exen har mer respekt en meg

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til to barn, som bor her godt og vel 50% av tiden. Vi har et fellesbarn, samt jeg hadde ei datter fra før av.

Jeg vil ikke si at stebarna her er et problem, jeg er glad i de, selv om jeg ikke kan si at jeg elsker de på samme måte som egne barn.

AV yrke er jeg utdannet psykiatrisk sykepleier, derfor er det naturlig for meg å tenke mye på barnas psykiske helse. Jeg tror jeg er ganske flink til å ta vare på de, sankke med de, osv, og tror heller ikke de har noe imot meg som stemor.

Imidlertid er vel problemet i denne familierelasjonen mannen min. Han har en ex (som er barnas mor) som jeg er blitt kjent med som en fornuftig mor. Hun er meget viljesterk, og liker å få viljen sin. Mannen min derimot, lider vel av å ha blitt en smule underkuet i dette forholdet i løpet av mange år. Han tør ikke ta opp diskusjoner med henne, han sier henne ikke imot, han godtar at ting er som de er fordi han ikke vil starte noen konflikt. Jeg sa til ham (i sinne, riktgnok) her forleden, at han hadde mer respekt for henne enn i forhold til meg. På mange vis vet jeg at dette er sant, selv om han benekter dette på det sterkeste. Jeg har nå kommet til det punkt hvor jeg rett og slett ikke vet om jeg orker mer. Ikke på grunn av barna hans, ikke på grunn av exen hans, men fordi jeg til syvende og sist føler at alt som virkelig betyr noe for mannen min, er å opprettholde et godt forhold til exen sin, på bekostning av meg. Han overkjører meg fullstendig når det gjelder m eg og mine meninger. Hva mener dere? Hvor mye skal man godta? Skal man inngå kompromiss??? Noen med egne erfaringer? Til slutt: kan det virkelig være mulig for enkelte menn å aldri komme over exen sin, slik jeg har inntrykk av når det gjelder forholdene her hjemme?

 

t

[Anonym bruker]

Har det litt på samme måten.. Føler mange ganger at det som betyr noe er hva x`en mener, og synes er best. Og mange ganger får jeg inntrykk av at han ikke er kommet skikkelig over henne. Vi har hatt noen diskusjoner på det, og vi har vært på grensen til å bryte ut av forholdet på grunn av det, men det har nå ordnet seg..

Ting har blitt bedre med tiden, selv om det fortsatt er mye som irriterer og til dels sårer meg når det gjelder hans oppførsel overfor x`en..

Kan egentlig ikke si hva som har gjort at det har begynt å gå bedre..

Men det største rådet mitt er at du er ærlig med han, si hva du tenker og føler! Fortell han også at du vurderer og bryte ut hvis det ikke blir bedre..

Lykke til, iallefall:)

[Anonym bruker]

Dette høres ikke bra ut.

 

Ja, jeg tror at enkelte ikke kommer over ex'n, og det kan gjelde både kvinner og menn. Det tar i hvert fall utrooolig lang tid. Det spørs om du gidder å vente så lenge.

 

Lurer litt på om du er hans første kjæreste etter henne. Virker nesten som enkelte må ha en "mellom-kjæreste" for å komme over ex'n. Slik du beskriver det virker det som han ser ex'n og ikke deg.

 

Han kommer nok til å bli sjokkert ved et eventuelt brudd. Han har jo ikke hatt blikket rettet i din retning, men jeg tror at han gjennom det vil skjønne hvor han må ha fokuset hvis han vil gå inn i en relasjon til andre. (tror det er denne "oppdagelsen" enkelte må gjennom, dessverre)

 

Tror du det er mulig å formidle dette til ham uten å bryte ut av forholdet? Tror han trenger å forstå at han må investere i en relasjon til deg også. Greit at det er bra å ha god relasjon til barnemoren, men det er deg han ønsker å ha et kjærlighetsforhold til, er det ikke? Det betyr at du må komme først.

 

 

[Anonym bruker]

Tror nok han er kommet over exen ja. Uten tvil. Han har jo dannet familie med deg.

 

Uansett så vet vi at alle kommer over eksene sine... Og en ting er sikkert og visst, og det er at ingen ønsker vel å binde seg til en person dersom de heller ønsker seg en annen. De som ønsker seg en de ikke får, har normalt bare flere forhold som aldri funker i lengden. De er redde for å binde seg. Den dagen de finner den rette, er de ikke redde for det lenger.

