Noen som ventet lenge på mannen?

[Jumpy]

Hei jenter.

Noen av dere har sikkert fått med dere at det er en forumside som heter Når mannen ikke er klar. Vi er en del jenter/damer der inne som har veldig lyst på baby, men som opplever at samboeren eller mannen vår rett og slett ikke er med på notene. Vi venter tålmodig på at han skal endre oppfatning og hive seg med på prøvingen. For de fleste av oss føles det som en fjern og uvirkelig drøm og skulle få komme i den herlige situasjonen der begge planlegger og ønsker barn like sterkt.

 

Vet at for en del her inne så er det kanskje en selvfølge. Noen evner ikke å sette seg inn i vår situasjon og sier at "da har du ikke funnet den rette". Ja, reaksjonen vi har fått har vært så mange. Sannheten er at det ikke alltid er slik i et parforhold at man er helt samkjørt med tanke på hvor man vil, det gjelder jo ikke bare det å få barn.

 

Jeg skriver innlegget her får å høre om det er mange av dere som idag er prøvere, mødre eller vordende mødre som har vært i samme situasjonen. Kanskje dere vil dele dette med oss fra "MiK-forumet". Det er godt å høre andres historie. Hva skjedde, hvordan endret han seg, husker dere følelsen av å gå å vente på han?

 

Jeg er ikke interessert i en diskusjon på hvorvidt det er rett eller galt å vente på en kar som ikke er klar. Det er utganspunktet at vi har funnet den vi vil leve livet med, og at ønsket om barn er knyttet til denne ene personen.

 

Takk for innspill. Vær gjerne anonym ved å legge inn en tråd på Mannen ikke klar forumet istedenfor her inne.

 

Klem

[Jumpy]

nei, her var det stille. Ingen av dere heldige damene som har opplevd dette? Vi er kanskje en ekslusiv liten klubb vi inne på Mannen Ikke Klar? da... Eller kanskje er det liten trafikk her på søndager.

 

Løfter tråden jeg. Kanskje dukker det opp noen )

[mto2]

Eg var klar ei stund før sambo. Hinta av og til, men prøvde å ikkje legge press på han. Meir sånn at det vart spøk av det. Plutseleg ein dag svarte han "greit det" når eg spurte om vi ikkje kunne prøve å lage barn. Eg fekk hakeslepp... Hadde ikkje venta det svaret heilt plutseleg etter mange månader med svar som "vil sikkert det om ein 10 års tid". Så mi erfaring er at tanken må gjerne modnast hos mannen, men for meg var det verdt å vente. Ventar no nr 2. Han var ikkje så veldig deltakande i første svangerskap, men så snart ungen var fødd vart han PAPPA for fullt. Og sidan har han vore verdens beste pappa for gutten vår.

[dollypopp *tvillinggravid*]

Halloo!!

kjenner meg igjen i den situasjonen ja....rimelig utålmodig...hehe.

jeg ville gjerne begynne å prøve rett før jeg ble 22,men da var ikke

forloveden min klar.

prøvde å mase litt,men er jo ikke sånn man vil ha det heller....så vi

ble enige om å begynne prøvingen etter bryllupet.

angrer litt på det nå,for nå har vi prøvd i 2,5 år,utenå ha vært gravid en

eneste gang...........

 

har dere diskutert det her ordentlig,eller sier han bare at han ikke vil?

hva er grunnen såfall?

vet han at det kan ta maaaange år før det klaffer?

ser du er 30 år,vil du ha mer enn 1 barn?

 

vi hadde en problemstilling nå ang baby og studier.fant egentlig ut at

vi skulle legge prøvingen på hylla,men da måtte det blitt for 4-5 år,og

det hadde blitt for lenge.

jeg vil ha 4 barn og er ikke interessert i å gå gravid som 40-åring...

så vi ble enige om å fortsette.

