abort.....?...!...?

[Lillefy]

Jeg er ikke ut etter å få en masse sinte damer ute etter meg altså.....har vært inne på "abort-sidene" på barnimagen, men der virket det som om de fleste var unge mødre uten nettverk,-ikke akkurat min situasjon med andre ord.

Jeg er ressurs-sterk og gift med en fantastisk menn, vi har god økonomi og et generellt godt liv! Dog har vi hatt det tøft og vært slitne og trette (derfor tæret på hverandre og forholdet) pga at vi har to barn som ble født med 12+1 mnd mellomrom. De er nå to og tre, og lysene i våre liv, ting begynner å bli litt lettere,-vi er kun oppe et par ganger om natta for å gi sutt eller trøste etter mareritt.....vi har sett frem til denne perioden,-nå kan vi endelig passe litt på mamma og pappa igjen!

Jeg/vi har på toppen av å være slitne småbarnsforelde hatt tilbakevendene depresjoner de siste tre år (altså meg). Dette har ikke gjort det enklere for oss. Den siste ble diagnosert for ca 1 mnd siden, og jeg var så langt nede at jeg ble satt på heavy medisin umiddelbart. Har vært sykmeldt siden,-skal tilbake på jobb til uken og gleder meg!

Nåh. Men. Midt oppi dette finner jeg ut at jeg er gravid på ny. Jeg regner med at jeg er i ca uke 8, men pga av uregelmessig mens er det umulig å si med sikkerhet.

Jeg/vi er lammet. Vi vet rett og slett ikke hva vi skal gjøre nå! Jeg er ingen 17 årig uten støtte etc. jeg er en voksen dame på 30 med en fantastisk mann og to deilige barn fra før av. Min mann vil ta abort,-jeg ville helst ikke blitt gravid,-men vet ikke om jeg kan tilgi meg selv dersom jeg fjerner barnet nå som det er her.

Jeg er som sagt lammet av hele situasjonen. Har ikke sluttet å røyke ennå, men tar folin, er forvirret som en høne uten hode. Jeg klarer ikke forholde meg til det, men klarer ikke ikke gjøre det heller. Og en avgjørelse skal taes snarest.

Er det noen av dere som har opplevd noe liknende og har noen råd eller tanker å komme med?? Noen som har vært i samme situasjon?

Jeg er redd for at familien min kommer til å bryte sammen dersom det kommer enda mer press på oss,-men likeledes er jeg redd for at den bryter sammen dersom jeg tar en avgjørelse jeg ikke kan leve med!

 

På forhånd takk for alle inspill...

 

[Gjest]

Huff, dette var ikke en lett situasjon. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men sender deg gode klemmer og håper at dere velger det som føles rett for deg og dere.

[Lilly 79]

Jeg gidder egentlig ikke si alt jeg mener her, for dette er ditt valg og din avgjørelse.

Jeg er bare av den oppfatning at det ikke er særlig lurt å gjøre noe man føler på forhånd at man ikke klarer å leve med.

 

Lykke til.

[Odine!]

Mamman min sier at "et barn er som ingen, to er som ti". Hun hadde to tette, akkurat som du har. Når babyen evt kommer, vil de være nærmere tre og fire, og ute av bleiene, og de vil klare masse selv - en del påkledning, ol.

 

Uten å ha prøvd det selv, tror jeg at denne babytida vil være lettere enn det dere har vært gjennom nå. De som har opplevd noe liknende kan avkrefte eller bekrefte dette...

 

Jeg ser at dere har slitt litt ekstra, og tror det kan være lurt å diskutere dette med en lege (eller psykolog, hvis du har)

 

[mamma39]

Hei.

 

Signerer Odine, siden du har sliti med deperasjoner. snakk med legen /psykologen din. ha med mannen din også på samtalen.

Og vurder hva dere vil gjøre.

 

Klem

[FrøkenSprøken]

Vel, jeg kan bare si at dette er et valg dere må ta sammen, og helt uten å tenke på hva som er "rett eller galt".

 

Jeg ble også gravid ufrivillig i en periode av livet hvor det virkelig ikke passet med et barn til, og jeg valgte å ta abort. Jeg priser meg lykkelig hver eneste dag for at jeg valgte som jeg gjorde.

Man skal ikke ofre sin egen livsglede for noe som "en gang kunne ha blitt et barn."

 

Din oppgave som mor er å ta best mulig vare på de to nydelige ungene du har satt til verden, og hvis du føler at det å velge å få barn nr. tre kan bryte hele familien din sammen, synes jeg du skal ta abort med god samvittighet.

Hvis det er det riktige kommer du ikke til å angre!

 

Tenk nøye gjennom denne avgjørelsen (det er jeg sikker på at du gjør) og ta det valget du mener er best for din familie.