 

Så ikke bekymre deg for det ihvertfall.

[Anonym bruker]

Jag er helt enig i det anonym over her skriver. at du inte trenger bekymra dig for at han inte er over sin ex.

 

Jag har også en flicka från et tidligare forhold, og mannen min bekymrer seg ofta for nettopp det du sier. At jeg ikke er over exen min, fordi jag alltid lar honom ha så stor makt. Sanningen er at jag er redd for at dersom jag er sur och tverr mot honom, så påvirkar det min dotters forhold til honom.

[Anonym bruker]

Jeg er nok også enig med de to rett ovenfor her. Det er ikke nødvendigvis kjærlighet som gjør at han har denne "respekten" for eksen, eller føyer henne på bekostning av deg. Det kan være all mulig form for frykt, konfliktskyhet, ting med barna, det kan være ting som gjør at han synes det er lettere å såre deg, enn å ha konflikt med henne som er EGOISTISKE, fordi han føler det mer ubehagelig i seg selv, ikke fordi han er glad i henne, elsker henne, eller begjærer henne.

Og det vet du nok, for om ikke hadde du gått for lenge lenge siden.

Men du må få kommunisert det til han slik at han forstår det, slik at han virkelig innser hvor tungt det er for deg de tingene han gjør, og at du faktisk ikke orker mer.

[Frustrert stepappa]

Hei stemor! Jeg kan relatere til mye av det du sliter med. Jeg ble samboer med en kvinne som hadde en datter for ca 2 år siden. Hun var gift, og jeg var gift, og vi skilte oss begge for hverandre. Datteren er nå 7 år gammel, og barnefaren har akkurat sagt at han ikke lenger vil ha noe kontakt med henne overhodet! Så vi har det ikke så veldig lett for tiden....

 

Men for å komme litt tilbake til respekt og exer, så har jeg følt helt fra begynnelsen at min samboer hele tiden har hatt hennes ex sitt beste i tankene, istedenfor å tenke på meg og mine følelser. Det er som sagt over 2 år siden vi ble sammen, og jeg fyllte ut skilsmissepapirene med en gang vi ble sammen. Min samboer derimot, har hele tiden ønsket å SKÅNE sin ex, og er derfor den dag i dag fortsatt ikke skilt! Jeg synes det er helt hårreisende og veldig sårende. Jeg har forsøkt å ta opp dette med henne mange ganger, men hun klarer bare ikke å skjønne at dette er veldig viktig for meg. Dessuten har hun veldig problemer med å takle at noen forteller henne hva hun bør gjøre (uansett hva det gjelder). Da gjør hun ofte enten det motsatte på trass, eller utsetter avgjørelser i det lengste.

 

Uansett, så har barnefaren alltid vært veldig upålitelig. I begynnelsen hadde han datteren annenhver uke, så skiftet han til annenhver helg, og nå er det ingenting. Og han har vært årsaken til utallige krangler vi har hatt, fordi han har hentet datteren senere enn avtalt. Levert tidligere osv osv. Stadig endret avtaler, som får påvirkning for vårt eget liv.....vårt nye liv, som vi har satset alt på sammen! Dette er ting som jeg har bedt samboeren min ta opp med han, men hun har alltid unngått å si noen "sannhetsord" til han, for å skåne han. Når jeg uttrykker min frustrasjon med barnefaren til henne, får jeg bare høre at hun ikke vil at jeg sitter og snakker negativt om han. Enda han har sagt fra seg hele omsorgen til datteren sin, har hun ingenting negativt å si om han. Og tåler ikke å høre fra meg hvilken ansvarsløs drittunge han er. "Hvorfor er hun egentlig så overdrevent snill mot han hele tiden?", spør jeg meg selv. Men jeg har inget svar.