 

fanget ikke helt hva du lurte på her egentlig,men håper hvertfall du kommer inn til oss på "bli gravid" snart:-)

(babycakes var vel inne hos dere en stund,nå er hun vel over på 2.tri eller no...)

 

 

klem fra meg!!

[Jumpy]

Jo det stemmer at Babycakes var lenge inne "hos oss".

Jeg lurte vel egentlig ikke på noe spesielt, er bare så kjekt å høre om andre som har vært i samme situasjon! Gir litt trøst på en måte, og er med på å tilfredstille noe av suget etter å snakke om baby om du skjønner.

 

Høres veldig fint ut at han bare sa "greit" en dag. Håper jo det skjer her også. Men vi har allerede hatt noe seriøse samtaler om temaet. Jeg tror bare at han ikke innser alvoret, om jeg kan kalle det det, han regner med at barn er noe man får når man vil og kjenenr jo ikke det suget som jeg gjør. Jeg vil gjerne ha flere enn 1 barn ja, så det tvinger seg påen måte frem snart. Jeg håper inderlig at vi i løpet av 2008 kan kalle oss prøvere. Kan aldri tenke meg å lure meg til det ved å ikke spise piller, men jeg tror nok at det som vil skje kanskje er at jeg slutter på pillen og at vi etterhvert blir gravide selv om vi ikke har prøvd sånn direkte... jeg vet ikke, ser for meg at dersom jeg slutter på prevensjon snart så vil han protestere litt, men kanskje akseptere det ettervhert også nærmer vi oss kanskje en form for prøving.. *sukk*... det opptar ganske mye av tankene mine dette her altså

[Gjest]

Jeg var en perioden på "Når mannen ikke er klar- debatten."

Måtte vente litt på samboeren, og var til tider innmari frustert over han manglende lyst til å prøve å lage barn.

Jeg maste myyye på dette, og en dag kom han plutselig å sa at han var klar for å starte.

Jeg er i dag utrooolig glad for at jeg valgte å vente på han - fremfor å drive med noe lureier bak ryggen hans.

 

Jeg tror en stor del av at han ble klar relativt fort (han er 25 år) er at jeg snakket mye om barn og uttrykte min "sorg" over å måtte vente på han. Tror det satte i gang en prosess som normalt kunne ha tatt veldig mye lenger tid.

 

Det er nok bare å vente, jenter. Ingenting kan måle seg med den følelsen av å få positiv test når man vet at det er er like stort ønske for meg som han )

[Phantom´]

Hos oss har problemet vært at mannen min syntes 2 var nok, mens jeg slett ikke var innstilt på at 2 er nok. Kommer fra en folksom familie, hvor jeg har nærmere 30 søskenbarn, og ingen i slekta har færre enn 3 barn. To er liksom bare ikke en fulltallig familie.

 

Vi har hatt mange runder, hvor mannen rett og slett sier at han vil gjøre andre ting enn å være småbarnsfar. Men han har for så vidt vært lydhør i forhold til mine meninger, men jeg hadde trodd at det ikke skulle føre noen vei. Så her en dag utpå vårparten hadde han skifta mening. Da var det han som bragte på banen at det kunne vært stas med en 3. mann. Så da sitter vi her, med kvalme og voksende mage. Så det skjer undere selv i vår tid... Og pappan er minst like opptatt av spiren i magen som det jeg er.

[Spirevipp med go`gutten]

Jeg ventet kanskje ikke særlig lenge i forhold til mange av dere andre, men det tok ett års tid før samboeren min var klar.

 

Som du sa, så er det ikke alltid at man er på helt lik linje i forhold til ønsker om barn (og forsåvidt andre ting også), og man kan nesten ikke forvente at kjæresten er klar akkurat den dagen jeg er det.

Jeg måtte bare vente tålmodig på at min kjære skulle venne seg til tanken, og til slutt ble vi enige om å slutte med prevansjon :-)

 

I tillegg måtte vi vente i hele to år før spira satt, så nå har jeg ventet lenge på babyen jeg så gjerne vil ha for flere år siden, så den som venter på noe godt.. :-)

 

Skjønner godt frustrasjonen over å måtte vente lenge, det er ikke lett når man så inderlig ønsker seg barn.

