Man skal aldri gi opp et menneske... skal man vel?

[Gjest MMJ]

Sitter her og tenker og tenker. Min mor har vært rusmisbruker siden jeg var 9-10 år. Hun har en sykdom som gjør at hun værker i kroppen og fikk alt for mye medisin av legen sin... noe som førte til pillemisbruk.

 

Da jeg var rundt 12 år fikk hun beskjed om at hun ikke fikk flere piller, enten måtte hun slutte selv eller så ble hun innlagt på rusavenning.

 

Så da jeg var 18 år skilte hun seg med min far. Hun ble som et nytt menneske, glad og sprudlende. Hun ble liksom "lykkelig" igjen... og jeg unte henne det. Min far er verdens snilleste altså!!! -men tenkte de ikke passet sammen...

 

Så etter nesten 6 mnd så kom fallet for min mor da. Hun ble skikkelig deprimert og alt bare skar seg av en eller annen grunn. Hun begynte med sånne "sykelige" ting, truet oss, flere ganger prøvde ta sitt eget liv, skar opp dekkene til folk, drapstuet folk, osv osv SÅ traff hun en idiot da som både solgte og drev med narkotika (hardere slag enn piller...).

 

Jeg slet i mange år og prøvde hjelpe henne, var langt nede selv når jeg tenkte på henne... Klarte ikke hjelpe henne uansett hva jeg gjorde liksom. Da jeg var i min 8 svangerskapsmnd med første jenta mi orket jeg ikke mere rett og slett... Jeg sa til henne jeg ikke ville se noe mere til henne og jeg ville ha et liv uten en mor.

 

Det er mange år siden nå (4), og nå er denne mannen hennes/taperen hennes i fengsel (for å ha brekt 7 ben i min mors kropp+ banket henne opp hen hel haug av ganger osv osv). Så fikk jeg just vite hun var på sykehuset, alene og hadde operert ut en kul i brystet. Den er sendt til analyse med de vet ikke om det er kreft enda visst. Jeg fikk så vondt inne i meg, hunhar INGEN familie som har kontakt med henne og har mistet alle sine venner (hun har vel noen i det kriminelle miljøet enda da). Da fant jeg ut, nei, jeg får prøve å snakke med henne igjen og gi henne ENDA en sjanse...

 

Nå møter jeg STOR skepsis av familien min. Føler nesten de er skuffa over meg på en måte. JEg har IKKE store forhåpninger om at dette skal gå bra, men.... føler på en måte jeg MÅ gi henne en sjanse...?? Jeg hadde gitt henne opp... men nå vet jeg ikke om jeg vil det likevel... Skal man gi opp et menneske... eller skal man prøve så lenge man levet eller hva? Det er jo min mor...

 

Jeg vet ikke helt om jeg ser på henne som min mor lengre egentlig... føles bare som ei jeg kjenner og på en måte som ei jeg "skylder" å gi en sjanse... ikke noe mere enn det. Høres kanskje teit ut... men hun er fremmend for meg og det er veldig vanskelig og unaturlig for meg å snakke med henne.

 

Min eldste datter på 3 vet ikke at dette er bestemoren hennes, hun kaller henne bare med navn. Vil ikke at hun skal bli skuffa hvis/når det ikke funker.....

[Maisie]

Som du sier, så er det mammaen din. Skjønner at du synes valget er vanskelig, siden hun ikke er frisk verken fysisk eller psykisk. Du kan jo besøke henne og se hva som skjer, ta det litt forsiktig? På den ene siden kan det jo være vondt for henne at hun ikke har noen som vil ha kontakt med henne, kanskje er hun redd og alene. Men på den andre siden føler dere kanskje at hun tapper dere for energi og tyner kjærligheten til henne så langt at dere har vurdert det slik at livene deres er bedre uten henne. Om det er slik at hun er alvorlig syk, så kanskje føles det bedre å ha prøvd å lappe litt på forholdet, slik at man ikke angrer på det før det er for sent. Men da må man kanskje også ta sine forholdsregler om at det ikke er sikkert at møtet blir positivt. Om du føler deg modig nok til det, så synes jeg du skal prøve.

[snartmammapåny]

Vet ikke hvilke råd jeg kan komme med, men min første tanke var jo, dette er jo din mor... OG uansett hva som skjer så er hun jo fortsatt din mor.

 

Ville ikke blandet inn barna før du ser hvor ting fører, og ikke ha for store forhåninger om at hun kommer til å forandre seg. For utifra det du skriver så er hun virkelig ute å kjører.

 

Men kanskje du kan besøke henne på sykehuset, vise at du faktisk er der for henne om hun velger å bryte med det krimilelle miljøet og få skikk på livet sitt igjen.

[Gjest MMJ]

Ja det er jo det, hun hadde tappet meg helt den gang jeg bestemte meg for å "gi henne opp".

Men nå føler jeg tiden er inne for et nytt forsøk... og jeg har ikke så store forhåpninger... Min familie er nok redd jeg skal bli skuffa hvis det ikke funker denne gangen heller, jeg var jo en av de som "Holdt ut" lengst sist...

