hvor ble det av privatlivet mitt?

[Anonym bruker]

jeg har to stebarn, og to egne barn. Jeg er glad i de, og de er glad i meg. Det største stebarnet er imidlertid blitt voldsomt nysgjerrig de siste årene (hun er 13), og spørr, graver og forlanger et svar. Selvfølgelig skal hun få svar når hun spør, men saken er at det meste av privat karakter blir videreformidlet via min stedatter, til hennes mor. Så sånn som saken er nå, så gidder jeg nesten ikke å prate med faren hennes om ting som er av litt mer privat karakter når hans datter er tilstede. Praten mellom meg og mannen min består derfor for det meste av vær og vind når hun er her. Litt synd egentlig.

Mine egne barn er små, derfor lurer jeg litt på hvordan man skal forholde seg til tenåringen? Går det an å fortelle henne at ting som blir sagt i dette hjemmet, forblir i dette hjemmet, eller er hun for liten til å forstå det? Eller bør jeg ganske enkelt ta konsekvensen av at hun er 13 år, og rett og slett fortsette med å holde kjeft om ting når hun er her?

[*-*]

Jeg tror jeg ville forsøkt å la være å snakke om ting du ikke vil at moren skal få vite når stedatteren din hører på. Tror det bare blir verre hvis hun tror det er noe som er hemmelig. Men det må kunne gå an at både du og mannen din sier at nå snakker vi voksne om noe, så nå må du gå ut av kjøkkenet feks. Jeg kan bli litt frustrert over mitt eldste stebarn, ble det særlig i starten, fordi hun fikk med seg alt og gjerne blandet seg inn i det meste vi diskuterte. Nå er det bedre, stebarnet mitt er ikke så opptatt av å få med seg alt lenger. Men hun har likevel veldig lange ører. Det annerledes med mindre barn til venninner feks, de kan man snakke over hodet på, det kan man ikke hos oss lenger. Vi kan ikke engang snakke engelsk lenger når det skal være hemmelig, hehe. Så er det skikkelige voksenting så må vi vente med å snakke om det til ungene har lagt seg. Og jeg må si fra til skravlende venninner som er på besøk at barna 'mine' får med seg mye mer enn de tror.

 

Vi svarer alltid barna her hvis de lurer på noe, men er det ting de ikke har noe med er både jeg og min man korte og nøytrale i svaret så de skjønner at dette ikke er noe vi ønsker å diskutere med dem. Ellers er jeg er ikke så bekymret over hva moren deres får vite om hva som skjer her. Når barn har to hjem så må vi regne med at informasjon går begge veier tenker jeg, det skal være litt sånn også. Men med en gang mor begynner å blande seg og bruke det datteren evt forteller henne mot dere, da går hun over streken. Vi hører sikkert mye om moren vi også, som moren kanskje egentlig ikke ville vært komfortable med at barna gjenfortalte hos oss, men sånn er det nå. Vi sier jo ikke noe til moren om ting vi kanskje hører.

 

Men det er nå også klassekamerater av barna her som har fortalt oss historier her, en om da han fant faren sovende naken på badegulvet dagen etter en fest - det er vel heller ikke sånt som faren til denne gutten ønsker at han skal fortelle ute. Sånn er det nå litt med barn. Man kan ikke godt gå inn å sensurere noe særlig, virker kanskje bare mot sin vilje. Man må nok bare holde ting som er privat litt mer for seg selv.

[Anonym bruker]

Det er en av de tingene jeg ikke hadde tenkt igjennom da jeg innledet et forhold med en som hadde barn fra før! Privatlivet forsvinner, det er ikke eksisterende med stebarn i hus. Vi holder kjeft, krangler aldri, er aldri sure mot hverandre, er aldri sure mot barna, vi snakker aldri om penger eller priser. Alt må vente til de er i seng, for naturlige pauser på dagen blir det ikke, de sitter helst oppå oss, og skal ha med seg alt.

[Anonym bruker]

Når vi snakker om ting vi ikke vil at ungene skal høre så går vi ut av rommet de er i. Vi to sitter ofte på kjøkkenet eller i stua, mens de er på loftstua så her er ikke dette et problem. Ellers så må jo de som alle andre være ute litt hver dag.

 

Hos oss så sier vi aldri noe som kan komme videre til moren hennes. Når hun er i samme rom, så snakker vi også bare om vær og vind. ( Slik som en gjør når en har annet besøk) Vi snakker ikke om noe annet. Vi vil ha privatlivet i fred.

[Anonym bruker]

Hos oss er det umulig å få to minutter alene når vi har stebarna. Går han på kjøkkenet for å lage kaffe, og jeg dilter etter så kommer en av ungene også. Vi har åpenløsning på spisestue og stue, og der henger ungene hele dagen. Tar vi med kaffekoppen utenfor så følger det minst en unge med. Til og med om jeg stikker innom til han på vaskerommet er det ikke lenge før det står en unge i døra og vil spørre om noe, blande seg inn i praten, høre etter eller bare forsikre seg om at vi ikke får anledning til å være to sekunder alene. Vi kan jo gå på soverommet, eller på badet, men det blir jo litt drøyt.

Det er helt utrolig.

[Anonym bruker]

Anonym over

 

Da hadde jeg bedt dem gå ut/inn igjen. Ærlig talt det hadde en gjort med egne barn også. Det får da være grenser.

[Anonym bruker]

Har gitt opp å ha noe privatliv sammen med mannen min så lenger stebarna er her.. Men har tenkt litt på om det kan hende at barna savner pappan så mye når de ikke er her, at de vil prøve å ta igjen det tapte..!? Har iallefall brukt den drøye løsningen: Soverommet! Der har vi "pause" et par ganger i løpet av dagen.. Hjelper godt på

[Anonym bruker]

Ta privatlivet tilbake!!!

 

Etter 3år med samboeren min (som er en typisk helgepappa, uten særlig grenser) sa jeg stopp: Skulle vi leve sammen alle 3 fikk han pent innfinne seg med at også vi måtte ha grenser i vårt hus.Han satt opp noe som var viktigst for han, og jeg satt opp noen som var viktigst for meg.

Nå gjør hun enkelt husarbeid (hans ide) og bruker rommet sitt mye mer,så hun ikke sitter oppå oss hele helgen (min ide)

Jeg merker at jeg er mye hyggligere mot henne , vi har det fint sammen når vi er sammen, og vi venter med å prate om ting som ikke anngår henne når hun er oppe på rommet sitt.

 

Barn er tilpasningsdyktige, men de klarer ikke å gjette seg til de riktige grensene, de må få beskjed. At man setter grenser gjør deg ikke til en dårligere stemor, heller tvert i mot. Ha som huskeregel at slik du vil behandle dine egne barn skal dere også behandle stebarna. Da går alt så mye bedre.