[Jumpy]

Hei takk for svar. Mulig jeg uttrykte meg litt dårlig ovenfor: jeg har ALDRI vurdert at jeg skal lure han. Det jeg mente var at jeg tror ikke han kommer til å bli klar, og derfor at løsningen muligens blir at jeg slutter på pillen også modnes det derfra. Altså: han skal selvsagt vite at jeg slutter, jeg tror bare (etter snart 2 år med venting) at det ikke skjer så mye mer uten at jeg foretar meg etter eller annet. Men det er jo litt skremmende )

[Jumpy]

Hei. Ja, da har du jammen ventet lenge totalt sett. Tusen takk for svaret ditt ) For meg er det 2 år siden den store babylysten slo til for fullt, og litt mindre siden vi første gang diskuterte dette seriøst. Han har tross alt moderert seg litt siden den gang!!

[Gjest]

Skjønte at du ikke planlegger å lure han, men jeg må innrømme at når tidene var som verst, så var det nettopp dette JEG hadde lyst til å gjøre. Men det ble bare ved tanken - en tanke som forøvrig aldri bli ordentlig vurdert heldigvis.

 

MEN; pga. blødninger midt i sykluser osv, så valgte jeg en periode å gå uten p-piller, men dette visste samboeren min om. Jeg ble ikke gravid den gangen, men vi kjørte løpet ut ved flere anledninger, så han visste jo at sjansen var der.

Jeg sa at han fikk ordne med prevansjon i den perioden dersom det var viktig for han, men det ble aldri til at han ordnet med dette.

 

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Hei Jumpy:)

 

Du vet jo at jeg tilbragte en stund inne hos dere. Tenkte bare å si hvordan jeg fikk sambo med på notene.

 

Jeg ville ha barn samtidig som jeg ville se hvordan syklusen var etter mange år på pillene. Så jeg sa til sambo at jeg ville slutte på pilla noen mnd for å se hvordan syklusen var. Sambo ble veldig furt og mente at det ikke ble noe sex, og at hvis det mot all formodning ble det så skulle han bruke kondom. Jeg sluttet på pilla på tross av disse "truslene".

 

Når jeg hadde slutta så ble det både sex og ingen kondom, men han hoppet av i svingen. Måneden etter hoppet han ikke av i svingen en gang, og han mente at det var greit å ta en "risk" den tiden til jeg skulle begynne på pilla igjen. Etter en stund kjøpte jeg pearly og vi skulle bruke den som prev, men sambo "fullførte" selv om jeg sa det var en risk. Så 3-4 mnd etter jeg slutta på pilla spurte jeg om jeg skulle begynne på pilla igjen, men det ville han ikke.

 

Han liker fortsatt ikke høre om EL-tester og sånn, så jeg drar han med når jeg har EL uten å si noe til han. Det er helt greit for han altså, han synes bare det er turn off og ha sex for å lage barn, bare så ingen tror at jeg lurer han. Og her på fredag testet jeg positivt, men mistet. Han ble veldig lei seg når han ikke skulle bli pappa allikevel. Så nå føler jeg endelig at vi helt og holdent er to om det.

 

Det har vært en laang prosess, med mye krangling og tårer. Men jeg hadde aldri fått han med på å prøve hvis jeg ikke hadde sluttet på pilla. Han merket tydeligvis selv at det ikke var så verst å prøve når han hadde tatt en risk noen måneder. Så det kan kanskje være en idé å slutte på pilla og la han stå for prevansjonen til han blir klar?

 

Jeg vet akkurat hvor frustrerende du har det. Håper virkelig at du slipper å vente lenger. Masse lykke til med å få mannen klar, håper du kommer over til Bli Gravid veldig snart!

