Hva tror dere om dette?

[Anonym bruker]

For to år siden giftet jeg med en som har barn fra før. De er ofte her hos oss, og det medfører så klart de klassiske "stemor-problemene". I perioder ønsker jeg både han og barna langt vekk..Fordi jeg føler det BARE er problemer. Men så har vi jo utrolig mye bra sammen også. Vi prøver nå å få barn sammen.. Tenker noen ganger at det er urettferdig av meg å sette barn til verden, når jeg i perioder ikke engang takler den familien vi har.. Men tenker også andre veien, at ting kan bli enklere når jeg får barn selv (har ikke noen fra før).

Så er det de fine periodene..da ønsker jeg over alt i verden at vi måtte bli gravid snart..

Er det kansje ikke lurt av meg å få barn når jeg er så "vinglete"? Eller er det normalt og ha det sånn?

[Anonym bruker]

høres ut som mitt forhold vi fikk barn sammen , uten at kontakten med stebarna var spess bra... alle tror vel at morsfølelsen blir sterker også for andres barn når man får barn selv. jeg var IKKE sånn. men kan jo heller ikke si at du er lik meg på det området.

jeg har aldri ønska min mann vekk , men stebarna desverre.

 

det er ingen lett oppgave å være stemor, når i vårt tilfelle biomor bare ødelgger. ikke på samværshelgene, men spess de helgene min mann hadde "fri!

 

mannen min har ikke spes godt forhold til sine barn, grunnet morens ødeleggelser for oss. sikkert feil av han å få et dårlig forhold til barna, MEN det er også feil av moren dems å ødelegge for sine egne barn.

 

vi har nå ei prinsesse sammen, og mange sier til meg -hva om mannen din gir faen i deres unge hvis dere går fra hverandre ?

JA - SO WHAT ?? JEG elsker dattern min, JEG skal ta vare på henne og elske henne. JEG skal gi henne en framtid. om far ikke vil delta i det, så er det hans tap...

 

gjør hva du føler er riktig, ikke ta så veldig innpå deg hva disse "perfekte" ste/biomødrene her inne skriver.

INGEN er så jævla perfekte uansett når det kommer til stykket...

 

[Anonym bruker]

Tusen takk Veldig oppmuntrende:-)

[Anonym bruker]

heisann du

 

Kjenner meg veldig igjen i den beskrivelsen du gir. Jeg ønsker også barna hans og mannen min langt vekk noen ganger. Jeg har mange ganger prøvd å forstå hva som egentlig er problemet. Er problemet det at han har vært gift før? Eller at han har barn? Eller at jeg og vårt felles barn ikke får all den oppmerksomheten vi kunne ha fått?

Vi har nå vært sammen i 3 år, og fikk et felles barn i år. Fortsatt sitter jeg igjen med samme følelse som jeg gjorde den gang, nemlig: er dette riktig? Er dette noe jeg orker å leve med resten av livet?

Jeg kan ikke si at ting ble bedre etter at barnet vårt ble født heller, men jeg prøver virkelig å få ting til å fungere. Jeg har grått mange tårer, forbannet min skjebne, vært sint på mannen min, og hatt mest lyst til å gi f. Til slutt måtte jeg ta meg kragtig sammen, og fortelle meg selv at ungene hans er fine unger og mannen min en fin mann. Jeg måtte rett og slett lære meg hva ordet kompromiss innebærer, og jeg måtte selv svelge noen kameler. Men det har funket! Jeg har det bra, selv om jeg enkelte dager fortsatt føler at dette ikke er noe for meg. Jeg kunne rett og slett ikke la negative følelser ta overhånd.

Til syvende og sist har jeg kun en ting å si til deg: PRØV!

Du sier jo selv at dere har det kjempe bra i perioder. HVis dere har det bra i perioder, kan kanskje dette overskygge de periodene hvor dere ikke har det fullt så bra? Er det ikke verdt å kjempe for, et liv med en mann du er glad i, og kanskje et barn ved siden av? Ingen samliv er problemfrie, og de kommer heller aldri til å bli det. Man må bare prøve så godt man kan, og gjøre en helhjertet innsats. Det er de onde dagene som gjør de gode dagene si innmari gode! Så ja, det er etter min mening lurt av deg å få barn, hvis dette er noe du vil. Hva framtiden bringer, vet vi heldigvis intet om.

