Føler dere at dere er flinke som stemødre?

[Anonym bruker]

Generelt så har jeg et inntrykk av at kvinner tror dårligere om seg selv, enn det mannfolk gjør. Kanskje har mannfolk bedre selvtillitt enn kvinner?

Det er derfor jeg spør dere om dere tror dere er gode stemødre.

jeg kjenner på meg selv at jeg av og til føler meg som en elendig stemor. SÅ spør jeg meg selv om hva jeg føler jeg gjør galt, og svaret er det at i bunn og grunn så føler jeg vel ikke at jeg gjør noe galt.

Så jenter. Føler dere at dere er gode stemødre? Dårlige stemødre? Hva er det som gjør at du føler det slik?

Hvis du føler deg som en dårlig stemor, er det virkelig så ille at du tror mennesker i rundt deg ville ha karakterisert deg som en dårlig stemor?

[Anonym bruker]

I perioder føler jeg meg som en dårlig stemor, JA!

Av og til holder den dårlige samvittigheten på å spise meg opp. Når jeg føler at jeg ikke gjør ting rett i forhold til dem, at jeg ikke reagerer riktig på forskjellige situasjoner.. Så blir jeg sinnsykt redd for at de skal ta avstand på grunn av det..for det ville vært fryktelig trist, ikke minst for min mann..

Men føler ikke alltid det.. Får jo gode tilbakemeldinger og føler inne i meg når jeg har lyktes.. og den følelsen er innmari god!

[Anonym bruker]

Jeg er en kjempegod mor. Det er viktigst for meg ! (Jeg alt for å være en god mor. tenker nøye over ting, og bruker mye tid på å reflektere over meg selv)

 

Jeg tenker liksom ikke no over om jeg er en god stemor. Jeg er nå bare meg selv.

 

Jeg behandler stebarnet mitt slik som jeg hadde ønsket en evt stemor behandlet mine barn, dersom de skulle bodd borte fra faren sin, og bare besøkt ham innimellom. Ser nå på stebarnet at hun liker meg godt. ( Hun kneker på meg hele tiden, og er opptatt av hva jeg synes om ting osv)

 

 

[Anonym bruker]

Føler meg ikke som en god stemor, men du har et godt poeng: Nemlig hva er det som gjør at jeg føler meg som en dårlig en? Kanskje er jeg ikke så dårlig allikevel?

[Anonym bruker]

Tror vi ofte er litt for harde med oss selv jeg.

Enten man er stemor eller biomor.

 

For som biomor tenker jeg ofte også slik.Er jeg en god mor?

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror jeg er en god stemor. Jeg gjør så godt jeg kan, selv om jeg har mine stunder jeg osgså. Har nok hatt helger hvor jeg har følt at jeg ikke vært så til stedet som jeg burde, men hun er her først og fremst for å være sammen med pappan sin. Så lenge jeg legger til rette for at de får en fin helg sammen, tror jeg ikke det er så viktig hva jeg selv finner på.

 

Ha fått et avslappet forhold til stemorsrollen etterhvert. Har sluttet å henge meg opp i småting og jeg og stedattern min har fått et godt forhold. det er alt jeg ønsker meg ut av den rollen. Å bli kåret til årets stemor overlater jeg derfor til andre.

 

Lise:)

[Anonym bruker]

Jeg føler meg noen ganger som en god stemor, andre ganger som mindre god.

Som god stemor tenker jeg at jeg viser at jeg bryr meg, andre ganger er jeg dårlig s-mor fordi jeg bryr meg for lite.

Hvor går egentlig grensen for hvor mye man skal legge seg oppi ting, i forhold til hva pappa'n skal vise av omsorg? Vil jo ikke ta over hele trøsterollen, dersom minstegutten slår seg, og både jeg og pappa'n er like langt unna, så slipper jeg til pappa'n. Dersom kun jeg er i nærheten så tar jeg over seff.

Men utgangspunket med mitt syn på at jeg overhodet ikke likte unger (seriøst) og aldri skulle finne meg ferdigpakke, synes jeg at jeg har kommet meg langt med å finne ut at jeg har har veldig god barnetekke og selvtillit med tanke på hans barn og andre barn. Og at det virkelig gikk an å være tilnærmet mamma i stemorrollen (når de er på besøk hos oss). Og dette er helt naturlig for guttene hans, at jeg får være "mamma'n" deres når hun ikke er der.

Samboeren er veldig fornøyd iallefall, og mener jeg er flink med guttene, mens jeg selv får kramper inni meg med tanken på at jeg føler meg "falsk" som stemor. Her tenker jeg på at jeg ikke er bio.mamma for guttene, men som skal være like glade i dem som hun er. (presset fra omverdenen vil iallefall ha det slik)