 

Klem

[Amanda-]

selv om du er klar, så trenger ikke mannen din være det... jeg syns det er feil og mase på mannen. han er klar når han er klar. skjønner ikke at de gidd maset for og være helt ærlig.

[Jumpy]

Kjære kjære Dreamer. Klart jeg husker på deg. Så synd at dere mistet, sender en lang og varm klem til deg. Håper det sitter snart. Det er jo som vi ser: ikke så uvanlig at man må prøve lenge og kanskje til og med miste før det klaffer.

 

Takk for innlegget ditt, det varmer. Jeg tror faktisk at jeg må slutte på pillen slik som du ja, også bare la tida gå og se om det går seg til. Har jo tenkt på det, men har liksom ikke klart å gjøre det. Han har tidligere truet med det samme som din kjære. Og selv om jeg ikke klarer å se det for meg, så blir jeg litt redd for at vi skal få det kjempekjipt. Tror innerst inne at vi allikevel vil komme til å ha sex, og at det blir akkurat slik du forteller. ) Det er ingen grunner til at vi bør vente, sånn praktisk sett. Så jeg har lyst til å bli gravid så fort som mulig. Ikke som enkelte andre som gjerne vil vente 6 mnd eller til neste sommer eller liknende, jeg er jo klar som et egg! (hehe.. tror jeg da.. er jo dager det virker veldig skremmende også så klart!)

 

Klem fra meg

 

Håper du snart har en voksende liten spire i magen Dreamer )

[Jumpy]

jepp, sant nok. Derfor har jeg ikke mast om baby på ganske så mange måneder.

 

Men ikke glem at man er to i ett forhold. Og for mange av oss jentene som sliter med nettopp dette så er vi ganske voksne og har vært i langevarige forhold. Enkelte gutter blir aldri klare for barn, ikke før de er midt oppi det.

 

"Klar når han er klar" som du beskriver det kan derfor vise seg å ikke fungere i praksis.

 

[Mammamia77]

Jeg var klar for barn ei stund før mannen min. Tok opp temaet titt og ofte, men han ville alltid vente. En dag snakket vi grundig om det å få barn. Det som skjedde da var at vi satt en dato om når prøvingen kunne starte. Han fikk da en periode på å forberede seg, grue seg og se fram til det. Så i juli sluttet jeg på p-pillen og nå er vi ordentlige prøvere. Han fikk klar beskjed om at jeg sluttet på p-pillen uansett den måneden, uavhengig om han var klar eller ikke. Heldigvis er han nå klar, selv om han ikke viser like stor entusiasme som meg. Men det er kanskje ikke så rart, det vil være mitt 1. barn mens han har 2 fra før. Det at han hele tiden ville vente bunner nok ut i en frykt for at forholdet kan ta slutt....

 

Jeg tror at løsningen på dette er å komme til et slags kompromiss. Finne en løsning som fungerer for begge. Kanskje det å sette en dato noen måneder fram i tid kan være med på å få mennene deres med på moroa!!

 

 

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Tuusen takk Jumpy:) Varmer veldig med klemmer og gode ord.

 

Som du sier kan det ta lang tid, og hvis dere vil ha flere barn så er det jo på tide at han blir klar. Noen mannfolk trenger kanskje bare et dytt, og at de egentlig aldri ville blitt klare hvis de ikke hadde blitt kastet ut i det. Synes du skal prøve å slutte på pilla, og hvis han ikke vil ha sex med deg i løpet av 3 mnd og stemningen bare blir dårlig, så kan du jo begynne på dem igjen. Men uansett hvor mye de truer og kanskje til og med tror på truslene sine selv, så tror jeg ikke at de klarer å holde seg unna;) Så tar de en risk og finner kanskje ut at det er spennende og koselig, at det faktisk ikke er så verst å prøve på en liten. Sånn var det ihvertfall her, og tror nok det er gode muligheter for at det skjer hos dere og.