Og for å svare på det siste spørsmålet ditt: Ja, jeg tror det er normalt å ha det sånn, men mange velger å ikke snakke om det fordi det kan være vanskelig å snakke om. Men her inne synes jeg det burde vært lov til å snakke om det meste, man skal ikke bli dømt fordi om man føler som man gjør. Vi er tross alt forskjellige! Så lykke til! Jeg skal krysse fingrene for deg jeg, jenta mi

 

[Anonym bruker]

Jeg tenker ofte at jeg ønsker barna hans skulle flytte til en eller annen avkrok flere dagsreiser unna, og jeg blir ofte trist, lei og oppgitt på han som ikke makter å skjerme meg og barnet vårt godt nok fra dem, og de evindelige problemene de tar med seg inn i vårt hjem. Han kunne oppdratt dem bedre og han kunne ha taklet problemene bedre slik at barna faktisk ikke blir en belastning på oss. Jeg synest han kunne yte litt mer, så skulle nok jeg gjort det samme.

Jeg har i alle fall blitt veldig observant og bestemt på hvilke feller jeg ikke skal gå i selv, når det kommer til barneoppdragelse. Slik sett har det vært veldig lærerikt. Og vi er enige om hvordan vi gjør det med vårt felles barn, og samarbeider veldig fint om hjem og barn, utenom samværstiden. Så vi har det fint mesteparten av tiden, fordi om vi har våre problemer. Jeg må jo ta han med hud og hår, og på godt og vondt. Og barna hans er jo del av han.

Livet er jo bedre etter jeg ble mor, men problemene i forhodl til han og barna hans, de er jo konstante. Ville aldri gitt opp livet og det å få egen barn av hensyn til dem. Det er jo det største i livet det, det å få barn med mannen en elsker.

[Anonym bruker]

Tusen takk:)

Jeg prøver.. Og tror jo selv at det skal gå bra! For det gjør det nok, selv med litt problemer.. Er verdt det! Har nettopp kommet inn i dette forumet og må si at det tror jeg kansje har reddet meg fra mange vonde dager i fremtiden.. Har aldri hatt noen å snakke med om disse problemene, utenom min mann. Men han er jo ikke akkurat nøytral da... Synes det har vært vanskelig å prate med venninner som ikke har opplevd livet som stemor. Så jeg kjenner allerede at det har hjulpet meg mye å kunne "snakke" med noen som virkelig forstår hva det innebærer..

Takk for all oppmuntring! Nå er jeg i så godt humør, at jeg tror jeg skal gå legge meg og se om det ikke blir en liten baby av det;)

Natta alle sammen!

[Anonym bruker]

Ja det er godt å være her inne på dette forumet, og se at det er normalt med problemer knyttet til dette. Og at de ikke stemmer at alle stemødre er onde. Mange sliter like mye med onde biomødre.

 

Jeg har en del venninner som også er stemødre, og de sliter også med biomødre som ikke klarer å trekke inn klørne. Så uansett er vi ikke de eneste.

 

Når en leser i media virker det jo omtrent som om stemorrollen, er det letteste i verden. En blir iallfall ikke virkelighetsorientert nei.

[Anonym bruker]

TAKK!! Akkurat slik jeg føler selv også!! Har funnet drømmemannen over alt, vi er som to halve som blir en hel (ja, det høres ut som en klisje), men jeg skulle noen ganger ønske at det ikke var en ferdigpakke som fulgte med. Det er jo HAN jeg vil ha, jeg ønsket jo ikke å ha med et par unger på kjøpet... Jeg har foreløpig ikke noen sterk morsfølelse for disse barna som alle andsre mener jeg burde hatt.

De er jo ikke mine! Viser dem jo selvfølgelig ikke dette, og oppfører meg kjærlig mot barna, men likevel...

Og nå venter vi selv barn, og jeg blir innimellom usikker. Er det dette jeg vil resten av livet? Det er jo ikke særlig vei tilbake nå, for jeg er imot at det er så fryktelig lett å bare skille seg, og mine og dine og våre barn-greia er jeg litt frustrert over, selv om den ER der, og må godtas som det er. Har selv ingen barn fra før, så det sier litt om han som overhodet ikke ønsket flere barn, ville ha med meg, siden alt føltes riktig denne gangen....:-)

Men det er og blir et issue for meg, uansett hva som skjer.

Hadde jeg hatt valget mellom kun han og han + to barn vet jeg hva jeg ville valgt.....