Hun orker ikke stebarna sine

[Anonym bruker]

jeg har ei venninne. Hun innledet for en tid tilbake et forhold til en mann som har 3 barn fra før av. Selv om hun er venninna mi, kan jeg ikke lukke øynene for at jeg synes hun opptrer egoistisk i enkelte sammenhenger. Ikke minst i forhold til stebarna sine. Hun liker dem rett og slett ikke, og nå har hun kommet til et veiskille. Hun orker ikke barna, og hun tror derfor at ting vil fungere greit dersom hun og kjæresten er sammen kun når han ikke har samvær (tror han har samvær hver 3 uke eller no).

Jeg klarte ikke å dy meg, og sa min hjertens mening der og da, nemlig at hvis hun ikke taklet barna, burde hun ut av forholdet, selv om hun tror løsningen med å kun være sammen når barne er hos mor er perfekt.

I ettertid har jeg tenkt mye på om jeg kanskje ga feil råd? Situasjonen for hennes del er fortsatt den samme, men jeg tenker mye på disse barna. De må jo lure på hvorfor de aldri ser sin nye stemor?

Noen innspill?

 

Ragna

[Anonym bruker]

Det begynte nok ikke sånn.

Det er skjelden at forholdet begynner med at stemor ikke orker stebarna sine. Det er vel ofte mer sånn at stemor begynner med høy innsats, og friskt pågangsmot, at dette er en utfordring hun skal klare.

Stebarna derimot kan gjerne begynne det nye forholdet med at jeg liker ikke denne dama, hun er grunnen til/står i veien for at mor og far ikke er sammen, og tenke ut sammen hvordan de best skal knekke henne.

Barna er selvfølgelig barn, de har lov til å tenke sånn, og de har muligens rett i det de tenker og gjør.

Men lett er det ikke å komme inn å være fars nye kjæreste under slike forhold. Ikke er det lett å skulle gi tapt, og oppgi den fine mannen en endelig har funnet fordi barna hans ikke vil han skal ha noe ny kjæreste. Eller kanskje de er styrt av sin mor som heller ikke mener han bør ha noe ny kjæreste.

Du skal ikke se bort fra at barna vet veldig godt hvorfor de ikke ser sin nye stemor! Grunnen til at jeg tror dette er at de fleste fedre ikke ville ha innlatt seg på et forhold der den utkårede begynte forholdet med at hun ikke var intressert i barna hans. Godt mulig han ser hvorfor hun ikke orker mer også.

[Anonym bruker]

Først: Det kreves utrolig mye å gå fra å være singel til å bli 3-barns-omsorgsperson, og det er langt fra alle som klarer dette. Tydeligvis gjør ikke hun det, hvis hun allerede har gitt opp.

Jeg synes hun har en rimelig kort-tenkt løsning. Hvis de bor hos han hver 3 uke, skal de da alltid ha hver sin leilighet/hus. Hvis de flytter sammen hvor skal hun da bo mens barna er hos han. Hva om de får felles barn, skal de holdes unna søsken. Det går nok for en stund, men dette er ikke noe å basere et forhold på.

 

Råd om å droppe en du er forelsket i går som regel inn det ene øret og ut det andre, så det tror jeg ikke engang hun vil høre på. Hun vil ha han, og vil finne løsninger utfra det. Så får vi mene hva vi vil om dette vil holde eller ikke.

 

Jeg ville nok spurt henne hva som skulle til for at hun kunne leve sammen med de (for det må hun jo en dag) Så kunne de jo bodd hver for seg til de hadde det på plass.

- Er det uoppdragene barn

- tafatt far

- en biomor som man ikke går overens med

 

Så får hun sette seg ned å snakke med kjæresten sin og si at hun ikke ønsker å flytte inn hos han før f.eks far har leggetider, bordmanerer og språkbruk på plass.

 

Men å utelukke barna hans permanent er helt på tryne. Da kan man likegjerne droppe hel greia.

 

Håper hun innser det.

 

Lise:)