link til den tråden jeg la ut på Skravle :o)

[Jumpy]

http://www.barnimagen.com/forum/thread/10454990

 

[Gjest]

Hei.

Nå brukte jeg ikke så veeldig lang tid på å overtale min kjære, det gikk fortere enn forventa egentlig.

Saken var at jeg fikk konstatert PCO hos gynekolog (pga sjelden menstruasjon har man da ofte vanskelig for å bli gravid) - og ble så kjempelei meg. La ut i det vide og det breie om hvor mange år det kom til å ta fra vi begynte å prøve, til vi sannsynligvis ville bli gravide ...og da var han helt med på notene, det var bare å "sette i gang". He he, litt morsomt og overraskende for oss begge, vi ble gravide på ca første forsøk...

Kanskje vinkle det litt sånn du også? Finne ut hvor mange prosent som faktisk må prøve i årevis etter at de har bestemt seg?

Lykke til!

[Jumpy]

kan ikke skade med litt detalj-info nei! hi hi...

 

Så bra at dere ble gravide på tross av PCOS'en da !!

 

Grattis!!!

[-Mariposa-]

Det var mye flott (og seff noe negativ) lesning på den tråden Jumpy, bra idé!

[Jumpy]

Ja, litt av hvert. Men finner faktisk litt trøst i det jeg. Mer og mer overbevist om jeg bare må slutte på pillen snart... slik jeg tolker sambo så kommer han ikke plutselig og er klar. For alt jeg vet er han litt mer klar enn han gir uttrykk for... bare redd for å innse det. Hallo: han må jo se tegninga snart.. vi er straks 31 år begge to.......

Har ikke like gode argumenter som deg for at det er lurt å vente heller... vil bare bli gravid så fort som mulig egentlig jeg!

 

[Anonym bruker]

Vil først si at jeg i vet så inderlig godt hvordan dere har det. Det er ikke så veldig mange månedene siden jeg selv var der dere er. Jeg har vært klar for barn i rundt 10 år (er 30 nå). Men det tok noen år før jeg fant den jeg ville få barn med. Nå har vi vært sammen i litt over 2 år. Det første året vi var sammen så var vi vel ikke noe særlig innom temaet, anna enn at vi hadde avklart at vi begge ville ha barn. Jeg var utålmodig, men lot teamet ligge.

Når vi hadde vært sammen i nesten 1 år, fikk jeg vite at min beste venninne gjennom oppveksten var gravid. Da var det omtrent som verden raste for meg. Selv om vi ikke hadde noe særlig kontakt lenger, så føltes det grusomt urettferdig at hun som jeg hadde delt og opplevd så mye med gjennom oppveksten nå skulle få oppleve det som var min største drøm.

 

Jeg gikk på p-piller og hadde store humørsvinginger som bivirkning, og dette gjorde at jeg gikk inn i en depresjon. Min biologiske klokke begynte nå for alvor å tikke. Dette var jo nå så gale at jeg var nødt å fortelle min kjære hvordan jeg hadde det. Og rolig og sindig som han er kom han bare med kommentarer som at det passer ikke enda og det haster vel ikke, bare å glede meg til det en gang blir min tur det vel...... Ikke akkurat det jeg ville høre.

Vi bodde ikke sammen på denne tida, ikke i samme by en gang, så det var ikke så ofte vi såg hverandre. Så går det noen måneder, og jeg får vite at min bror og hans kjæreste skal ha barn. Verden raser enda en gang, jeg begynner å bli panisk og desperat. Og det går selvsagt utover min kjære, jeg prøver å påvirke ved å argumentere og påstå med alt fra alder og ønske om å være ung mor, ha barn før jeg blir 30, problemer med å bli gravid, tøffere svangerskap og fødsel jo eldre man blir osv men kommer ingen vei. Han motargumenterer eller vil ikke høre. Ingen problem i følge han. Jeg raser, er fortvilt og oppgitt.

 

Så tar jeg beslutning om å si opp jobben og flytte til hans hjemsted, det var jo et av hans argumenter, at vi burde bo i lag før vi kunne tenke på å få barn. Jeg bestemmer meg også for å slutte med p-pillen, jeg kunne ikke gå med humørsvingningene lenger. Det falt selvsagt ikke i god jord. Men han fikk bare respektere meg. Det føltes dessuten direkte feil når jeg hadde så inderlig lyst på barn. Så da fulgte et halvt år uten sex. Han er sta, og var vel for pysete til å kjøpe kondomer(bor på et lite sted). Men jeg er sta jeg også og er ikke av de med størst sexlyst heldigvis, så vi overlevde :-). Men jeg hadde det tøft allikevel. Hver eggløsning uten at noe skjedde var et mareritt.

 

Så ble min brors barn født, jeg distanserte meg mye gjennom hele svangerskapet og klarte ikke å glede meg. Men holdt maska og bet tennene sammen. Men jeg var veldig nedfor og gråt mye når jeg var alene.

På denne tida begynte nok mye å skje med sambo, jeg tror det gjorde noe med han å se meg med tantebarnet mitt. Men han trengte nok fortsatt tid. Vi snakka om det innimellom, mest på grunn av praktiske årsaker. Så han var klar over hvordan jeg hadde det, nesten hvertfall. Forholdet vårt var vel både og etter at vi flytta sammen. Jeg hadde ikke(har ikke) jobb, og var mye alene. Og han klarte vel ikke helt å omstille seg til samboerskap til å begynne med, og sysla mye med sine ting, mens jeg satt alene.

 

En kveld jeg satt alene som vanlig brøt jeg sammen, og han fant meg gråtende i sofaen. Det tror jeg kom som et sjokk på han, og ble nok det avgjørende for at han gjorde seg klar for tanken på barn, for ikke lenge etter på(noen uker riktignok) tar han initiativet til sex, uten å ane hvor jeg er i syklusen. Og etterpå forteller jeg han at jeg har i eggløsning i nærmeste framtid, jaja men det er da helt greit det sier han, gjenstår å se om det blir klaff da. ENDELIG!!!

 

Og siden det har han vært like engasjert som meg(nesten hvertfall:-)). Nå har vi prøvt i 4 måneder og ingenting har skjedd enda. Eller det har vel det da, men hadde en tidlig SA. Og spørs om han har forstått at det ikke er så lett som han en gang påstod. Men det er det ikke så mye å gjøre med, vi er hvertfall i gang

 

Dette ble visst fryktelig langt, men følte at alt måtte med også for å gi et riktig bilde. Ikke sikkert at det er så mye til trøst, men dere er hvertfall ikke alene. Og jeg føler veldig med dere. Stå på!!!