 

Hun har videre sagt til han at han kan få treffe datteren sin akkurat når han måtte ønske, og det skjærer meg i hjertet. Hun stiller absolutt ingen krav til han overhodet. Han trenger ikke stå til ansvar for sine ansvarsløse handlinger noensinne, og kan blande seg inn i vårt samliv akkurat når det måtte passe han. Jeg har forsøkt å fortelle samboeren min at jeg synes ikke at han bare skal få styre og ordne akkurat som han vil hele tiden. Men det mener hun bare ikke er min sak. Heldigvis var det en ting hun hørte meg på, og det var at datteren hennes sikkert vil komme til å bli helt forstyrret om han f.eks plutselig vil treffe henne, og så går det mange mnd til neste gang. Da vil hun jo bare stadig bli påmint at faren finnes, men at han egentlig ikke vil treffe henne likevel. Og dette vil jo bare bli bekreftet for hver gang han sporadisk vil komme til å dukke opp. Nå har samboeren min endelig begynt å tenke, men jeg føler fortsatt at det ikke er av hensyn til meg på noen måte. Kun hensynet til hennes datter. Jeg føler meg ofte alene, og ikke hørt. Det er veldig tøft. Hvorfor velger hun alltid å gi mest hensyn til en person som ikke egentlig er en del av livet hennes lengre? That's the question!

[Anonym bruker]

Kjære frustrert stepappa.

 

Jeg forstår din frustrasjon veldig godt. Det er to ting som i særdeleshet ryster meg i din sak.

 

a) At hun har sagt til biofar at han kan få treffe datteren sin når han måtte ønske, enda han (på meg) virker som en ustabil person. Er dette til barnets beste?

 

Din samboers tilsynelatende manglende evne til empati når det kommer til deg og den situasjonen du er i. At hun ikke vil fylle ut skilsmissepapirene for å skåne exen sin, er merkelig. Hva er grunnen til det?

 

Innledningsvis (jeg som startet denne debatten) så sa jeg at jeg hadde en datter fra før av. Hun er i dag 7 år gammel, og har ikke sett faren sin på 3 år. Vi har vært gjennom rettssaker og alt styr du kan tenke deg. I dag er det jeg som sitter med den daglige omsorgen, mens hennes far kan (etter mitt forgodtbefinnende, faktisk) treffe henne og ha samvær med henne hver 2 helg.

Faren hennes er imidlertid en meget ustabil person, og jeg kjenenr han igjen i mange av beskrivelsene du gir av ditt stebarns far. Han er til tider så i psykisk ubalanse, at jeg har valgt å skåne min datter for dette enn så lenge hun er liten. Hvorvidt dette er bra eller dårlig, kan selvfølgelig diskuteres. Men hovedgrunnen til at jeg velger slik, er at jeg kjenner faren hennes så godt at jeg vet at hun kommer til å være i faresonen til å selv utvikle psykiske lidelser av en eller annen art, hvis hun skal opprettholde relasjonen til sin far. jeg skal ikke sammenligne min historie med din, for alle har unike historier. Men jeg føler vel litt på dette at kjæresten din setter dette med å være dus med exen sin FREMFOR å ivareta hennes ve og vel. For som du selv sier: Er det til datterens beste at faren plutselig en dag dukker opp, for så siden å forsvinne og ikke gi lyd fra seg på mange måneder? Slik jeg ser det, må enten far skjerpe seg og vise seg verdig den farsrollen han faktisk har, stille opp, og vise at han bryr seg om datteren sin ved blant annet å utøve stabilitet i forhold til henne.Eller mor må ta konsekvensene, og stille krav, og rett og slett ta avgjørelser til barnets beste på vegne av barnet selv. En 7 år gammel unge kan ikke selv velge i slike situasjoner, barnet vil da komme i en enorm lojalitetskonflikt fordi hun blir bedt om å velge, noe som kan ende som et traume for barnet.

 

Når det kommer til dette med at kjæresten din ikke vil fylle ut skilsmissepapirene, så må jeg være ærlig og innrømme at varselsbjellene ringer høyt i hodet mitt. Jeg tviler ikke på at hun er glad i deg, hun valgte tross alt å bryte ut av forholdet og bli sammen med deg. Men hva slags grunner ligger bak hennes valg? Kan hun ha blitt truet på noe slags vis av exen sin? Kan det være økonomiske sprøsmål som gjør at hun fortsatt velger å være gift? Uansett hva slags grunn hun måtte ha, så er det ikke riktig ovenfor deg. Iallefall ikke så lenge hun ikke gir deg en god grunn til at situasjonen engang er slik den er. Det e tross alt deg hun har valgt å bo sammen med, og dele livet sitt med.

 

Hva har du tenkt å gjøre videre? Har du en plan på dette? Eller er du som meg akkurat nå, og har egentlig ikke lyst til å tenke på det i det hele tatt?

 

t