Hjelp meg med dette dilemmaet, kloke damer...

[peonererfine]

Ok, jeg la inn et innlegg om venninner og konflikter lenger nede på siden. Vil prøve å forklare hva selve greia er med en bestemt venninne, uten å utlevere for mye her...

Venner i 14 år, opplevd mye gøy sammen, også kunnet prate om alvorlige temaer, fulgt med hverandres liv, men med mye frihet, lange perioder bodd i forskj. byer/land også. Hun er en av fadrene på mitt barn.

I det siste året har jeg stått overfor et dilemma i privatlivet som lar seg løse med tid og stunder, men som for andre som ikke har barn kan virke litt rart. Dette har mine venner og familie vist stor støtte og engasjement i, bare ikke denne venninnen, som har gått skarpt ut mot meg ved flere anledninger. Dette har såret meg mye, og gjort vondt verre...

Så får hun selv barn, og vi opprettholder kontakten, men jeg opplever at hun fremdeles stiller meg til veggs ang. mitt dilemma (i motsetn. til hva andre gjør). Hun velger også ikke å fortelle meg om sitt barns dåp før etter at den har funnet sted. Dette gikk ganske inn på meg (ja, hun er fadder på mitt barn, jeg tåler å ikke bli invitert, men syns det er så rart at hun unnlot å fortelle om dåpen...). Saken er at jeg klarer ikke konfrontere henne med at jeg ikke forstår hva hun driver med...

Det skal sies at hun fremdeles tar kontakt, tekster og ringer som ingenting skulle ha skjedd...

Er opprinnelig kjempeglad i henne, forstår bare ikke enkelte av valgene hun har gjort overfor meg det siste året. Syns det er nesten uoverkommelig å konfrontere henne, er så sint og såret...Får helt vondt av tanken på å konfrontere henne og kanskje møte en vegg av uforstand. Virker nesten lettere å bare gi opp vennskapet, som ikke ikke føles som et godt vennskap lengre.

Utblåsning her...vet ikke hvor veien går her...

[Gjest]

Hei,

Hmm..ikke lett.

Vi trenger venner som støtter og ikke dømmer avgjørelser man tar,

så fremt ikke disse er helt uansvarlige,men det høres ut som ditt dilemma og din avgjørelse i den forbindelse er det beste for deg..Uansett er man jo ikke enig i alt andre, venner og familie, gjør....

 

Skjønner du er såret over ikke å bli invitert i dåp,spesielt når hun er fadder for ditt barn...

 

Mange ganger kan det være riktig å kutte ut gamle venner som ikke har noe godt å bidra med, tiden er knapp og man bør velge sine venner med omhu...

I ditt tilfelle synes jeg det høres ut som det er noe du ikke vil.

 

Jeg har rett og slett ikke noe bedre råd enn at du må snakke med henne om disse tingene som plager deg.Forbered deg godt på hva du skal si, ikke angrip,men snakk først om de positive tingene dere har sammen og kom så med dette som plager deg.

Snakk rolig, selv om hun stiller seg i forsvar, behold roen og vær saklig. Tåler ikke veninneforholdet deres dette, er det nok desverre ikke et sterkt nok forhold etter min mening....

Lykke til=)=)

[Maud]

Jeg tror jeg ville vært tydelig på hvordan det sårer at hun ikke støtter deg i dine valg. Som venninne skjønner hun tydeligvis ikke at dette sårer deg. Kanskje hun tenker at deres vennskap tåler at hun sier hva hun mener? Hvis hun ikke tåler at du sier ifra, så har hun vist hva hun ønsker å legge i vennskapet og da må du sannsyligvis gå videre uten henne.

 

Når det gjelder det med dåpen ville jeg ikke tatt det opp. Sannsynligvis er dette ømtålig for henne også. Hvis hun var helt komfortabel med valg av fadder og gjesteliste, så ville hun vel ha snakket med deg om selskapet, blomster, servering osv?

[peonererfine]

Takker for fine og utfyllende svar...det hjelper på grublinga...

Har hørt fra henne 2 ganger de siste dagene, har bare orka å være ganske nøytral i tonen tilbake. Ingen forslag fra henne eller meg om å møtes og 'snakke ut', for å si det sånn.

 

Gir det litt tid og prøver å tenke på andre ting...Får se hvordan det blir å møtes når det har gått ei god stund.

Andre med betraktninger/erfaringer, kom med det! :-)

[Karomamma]

Hmmm, ikke så lett dette. Jeg har opplevd noe lignende, riktignok ikke en veldig nær venninne, men ei jeg hadde veldig mye kontakt med tidligere. Fikk også "skarp" kritikk for fler ting som egentlig ikke var så viktig for meg, men hun gikk også hardt ut mot flere av jentene i gjengen. Det ble tilslutt sånn at de koselige jentekveldene alltid endte med en heavy diskusjon... Slikt liker jeg ikke og planla en skikkelig konfrontasjon for noen år siden.

 

Etter noen runder i tenkeboksen, bestemte jeg meg for å la kontakten gå over av seg selv. Jeg svarer alltid høflig og greit når hun ringer, men tar sjelden initiativ til noe. Hun er i grunnen mest opptatt av seg selv og sine, så det er heldigvis ikke så mange henvendelser lenger... Jeg fant i hvert fall ut at jeg ikke gidder å bruke tiden min på noe som ikke gir meg noe positivt tilbake, så jeg prioriterer heller andre venner. Og det føles helt riktig