Når er man frisk nok til å få barn?

[Anonym bruker]

Huff

[lana<3]

Det spørs jo hvilken sykdom man har og hva man føler selv....

 

Hvilken sykdom har du ??

 

 

[Anonym bruker]

Når man er frisk nok til å ta seg av ungene.

[blond]

...og seg selv...

[solbolla]

Skriver som de andre her;

når du er orker å ta deg av barnet.

[Anonym bruker]

jeg klarer å ha barnet mitt med litt hjelp fra pappaen innimellom når jeg må på behandling og slikt:)

[Anonym bruker]

Det å få barn er en privatsak. Det er også det største ansvar en kan påta seg, og det er viktig at man har tenkt gjennom sin egen situasjon så godt det lar seg gjøre før man setter et barn til verden.

 

I mitt hode er ingen som er intelektuelt oppegående for syke til å få barn. Man skal likevel være fullt klar over at det ikke er noen menneskerett å ha disse barna - og at det ikke er noe man MÅ ha.

 

Får man barn som funksjonshemmet forelder, bør man være beredt på å ta konsekvensen av sitt valg kanskje enda sterkere enn andre foreldre. Feks. bør man slutte i jobben på ubestemt tid? Bør man trekke inn assistanse utenfra, og i tilfelle hva slags? Hva slags konsekvenser skal /kan dette få for barnet?

 

Er man i stand til å være alene med barnet? (evt med noe assistanse hentet inn utenfra?)

 

Absolutt alle mennesker har samme grunnverdi. Etter min mening er det en stor fordel at ikke alle er like, selv om en funksjonsnedsettelse aldri kan bli et pluss. Man bør være bevisst at uansettt hva man gjør kan man ikke kompensere for sin funksjonshemming overfor barnet. Det valget er allerede tatt dersom man får barn som funksjonshemmet forelder, og det må man stå for.

 

Jeg mener også at det er en utbredt misforståelse at man MÅ være frisk for å utføre/velge visse ting her i livet. Mener man det, står man i bunn og grunn for et sorteringssamfunn. Dette er min mening, og andre står selvfølgelig fritt til å mene noe annet.

 

Man skal tenke gjennom om en funksjonsnedsettelse gjør at man trenger mye assistanse til helt personlige gjøremål i hverdagen. Hvis så er tilfelle, hvem skal evt ta seg av barnet? Hvordan skal oppgavene fordeles? Og hvordan vil tilknytningen til barnet bli?

 

Dette er noen av mine tanker rundt temaet. Lever selv alene med ett barn og en moderat fysisik fuinksjonsnedsettelse som gjør at jeg trenger assistanse i hverdagen.

[Anonym bruker]

ingen er 100% friske uansett.....

 

men som jeg så har jeg eks leddgikt, fibromyalgi, bekkenløsningsproblemer og ryggproblemer. ++

er også 100% ufør og jobber ikke.

 

jeg klarer meg fint alene med ungen. de dagene (3 dager i barnehagen) de dagene hun går i barnehagen slapper jeg av og sover godt ut

 

jeg tar ungen med på kino, bibliotek, svømming, leking i parken, badestrand, ferie, turer,skøyting på is, hagearbeid ++++

 

selv om jeg har sykdommer klarer jeg det bra. klart jeg kjenner at jeg har smerter, men jeg tar det som at jeg er glad jeg lever i det hele tatt og ikke er lam eks også.

 

men dette kommer an på hvert enkelt da. det er viktig å ta pauser innimellom på det en gjør og ikke slite seg fullstendig ut.

og da tenker jeg på å ikke gjøre alle aktivitetene jeg skrev hver eneste uke men innimellom når både du og ungen har lyst

 

jeg forklarer også barnet mitt at hun må ikke klatre for mye på ryggen eks eller springe for fort fra meg o.l pga det å det...å hun skjønner det.

 

syntes ikke det gjør noen ting at foreldre feiler noe så lenge dem klarer å ta vare på barnet. barnet lærer også at ingen er like og at ikke alle er like friske og oppegående