Livet mitt var bedre uten henne en stund... og vet ikke helt om hun har noe å "tilføre" meg heller lengre... (høres sikkert fæl ut nå men..), men så føler jeg på en måte jeg "skylder henne" en sjanse til...

[Har byttet nick !]

Dette er helt klart en vanskelig situasjon, og jeg er nok ikke kvalifisert for å gi deg ett fullgodt svar.

Det dreier seg om mammaen din. En dame som tross alt har gitt deg livet, og sikkert endel gode minner også? Om det ikke føles som om hun er din mamma, så er hun allikevel det.

Du har tidligere gitt henne flere sjanser. Sjanser som hun har misbrukt, uansett om det er pga psyksisk sykdom eller pillemisbruk.

Det som er viktig er om du orker å gi henne en sjanse til? Har du ork til å bygge opp en relasjon, som sikkert kommer til å settes på prøve igjen, og som det er en mulighet for at ender dårlig? Du har faktisk deg selv og tenke på også.

Hvis du nå velger å ikke oppsøke henne, betyr ikke det at du har gitt henne opp av den grunn, det betyr bare at du nå ikke har overskudd til å ta deg av en mor som har tatt seg dårlig av deg. Og det er HELT GREIT, syns jeg. Om hun en dag skikker seg og tar kontakt blir kanskje saken en annen, men syns fortsatt du står fritt til å velge bort ett forhold til din mor, om det kan være ødeleggende for deg og dine.

 

Vet ikke om dette hjalp noe, men lykke til uansett hva du bestemmer deg for.

[Gjest MMJ]

Problemet er, hovedproblemet (mener jeg da) er at hun ikke skjønne hun er syk selv! Hun mener selv hun IKKE har problemer i forholdt til narkotika + at hun iallefall ikke er psykisk syk!!!

 

Hun har vært tvangsinnlagt 2 ganger, og innlagt frivillig på psykisk-avdeling ... har ikke tall på det. Men hun nekter å samarbeide, og for å få hjelp i Norge så MÅ man ville det (om man ikke er en fare for mijøet da).

 

Hadde hun bare ville tatt i mot hjelp... men hun er for stolt til det! Rett og slett for stolt, innerst inne tror jeg hun VET hun er syk. Har hele tiden sagt hun MÅTTE ta i mot hjelp før hun var velkommen til min familie.... men, den dagen tror jeg rett og slett ikke kommer. Har begynt å tenke om jeg får henne på "bedre tanker" så kanskje det kunne hjelpe på en måte...

[Har byttet nick !]

Da tror jeg ikke jeg hadde orket, hadde det vært jeg som stod i dine sko. Psykisk syke og misbrukere sliter noe voldsomt på de rundt seg, hvertfall dersom de mener de ikke er noen av delene selv.

Som du vet ville det kreve mye av deg og ta henne inn i livet ditt igjen. Har dessverre ikke noe fasitsvar å gi deg, skjønner at du gjerne vil hjelpe mammaen din, men det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil hjelpes...

[Gjest MMJ]

Ja, du sier noe der, ikke lett å hjelpe noen som ikke vil hjelpes... Helt sant det!!

 

I min lille tankeverden så tenkte jeg på en måte jeg skulle hjelpe henne til å ta i mot hjelp uten at hun visste det selv... ved å sette henne i "arbeid" og "gi henne oppgaver" i hverdagen... Høres kanskje rart ut. Hun er jo uføretrygdet så går hjemme hele dagen.

"arb. oppgaver" som å hjelpe oss på en måte, hun trenger noe å forholde seg til "TROR" jeg... hvis hun kunne følt seg "nyttig" tenker jeg at kanskje hun vil forbedre seg uten av hun selv trenger jobbe for det???? Er jeg helt på jordet her...

[Har byttet nick !]

Hvis hun føler seg unyttig, kan det sikkert hjelpe på selvtillitten om hun settes til nyttige gjøremål...Og med bedre selvtillit kan det kanskje være hakket lettere å komme seg ut av ett pillemisbruk. Da er dere ett kort sted på vei, og det høres jo ut som hun må ha proffesjonell hjelp for å komme seg helt opp.

Hvis du er 100% sikker på at du har OVERSKUDD og VILJE syns jeg du skal ta kontakt. Hvis ikke ville jeg ventet til hun evt tok kontakt med deg...

[Gjest MMJ]

Takk for alle svarene... får se hva jeg gjør... får ta tiden til hjelp....

[mamma39]

Hei sett deg ned og tenk godt om, har selv kuttet it noen i min fam. av mindre grunn.

Men de tappet meg for krefter.

Og jeg kom til at min egen familie kom først.Man blir veldig sliten av og gi og gi, og ikke få noe tilbake.

 

signerer LadyBlueBird også jeg.

 

Du har unger, Ville ikke ha innvolert ungene før jeg hadde vært helt sikker på det går bra.

 

Sender deg en klem.

[~sjiraff~]

Hva kan man si? Følg hjertet ditt, men hver allikevel forbredt på at det kanskje ikke går så bra. Og ikke introduser henne for barna dine før du vet hvordan det eventuelt går med dere.