 

Man trenger ikke angre på en abort:)

 

 

Store klemmer fra

[uuups:)]

JEg tok abort for en del år siden. Var veldig ung så kan vel egentlig ikke sammenlignes annet enn ved at jeg var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre! Tok abort og hadde det ganske j***** i mange år etterpå. Var veldig deprimert og angret. Så jeg ville vært 100% sikker på valget om abort før jeg hadde gjort det hvis jeg var deg! Du må føle hva som er riktig for deg! JEg hadde valgt annerledes om jeg fikk velge igjen, og det er ikke lett å gå å tenke på!

 

Lykke til med valget! Det er bare DU som kan avgjøre hva som er best for deg!

[Diva Muffin]

Jeg er faktisk en innvilget abort som mamma ikke klarte å gjennomføre...

Hiver meg på den om å være helt sikker, jeg tror tankene på hva det lille livet kunne blitt er vel så slitsomme som å gjennomgå svangerskap og småbarnstid på nytt.

[Eve Dallas]

Jeg vil også si at man trenger ikke angre på en abort så lenge du er sikker på at det er dette du vil.

Har selv hatt en abort i voksen alder, og mange vil nok si at mine grunner var latterlige, men det var mitt valg og mine grunner og jeg har ikke angret en dag.

Gjør det som er rett for deg og din familie, det gjorde jeg!

[*bokormen*]

Hei kjære deg!

 

Min situasjon var ganske lik din for noen uker siden. Jeg er ikke deprimert, men ellers er det helt likt. Vi hadde noen grusomme to uker og bestemte oss for å ta abort. Jeg var veldig tidlig. Jeg brukte prevensjon og hadde gjort hva jeg kunne for ikke å bli gravid. PÅ sykehuset var de helt fantastiske og sa at dette var meget forståelig. Nå i ettertid angrer jeg ikke noe. jeg er selvsagt lei meg for at jeg i det hele tatt klarte å bli gravid når jeg ikke ville det. Men nå har jeg det bra.Og tenker at jeg hadde ikke greid det. Vi må ha krefter og ressurser til å ha 3 barn + at forholdet må tåle det. Nå ser vi også at alt er så mye enklere: ingen bleiebarn, alle snakker og dagene er herlige! Kreftene er tilbake kan jeg vil si.

Uansett; lykke til med valget ditt. Det er tøft og det kan være lurt å snakke med en rådgiver.

Klem.

[blond]

Prøv å tenke framover noen år og forestill deg hva du ville si til deg selv om du valgte abort den gangen eller om du valgte å beholde. Magefølelsen som oppstår da sier det meste.

 

Prøv å definere bedre hva som taler for og imot. Hva er praktiske problemer/argumenter og hva er de emosjonelle? De praktiske ordner seg alltid, mens de emosjonelle går seg gjerne til ettersom tiden går.

 

Hva legger du i at familien vil bryte sammen? Finn løsninger og evt ta en prat med Amathea som har oversikt over hjelp du kan få når sistemann blir født (hvis du/dere velger det).

 

Overlat en større del av permisjonen til mannen din slik at du får større kontakt med arbeidslivet, hvis du ønsker det.

 

Lykke til!

[TurangaLeela]

Nei, dette var ikke lett...

 

Barnet er der ikke før om 7 mnd og barna er da 7 mnd eldre da enn nå..hvis det hjelper..

 

Hvordan er det med barnepass, barnevakt, jobb-situasjon og økonomi?

 

Kan du ikke ta 2-3 års perm, og ha de andre to i barnehage til babyen er 1 år? Du har og mulighet til kontantstøtte.

 

Lykke til:)

[Lillefy]

Hei alle sammen og takk for noen gode svar. desverre bor vi ikke i Norge, så jeg har ikke mulighet til kontanstøtte ol. Men vi har god økonomi og stort nok hus, så alt sånn praktisk burde ikke være det store problem.

Det er mer følelsene rundt det. Jeg tenker positivt: det skal nok gå, barna er eldre, vi har besteforeldre(hans) som nok skal stille opp hvis vi trenger litt ekstra hjelp,-men hverdagen er jo alikavel vår.

Men med tanke på at vi ikke har sovet igjennom en hel natt på tre år (selv om vi ikke sitter oppe med dem så er det som sagt ofte en sutt som mangler eller et mareritt eller en dyne som skal på...)så er min mann redd for at dette blir strået som knekker kamelen.

Min mann vil virkelig ikke. Jeg kan se på ham at han eldes bare ved tanken,-han vil virkelig ikke!! Og jeg vil gjerne,-det var ikke planlagt, men det skal nok gå tenker jeg. Så det er et dilemma og uansett så virker det som om det splitter oss. Beholder vi barnet og knekker fordi vi egentlig var for slitne fra før av. Eller tar jeg en abort og hater meg selv OG mannen min for det helt til jeg ikke klarer å se på ham mer og vi skiller oss.

Begge løsninger kan jo ha mye mer positive endinger enn de fremlagt der,-men worst case scenario er at dette uansett ødelegger familien vår.

Jeg vet simpelthen ikke hva jeg skal finne på!

Men takk for svar:-jeg skal holde dere oppdatert:o)