 

Så stemmer for at du skal slutte på pilla, så skal jeg krysse fingrene for at samboern din blir med på leken veldig raskt. Håper også at du blir fort gravid:) Hold meg oppdatert da;)

 

Lykke til! Ses på Bli Gravid snart, hihi.

 

Klem

[Jumpy]

*knis* Håper du har rett Dreamer !!!!

[Rosalille og sjarmtrollene]

Hei. Her kommer min lille historie. Jeg har også ventet lenge på samboern.

 

Jeg ble gravid høsten for 6 år siden. Det var et sjokk selvom vi hadde vært sammen i 3 år. Samboern reagerte med sinne og frustrasjon og tiden som kom ble veldig vanskelig. Han sa jeg måtte ta abort og at livet hans var ødelagt osv. Jeg sto på mitt og sa at da fikk han bare gå, for dette var min kropp og vi var såpass voksne (25) at vi måtte ta ansvar for våre handlinger. Han ble og etter en stund begynte han å nærme seg igjen og kjenne på magen og glede seg. Han var fantastisk de siste månedene av svangerskapet. Vi fikk den nydelige gutten vår og pappan var utrolig lykkelig og flink. Han sa at vi skulle få mange barn, han ville fylle en 7 seter...hehe...så vet jeg ikke hva som skjedde. Han ville ikke ha barn likevel. Han elsker sønnen vår men han ville absolutt ikke ha flere. Jeg har gått rundt å vært babysyk i flere år og prøvd alt for å få han i lune. Jeg har bedt på mine knær, jeg har truet med å gå fra han osv osv. Han var og ble sær og nektet. Det var så vondt å se alle rundt meg bli gravide og få småtroll. Selvom jeg hadde en gutt jeg elsket over alt på jord så var drømmen om en lillesøster eller lillebror til han så sterk og vondt å bære.

 

Etter 5 år så ble jeg plutselig gravid og jeg var så lykkelig at det var helt vondt. Han var også glad, men viste det ikke sånn veldig. Han er litt unnskyldt for han har vært igjennom mye og hans evne til å vise sorg og glede er redusert. Vel...vi mistet vår lille spire i uke 11 og jeg trodde jeg skulle dø av sorg. Han sa at vi kunne prøve igjen og etter noen få uker var jeg igjen gravid. Nå er jeg 22 uker på vei og vi gleder oss veldig til å få en baby i huset igjen.

 

Selvom han aldri har sagt ja til å få et barn til så er han faktisk veldig glad for at en til er på vei. Jeg kunne aldri ha lurt han. Vi hoppet av i svingen og han var ekstremt nøye med dette. Det var aldri i nærheten av søl. Jeg kan ikke bruke p-piller, spiral og sånne ting så det er grunnen. Vi ble likevel gravide. Jeg var litt engstlig når jeg skulle fortelle det til han. Jeg skulle gjerne fått et jubelbrøl og mer iver fra hans side, men sånn er det.

[Jumpy]

ja, menn er jammen rare noen ganger. Er ikke enkelt å forstå bestandig. Kjempe fin historie du har da, tross i at han ikke vil ha 7-seter lengre.. hi hi. Håper svangerskapet ditt bare blir herlig. Lykke til. Og tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg.

 

Blir så glad når dere skriver til meg og oss jentene inne på MiK.

Det er tungt og vente på mannen, men sikkert like tungt på en annen måte å prøve og prøve, miste osv.

 

Klem fra meg!

[Tigermor.]

Kan jo komme med min lille historie jeg også da!

Høsten 2000 ble jeg sammen med han som nå er samboeren min, vi var begge 18år! Vi var jo så unge så vi snakket aldri om å få barn, men på høsten 2002 kom jeg i "uløkka" og ble gravid. Jeg har bestandig vært kjempeglad i barn og ble faktisk glad for det som hadde skjedd...Men for kjæresten min var det værdens undergang, både han og hele familien hans ropte ganske høyt om abort =(

Av hensyn til han vurderte jeg faktisk abort, men kom ganske fort til den konklusjonen at det var umulig for meg å avslutte svangerskapet...

