Bedre å være fysisk syk!

[Anonym bruker]

I følge enkelte her virker det som at det er mer akseptert å være fysisk syk en psykisk syk. Har alltid lurt på det! Hvorfor er det greit å være fysisk syk/skadet og dermed være borte fra jobb, motta trygd av no slag og ha det vondt? Men ikke psykisk syk?

[Anonym bruker]

Antar det er pga at en ikke kan se at du "lider" av noe utad når du er psykisk syk. Da må en klikke helt da, og da er jo du GAL!!!

Er selv psykisk syk, så vet hva jeg skriver om..

Men det er mer tolerert nå, enn noen gang. Det skal samfunnet ha... Om det er bra eller ikke, er jeg litt usikker på, for jeg tror det er mange som utnytter det også.

[Anonym bruker]

Det er alltids noen få som ødelegger for alle ja, det skal være sikkert. Psykiske lidelser er tabu enda, særlig når det rammer en gravid eller en småbarnsforelder. Dessuten nåren er fysisk syk eller skadet har man i de fleste tilfellene en klar diagnose, det samme kan ikke sies om psykiske lidelser uansett omfang.

[Anonym bruker]

Jeg er også psykisk syk.... har vært depremert ett års tid nå... Veldig vanskelig å fortelle folk dette. Og ikke er jeg så sikker på om det er noe alle skal vite heller. Det er jo ganske personlig. Men på den annen side er det veldig slitsomt med alle spørsmål om jobb som dukker opp. Vil jo selvfølgelig jobbe etterhvert! Det er jo en del av det å bli frisk og ha det bra (for meg ihvertfall). Redd for at andre skal se på meg som lat som bare går her hjemme mens barnet mitt er i barnehagen....

[tuppa prøvd lenge]

jeg har en nær i familien som er pysikisk syk og den personen har det ikke godt...å være psykisk syk tror jeg nesten kan være verre enn å være fysisk syk. jeg syns veldig synd på de som har det for det er veldig smertefullt. og det er som dere skriver over her, det syns ikke like godt om man er psykisk syk, derfor er det ikke like akseptert som fysisk syk, noe som er veldig trist.

[Tony Soprano]

Jeg har og slitt psykisk i mange år. Og ja, det ER helt jævelig og ufattelig trøstesløst! Føles som at ingenting hjelper og du greier ofte ikke gjøre de "småtingene" som kan få deg til å føle deg bedre. Derfor føles det også ofte som at alt bare er ens egen feil, noe som gjør alt enda værre.

Jo det er blitt mer akseptert/mindre tabu å ha en psykisk sykdom. Men nå er det nesten som at det er "in" å gå på medisiner og særlig det å ha en terapeut. Alle skal liksom snakke om sin traumatiske barndom og ungdomstid. Føler av og til at det blir litt feil det og. Men men... Bra at man kan snakke om det ihvertfall. Men reagerer jo på det her inne på bim at nesten alle som skriver om at det er deprimert, nedfor, psykisk syk eller sånn, undertegner med anonym. Og det er jo litt rart da. Her inne kjenner vi jo ikke hverandre engang. Skjønner jo at noen synes det kan være vanskelig å snakke om, men hvorfor være anonym? Er det flaut?

Og tror nok det kan føles som ekstra vanskelig hvis man blir deprimert når man er gravid eller har fått barn. Veldig dumt! Men i dagens samfunn skal man være gla og elske livet. Man skal ikke være lei seg eller trist. Eller, hvis man skal være det, må man ha en skikkelig grunn. Typ at noen har dødd eller no. Og selv da får man en "tidsfrist".

 

Trist at noen skal synes det er så vanskelig å være anderledes at de ikke tør innrømme det eller være anonyme.

[Gokkel 15pp]

Skal noe til å inrømme at man faktisk ikke har det så bra, så da syns jeg det er greit jeg men annonymknappen. Videre kan det kanskje bli vanskelig å være aktiv her inne hvis man faktisk gleder seg over noe, men noen kjenner igjen nicket som den som var deprimert. Kan fort bli tullekommentarer ut av det som "var det ikke du som var så deppa da" (det er jo nok av sånne sure oppstøt her inne, eller man kan også få velmenende kommentarer som "så flott at du føler deg bedre", trenger jo ikke å være tilfellet i det hele tatt. Er jo ikke bare bare å bytte nick heller, så en så fint heter - alle nick er opptatt.