fått litt flashbacks. Og jeg kjenner jeg er full av bittre følelser. Mot ham som sviktet da jeg trengte ham mest, at jeg gikk glipp av de 4 første timene i min datters liv, at det er meg som har gjort alt arbeidet siden og sambo som er pappa når det passer ham. Noen minutter for dagen. Føles som han tar meg for gitt.

Han har i det minste jobb nå..

I tillegg tenker jeg mye på det at jeg aldri så ansiktet på noen av dem som jobbet på sykehuset. Hadde ikke kjent igjen en eneste en av dem. Dette er jo mennesker du liksom skal føle deg trygg på under et sånt opphold. men det går ikke når de går med fullt verneutstyr.

Nå først husker jeg hvor fortvilet jeg var.

Hele opplevelsen, både graviditet og fødsel, sitter som en vond klump i magen. Tilliten til sambo blir aldri den samme og jeg er livredd for å bli gravid igjen!

Jeg klarer ikke å snakke med sambo om dette. Han tror visst at ting er i skjønneste orden. Jeg trenger hjelp. Bør kanskje finne meg en psykolog som kan hjelpe meg å bearbeide det..

 

Det ble langt likevel men jeg føler at jeg bare fikk med en liten bit av det.

Hadde vært fint å få litt feedback.. Kanskje noen som har vært igjennom litt av det samme?

Får ikke så mye støtte fra "partneren" min men kanskje her...

 

[blimbaby]

Synd å høre hvordan du føler det.. synes du skal ta det opp med helsesøster og få veiledning videre derfra... Har hatt det noe liknende, og søkte ikke hjelp fra noen... det burde vi gjort..

Det kan godt være depresjoner du har i forbindelse med fødsel, sv.skap.. og da blir det litt feil om deres forhold skal bli ødelagt fordi du ikke får satt ord på det..Kanskje tar det lengre tid før han modnes i forhold til farskapet enn det har tatt deg, eller det kan være det kjente fenomen at ikke alle menn er like gode å tolke signaler? Prat med noen som kan lytte til det du har å si, så skal du se det blir bedre.. Hvis ikke kan dere jo vurdere familieterapi?

[mammaen til G & A]

Snakk med hs du om dette. Foedselen for ikke aa si svangerskapet ditt ble ikke slik du hadde droemt det skulle bli, og det kan vaere godt aa faa litt hjelp med aa komme seg igjennom en saa traumatisk foedsel.

Og du skal se naar du faar hjelp, og snakker med samboeren din om dette, saa blir det bedre.

 

Store klemmer fra

[Newton & Prinsessen på erten]

Vet du hva..

 

Vi opplevde noe litt traumatisk med ett av barna våre og etter denne hendelsen pratet vi litt med ei helsesøster.. Hun satte oss opp til en time hos en sånn par/foreldreveileder. Vi går der og prater og får satt litt ord på ting og dette hjelper veldig mye. Nå har vi også begynt å prate om andre ting i forholdet som er vanskelig enn denne hendelsen og det hjelper masse og gjør forholdet bedre og sterkere (og jeg føler at det har "vekket" mannen min litt).

 

Og det beste.. Vi betaler ingenting for det.

 

Om ikke deres helsestasjon har en sånn person, så kan dere ta kontant med.. er det familievernkontoret da tro? evt. noen som driver privat praksis, men det koster jo da.