Dårlig samvittighet

[Anonym bruker]

Jeg har slått opp med samboeren min, vi har også et felles barn. Vi har kranglet hele uken, min eks vil at vi skal bli sammen igjen. Men jeg føler at jeg ikke elsker han lengre, blant annet fordi jeg ikke har kunnet fortelle han hvordan jeg har hatt det. Han har nektet å snakke om følelser lenge. Men han sier at jeg må prøv en gang til for sønnen vårs skyld.. Jeg har så fryktelig dårlig samvittighet.. Noen som er eller har vært i samme situasjon?

[Korse76♥]

Det kommer jo helt an på om dere har kranglet mye den siste perioden og hvor mye som er forsøkt før... Jeg føler vel på mange måter at man bør gjøre mye for å forsøke å finne tilbake til hverandre om dette er noe som kan løses. Alle har jo gode og dårlige perioder. Kommunikasjon er en fallgruve for mange, hva med å forsøke en samtale på familievernkontoret?

[Bæ bæ lille lam:)™]

Uff,det der er akkurat som med oss.(Se innlegget mitt under her)

 

Jeg vil anbefale deg og prøve det du kan for å få det til å fungere.For en dag kan du angre og han vil ikke bli sammen med deg igjen..Og det er helt jæ**.Nå er det mye som ligger bak våres brudd,men ting ble ikke litt sånn som jeg tenkte og ville:(

 

Så prøv litt til,følelsene kan dabbe av i vanskelige perioder,men det trenger ikke å bety at de er helt borte..

Send meg gjerne en pm om du vil prate mer...

[Anonym bruker]

Jeg er forsåvidt enig i at man skal prøve det man kan. Men nå har jeg prøvd i over ett år, jeg har lengtet etter å være selvstendig. Følelsene for samboeren min har bare blitt mindre og mindre. Til slutt følte jeg bare at nå klarer jeg ikke å fortrenge disse følelsene lengre. Jeg ble skikkelig uvel, kastet opp og fikk hjertebank. Jeg sov ikke noe hele den natten før jeg slo opp,alt jeg klarte å tenke på var at nå måtte jeg si det som det var. Uansett hvilken reaksjon han fikk. Etter at jeg hadde sagt at det var slutt følte jeg meg så enormt lettet,,men nå har jeg masse dårlig samvittighet. Og gruer meg til at vi skal snakke om samvær.

[bæstevænnen]

jeg har ikke vært i nøyaktig samme situasjon..

men jeg tenkte alikevel jeg ville si at jeg mener ikke at du skal prøve for ungen sin skyld.. eller fordi du har dårlig samvittighet..

jeg mener at dersom du viirkelig elsker han,og har tro på at dere kan leve ett langt og lykkelig liv sammen-DA bør du prøve på nytt...

er mange som mener at man bør prøve for ungen sin skyld. men det mener nå jeg er feil da.

jeg er selv vokst opp med foreldre som var sammen kun for oss ungene. de krangla hele tiden. mamma ville ikke gå fra han pga dårlig samvittighet også.

og jeg kan med hånda på hjerte si at det var IKKE det beste for oss barna og vokse opp med to foreldre som ikke elsket heverandre..

men det er nå min mening da..

 

lykke til!

[_bella_]

Jepp, er i akkurat samme situasjon, måtte lese innlegget to ganger, for trodde nesten det var jeg som hadde skrevet det Jeg har ingen gode råd, men ville si at du ikke er alene. Jeg er full av dårlig samvittighet og tvil, ikke fordi jeg vil være sammen med han, men pga samvittigheten, men jeg står på mitt og følger magefølelsen som sier at det vil bli bedre for alle å skille lag. Vi har vært sammen i 4 år, jeg ble gravid etter 3 mnd, vi har vært gift i 1,5 år og det har hele veien vært en kamp. Vi ville gjøre det riktige for sønnen vår, mens i realiteten hadde vi nok ikke holdt mer enn 6 mnd hvis jeg ikke hadde blitt gravid. Vi er glade i hverandre, men fungerer overhodet ikke sammen. Det siste halve året har jeg bare ventet på å bli "moden" liksom..han har villet forsøke mer, men jeg har ikke klart det...ingen inspirasjon. Jeg kjempet alene i 3 år...jeg orket ikke når han bestemte seg for å være med å kjempe. Enkelt og greit. Så nei, du er ikke alene, men kjenn på magefølelsen din! Kort sagt. Man lander stort sett på beina etterhvert og det er jo ingen som dør, så SÅ ille kan det ikke bli å splitte opp Klem fra meg

[Anonym bruker]

Takk for all støtte:=) Vi har visst mye til felles ja Bella,du beskriver akkurat hvordan jeg føler det. Jeg har også bare ventet og modnet tanken om å slå opp. Magefølelsen min sier NEEEEi til å prøve igjen. Må vel bare leve med den dårlige samvittigheten.. Uanset om jeg hadde prøvd mer så hadde det bare vært for barnet sin skyld,,og det er jo ikke rettferdig for barnet mitt heller. Første kvelden barnet mitt skal være til pappan sin i kveld..blir trist men jeg skal prøve å holde humøret oppe:=) H.I og nybakt alenemor..(Hjelp..:=)

[_bella_]

Det virker som du vet selv hva som er det rette, ja...det ordner seg nok for oss begge .)

 

Hva er H.I?

[Anonym bruker]

Hoved innlegger.. Det ordner seg vel for oss ja:)