Dere som har opplevd en stor sorg..

[Twintipp og himmelblå]

Kan jeg spørre om hvordan dere reagerte i ettertid?

Vet det er tatt opp for ikke lenge siden, men...

 

Lurer litt på det med reaksjoner.....

[Gjest]

Reagerer litt med å distansere det... Lukker det ute fra livet mitt, også kommer det ofte tilbake til meg når jeg er litt ensom eller alene.... Jeg har prøvd å jobbe imot det, fremfor å egentlig forsøke å akseptere det.....

 

Jeg reagerte vel med å nekte for det som hadde skjedd, og et stort sinne...

 

Aner ikke hvordan jeg skal forklare det.

[♥Snulder]

Jeg er omvendt... lukker det INN i meg... Blir stille og tilbaketrukket.... Opplevde to tøffe dødsfall i løpet av ikke alt for mange år.

[Twintipp og himmelblå]

Ok. Takk for svar.

 

Her er det veldig opp og ned, men det kommer dalende ned rett som det er.. Ikke mye å gjøre med da! Noe dritt er ihvertfall:-(

[Gjest]

Blir nok dessverre aldri bedre....

 

Men litt etter litt mer greiere å leve med som en del av livet....

[Twintipp og himmelblå]

Huff så ille da:-(((

Hadde du dager som var bedre enn andre eller? Gikk det veldig opp og ned?

[Twintipp og himmelblå]

Ja, mistet han jeg er oppvokst sammen med også for noen år siden, altså mannen til mamma. Det var jo veldig ille der og da, men nå er jeg ikke lei meg pga. det lenger. Er "over" det, men kan ikke i min villeste fantasi huske at det var så ille som nå...

 

Går veldig greit stort sett, men opp og ned da...

[Gjest]

Det blir vel verre jo mer knyttet man er....

 

Og noen kommer over det bedre enn andre... Jeg har kommet frem til den konklusjon at jeg aldri vil komme over det, og "glemme" det... Jeg vil bare lære å kunne leve med det...

[Twintipp og himmelblå]

Ja, det er jo det!

 

Håper jeg klarer å forsone meg såpass med det at jeg bare kan huske de gode minnene uten å få vond klump i brystet... Men, det er nok enda en bit før jeg er der ja!

[Gjest]

Ja, men det tar tid... Og det er nettopp tingen med sorg... Man må bare gi det uendlig tid, også "leger" det seg sakte men sikkert på sin egen måte...

 

Men jeg vet på sett og hvis hvordan det er, selv om jeg på samme tid ikke gjør det...

 

*klem*

[Twintipp og himmelblå]

Ja, tid... Det er cluet. Huff, ja, en får bare "stå han av" så lenge.

 

Takk for svar, og klem tilbake.

 

Det retter seg nok for oss begge, tiden leger alle sår, og det gjør det:-)

 

*klem*

[¤ my precious ¤]

Jeg mistet moren min for 10 år siden...

Hver gang jeg tenker på henne(går ikke 1 time uten at hun i det minste streifer tankene mine) får jeg en klump i brystet, savner henne veldig, men jeg vil alikevel si at jeg har forsonet meg med det...

 

Ikke så lett å forklare, men jeg vil bli "bløt" om hjertet når jeg tenker på mamma, hun var det kjæreste jeg kjente til. Jeg syns det er godt å kjenne at jeg blir rørt når jeg tenker på henne, gir meg liksom en bekreftelse på at jeg ikke har glemt de gode minnene :-))

[Bella Donna]

Jeg mistet en person som var utrolig kjær for meg tre mnd etter at jeg hadde født sønnen min.

Det er nå nesten halvannet år siden.

Det var en helt ubeskrivlig tid. Var helt i min egen verden, samtidig som jeg måtte ta meg sammen for sønnen min. Det var værst om kveldene. Satt oppe til langt på natt, for tankene vandret alltid over på denne personen når jeg la meg, og det ble jeg helt utslitt av.

Trodde livet aldri ville bli bra igjen, men etter et år begynnte det å bli som normalt.

I ettertid står dette for meg som et "tåke". Et av resultatene er at jeg ikke husker så mye fra sønnen min var baby, men det er lysere tider nå.

[Gjest]

jeg mista bestevenninna mi da hun var bare 16 år gammel, jeg sørget lenge og gråt over det en stund men aksepterte at hun var borte og gikk deretter videre med mange gode minner i hjertet mitt..

[Twintipp og himmelblå]

Tåke ja, det er et velkjent ord her i gården også. Der sa du det.

Ukene siden mamma døde er nå en stor tåke... Innemellom er jeg i min egen verden.

Kan sende meldinger til mamma, og sitter og venter på svar. Så går det opp for meg, at svar det vil jeg aldri få.

 

Godt å høre at en etterhvert vil forsone seg med det... Gleder meg til jeg kan ta frem de gode minnene og glede meg over de, istedet for å bli usigelig trist.

 

Takk for at dere delte, føler meg ikke så unormal da.

 

Klem