jeg elsker ikke mannen min. Råd?

[Anonym bruker]

Jeg er i midten av 20-årene og forlovet med en veldig kjekk, suksessfull mann i 30årene, og vi har en 11mng gammel baby sammen, som er verdens mest fantastiske.,.

Problemet er, jeg elsker ikke kjæresten min, og har heller aldri gjort det. jeg ble gravid etter et lengre, men useriøst elsker forhold, der vi egentlig bare møttes i diverse storbyer, drakk champagne og hadde det gøy.

Da jeg ble gravid tilsto han at han alltid hadde elsket meg, og fridde. Jeg var hormonell, rørt og veldig glad i han (men ikke på den riktige måten)

nå bor vi i et svært hus, jeg får alt jeg vil ha, han er alltid snill og kjærlig mot meg, barnet vårt er nydelig og jeg unner henne å ha to foreldre, men jeg elsker han ikke, jeg blir mer og mer deppa pga dette, og husker tilbake til forholdet mitt med eksen, da det ikke var masse penger, men veldig veldig mye kjærlighet.

takk for at du leste dette, det ble langt. tar gjerne imot råd.

 

[Anonym bruker]

Uff da, absolutt ikke lett å gi råd nei, men sett fra min side hadde jeg ikke klart å leve i et forhold kun for de materielle godene.

Om du er ulykkelig blir jenta di det også, de senser slike ting disse små.

Om du aldri har følt ekte kjærlighet for han, er det vel ingen vits at jeg spør om det ikke er noe dere kan gjøre i fellesskap for å finne tilbake til det dere en gang hadde.

Denne avgjørelsen er det kun du som kan ta, skjønner at du ønsker begge foreldrene der for jenta di,men ikke for en hver pris syntes jeg, og uansett vil hun alltid ha mamma og pappa der, selvom de ikke bor sammen. Lykke til uansett hvilket valg du tar.

 

[Anonym bruker]

HI her... tusen takk for fint svar- du sier det jeg egentlig vet, innerst inne- jeg kan jo ikke leve livet mitt med en jeg ikke elsker. men jeg er så redd for å gå fra han og så finner jeg aldri en ny, så har jeg 'kastet bort' en snill, ordentlig mann som er så glad i meg.

 

det er så leit å ha det sånn, jeg gråter masse når han er på jobb, føler meg så tom, og så teit der jeg går i alle de fine klærne jeg en gang trodde skulle gjøre meg lykkelig.

 

det er så vanskelig å såre han , når det liksom ikke er en ordentlig 'grunn' for å gå. Vil på en måte gifte meg med han og fremstå som lykkelige og vellykket, men jeg kan jo ikke tenke sånn...

[FrøkenKnallkul]

Jeg tror jeg vet hvordan du har det. Akkurat slik hadde jeg det med xen min, vi var sammen i 6 år. Han var verdens snilleste, god økonomi, elsket og forgudet meg på alle måter. Selv om jeg hadde det bra sammen med han og var glad i han, har jeg nå i ettertid (etter at jeg traff min nåværende samboer) skjønt at jeg nok aldri elsket han... Det var liksom et eller annet som skurret hele veien. Egentlig veldig trist å tenke på, både for min del og for hans del.

 

Vet ikke hva jeg vil råde deg til, men jeg fikk det iallefall mye bedre med meg selv etter at jeg tok mot til meg og brøt ut av forholdet. Men nå var det (heldigvis) ikke barn involvert, og dermed mindre komplisert.

 

Tror nok du gjør lurt i å ta tiden litt til hjelp, i og med at dere har et barn sammen. Gi forholdet et år til. Dersom du fortsatt sitter med de samme følelsene, ser ikke jeg noen annen løsning enn at du må ut av forholdet. Man kan ikke tvinge seg selv til å elske noen, selv om man gjerne vil, og fornuften tilsier at man bør elske denne personen!!!!

 

Det er så utrolig viktig å være tro mot følelsene sine for å ha det bra med seg selv Dessuten tror jeg at barna har det best når vi foreldre er lykkelige!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

HI Hadde det vært meg,så hadde jeg sagt i fra til forloveren min hvordan jeg hadde og følte det. Er ikke rett for han å være i et forhold er han ikke er elsket og absolutt IKKE rett av deg å være i det forholdet bare pga materielle goder...Jeg kunne ikke ha vært sammen med en jeg ikke elsket bare pga de materielle godene, hadde følt meg som en hore. Ville ha valgt kjærligheten fremfor alt annet...

Uansett, lykke til med valget.

[Anonym bruker]

Hei HI,

håper du finner ut av det, det høres ikke bra ut. Jeg hadde det veldig lignende selv engang, og skjønner hvor vanskelig det er å gå fra et økonomisk behagelig liv til usikkerhet.I flere år i ettertid når jeg skulle betale en regning, kunne jeg bli usikker på om jeg hadde valgt rett..

men så møtte jeg mannen i mitt liv og da var det veldig lite tvil. Ønsker deg det samme.

[Anonym bruker]

stol på og følg hjertet ditt... :-)

[alexandriah]

Enig med hun over som sa gi det et år til før du bestemmer deg.

Lykke til;)