Flere som opplever at mannens karriere er viktigere enn deres egen?

[Kari Trestakk]

Både mannen min og jeg har lange utdannelser. Mens jeg holdt på med hovedfag fikk vi et barn. Mannen min ble ferdig med studiene sine før meg, og fikk seg med en gang en skikkelig bra jobb. Der har han vært i 2 år nå, og vil ikke ha noe som helst problem med å få seg en annen jobb nesten hvor som helst i landet. Vi har snakket om at vi etterhvert ønsker å flytte ut av Oslo, bl.a. fordi det vil være myyyye lettere for meg å starte en karriere utenfor byen (har en litt sær utdanning, og i Oslo er det hard konkurranse i den bransjen). Men nå er det helt uaktuelt for han å bytte jobb. Skjønner jo at han trives i jobben, og helst vil fortsette der, men synes at han er litt egoistisk også.

 

Opplever også at det er mye vanskeligere for meg å få meg jobb nettopp fordi jeg er gift og har et barn. På intervjuer får jeg mer eller mindre godt kamuflerte hentydninger om at jeg sikkert kommer til å få flere barn snart. Merker at jeg blir mektig irritert over enkelte gubber! Tror ikke bare at det handler om eventuell fødselspermisjon, men at de går ut fra at familien vil hindre meg i å gjøre en god jobb. Akkurat som ikke menn får barn. Mannen min er oftere hjemme dersom sønnen vår er syk enn det jeg er.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men måtte bare få ut litt steam... Er på ingen måte noen rødstrømpe, men fy f... så mye diskriminering det er av kvinner i arbeidslivet fremdeles!

[To trollunger + en spire]

Vanskelig at det blir satset på karriere hos begge samtidig når det er barn inne i bildet. Hadde jeg stilt større krav enn jeg gjør karrieremessig hadde vi fått det vanskelig i parforholdet noe verken jeg, barnet eller barnefaren er tjent med. Jeg har min 100% jobb som innebærer lite overtid, han har sin som innebærer mye overtid og slik synes jeg det er greit å ha det i denne fasen av livet.

 

Mulig dere kan bytte på om noen år. Er det en løsning? Det handler om å gi og ta :-)

 

[Ingen_nick_ledig]

Er ikke helt enig i at det trenger å være vanskelig å satse på karriere hos begge to når det er barn inne i bildet. Hvorfor skal det være så vanskelig da?

 

Her er vi karriere-mennesker begge to, våre jobber er akkurat like viktig. Vi har begge mye overtid i en stor periode av året (begge har mye overtid på SAMME periode faktisk), men det ordner vi fint med at vi tar oss av barna annenhver ettermiddag hver, mens den andre jobber. Dette fungerer helt fint, for vi er innstilt på å ha det sånn, og ingen mener at den ene jobben er viktigere enn den andre.

 

Er jo heller ikke alle jobber som innebærer så veldig mye overtid, selv om det er en karriere-jobb.

 

Jeg tror jeg ville ha pushet på for å få han med deg ut av Oslo, til et sted du også kan få jobb. Personlig ville jeg ha gått så langt som til å vurdere å gå fra han om ikke han ble med, for min del er jobb en viktig del av livet.

Dersom det er i Oslo dere vil bo til syvende og sist, kan dere flytte tilbake når du har fått nok arbeidserfaring til å få jobb der.

 

Lykke til med jobbsøkingen!!

[Kari Trestakk]

Jeg "ofrer meg" forsåvidt uten altfor store protester, jeg også. Familien kommer først. Er bare redd for at jo lenger jeg venter med å tenke karriere, jo vanskeliger vil det bli. Har ikke IT-utdanning, eller noe annet som krever at man hele tiden må følge med i utviklingen, men tror likevel ikke at det vil være lurt å vente for lenge. Jeg forventer ikke at mannen min skal ofre sin karriere, men jeg mener forsåvidt at han allerede har fått sin sjanse. Den har han tatt vare på, og gjort seg selv attraktiv for mange arbeidsgivere. Jeg derimot er avhengig av å få en fot innenfor et eller annet sted, og så lenge mannen min ikke er villig til å skifte jobb (og jeg ønsker ikke at noen av oss skal pendle veldig langt hver dag) blir det litt vrient for meg. Nå jobber jeg med noe helt annet enn det jeg er utdannet for, og det føles ikke greit etter maaange år på universitetet.