Kjæresten min trengte en tenkepause fra hele forholdet, og det fikk han...Jeg sa det at om han ville være fri og frank så var det greit, jeg skulle ikke tvinge på han å være familiefar, men at abort var umulig for meg så ungen kom til å bli født uansett om han ville stille opp eller ikke!

 

Det tok kanskje en drøy uke uten at vi møttes så kom han krypende tilbake...Han hadde fått tenkepausen han trengte og hadde funnet ut at han var så glad i meg at han ikke klarte å være uten meg, og da var ikke tanken på et barn så ille alikavell =)

Vi flyttet sammen 3mnd før termin, han var aldri sånn kjempeinteresert i magen min, var litt skremt men tok det hele ganske fint! Da gutten ble født ble han skikkelig "superdad", tok samtlige bleieskift når han ikke var på jobb og kunne sitte i timesvis med gutten på fanget og kose!

 

Jeg ville gjerne ha 2 tette barn, men pga dårlig økonomi osv ble det til at vi ventet, men vi var enige om at vi skulle ha flere barn. Så for 2 år siden hadde vi endelig økonomisk mulighet til å få enda et barn men sambo sa da at han ikke var klar for enda et barn, og han fant hele tiden på nye unnskyldninger for at det ikke passet....men flere barn det skulle jeg få..senere!!

Vi hadde endel diskusjoner om temaet og vi var begge like stae, han innrømmet til slutt at tanken på enda et barn skremte han fordi at vi hadde det så perfekt som familie på 3, og han var redd for forandringene som skjer når man får en baby. Han var også redd for å ikke ha nok oppmerksomhet og overskudd til flere barn.

 

I november i fjor ble vi enige om at jeg skulle slutte på P-pillene siden min storebror på 40år hadde sin 2 blodpropp på 6mnd , og jeg hadde endel vondt i hodet osv ( bør jo være forsiktig med ppiller når mange i familien har vært utsatt for blodpropp osv). Jeg ga sambo ansvaret for prevansjon og det var OK for han! Men han gjorde det klart at selv om jeg fikk slutte på pillene så betydde det IKKE at vi skulle lage barn.

 

Da vi kom til midten av februar i år så kom han krypende opp i senga en kveld og sa at han var klar for enda en liten baby, tanken skremte han enda men han hadde innsett at det var på tide at gutten vår ble storebror snart =) Jeg ble jo selvfølgelig overlykkelig! Sambo ville derimot ikke høre et ord om babyplanlegging, EL osv da det var veeeldig turnoff. Han ville bare ha beskjed når jeg var blitt gravid.

12april kunne jeg endelig vise fram en positiv test, og sambo ble glad men viste det ikke så godt, ville helst ikke snakke så mye om den forestående begivenheten. Etter UL på slutten av juli har han tødd opp litt mer i forhold til den voksende magen, men har faktisk ikke vært sånn superentusiastisk. Har ikke villet være med på planlegging av hva vi skal kjøpe av utstyr osv. Men i forrige uke kom jeg hjem med barnevogna og noen lammeskinn som jeg har kjøpt og da løsnet det tydeligvis et par sperrer oppe i hodet på min kjære sambo. Mens jeg stod å laget middag på lørdag kom han å la armene rundt meg og strøk på magen min mens han innrømmet at han faktisk endelig gledet seg til å ut å trille barnevogn, og at det skal bli så koselig med enda en liten gutt. Og hele resten av helga har han vært bortpå magen min ganske ofte =)

 

Ble ganske langt dette innlegget, men shit au =) Det er iallefall tydelig at endel menn ttrenger ganske så lang tid på å modnes selv om de faktisk i utgangspunktet vil ha barn. De har jo ikke det sterke morsinnstinktet som vi kvinner har!

 

Ønsker alle dere inne på "mannen ikke klar" lykke til =)