Foreldre/ komende besteforeldre - kontrollerende?

[Anonym bruker]

Hei.

Er det andre som føler det som meg?

 

Jeg føler at det alltid er noen i familiene våre som skal "styre" livene våre. Vi har et meget tett bånd med familiene våre. De har en tendens til å ha en mening om absolutt alt vi gjør. Vi har bestemt oss for å starte prøvingen i oktober/november. Jeg er ferdig utdannet før eventuell termin. Vi har valgt å holde planene hemmlige pga vi vet de har sine meninger. Hver gang vi prater om et eller annet som muligens kan vinkles inn på temaet barn, haggler kommentarene om at:

 

Du må gjøre ferdig utdanningen og MINST ett år i jobb før dere kan tenke på barn....Dere MÅ ha godt lønnede jobber begge to...Dere MÅ gjøre det på denne måten...osv

 

Jeg vet at de bare vil det beste for oss, men jeg kunne ønske at de heller vinklet det som; vi ser helst at dere gjør visse ting, men det er opp til dere selv...bare tenkt gjennom tingene....!

 

Vi har noen ennepar som har fått nå. De har familin i ryggen som er lykkelig glade for deres skyld. Min bestevennine ringte hjem for å si at de var blitt gravid og fikk svaret: Det var jo ikke det verste som kunne skje...Hun har fullført ungdomsskolen...men ikke noe mer. De er ingen som legger noe press på henne. Slik vil jeg også ha det.

Men jeg frykter at vi vil få høre hvor korttenkt vi er osv....ikke morsomt!

 

Litt syting men det er godt å få det ut...

 

 

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det!!!!

 

Hos oss er det svigermor som er verst!! Hun legger seg opp i at vi ønsker oss tre barn. Hun mener at to barn er nok i en familie, må legge til at hun fikk tre selv da...

 

Hun blander seg i alt, vil helst bestemme hvordan vi skal ha det i huset og hvordan vi skal oppdra barna++++++++++

 

BLIR GAL!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest]

hei på deg anonym : -)

jeg kjenner meg igjen i situasjonen din.. og forstår at du blir frustrert. Kan jeg spørre hvor gammel du er? er somregle alder og status mtp utdanning som får de til å reagere.. Selv vi jeg 19 år, startet mitt første år av en 3årig utdannelse, sambo jobber. Vi er i vår første pp, nettopp startet prøvingen. MEN dette har vi ikke fortalt foreldrene våre.. de har ikke kommet med så mange pekefingre som dine, men hver gang det nevnes MÅ vi iallfall ha gjort ferdig utdannelsen.. og når de snakker om den gangen vi skal få barn om "mange mange mange" år, sies det akkurat på den måten! mamma derimot vet jeg vil bli glad og respektere vårt valg, selv om jeg vet hun skulle ønske jeg fullførte skolen først (skal jo fullføre fordet om jeg får barn! prøve mitt beste iallfall)

 

så, foreldre er jo sånn, når barna deres tenker på barn.. skal helst komme å si hva som er best osv. nå er det vell sånn at dere vet best selv :-) ja, de kan jo komme med kloke ord, men dere får nesten erfare hva det vil si selv...

 

jeg har også sluttet på pillen pga bivirkninger, så når den tid kommer sier vi at det er grunnen og at det ikke var planlagt, selv om det er det! da vet jeg iallfall pappa og svigers får en annen holdning til det.. (mamma skjønner det kanskje) dette har vi bestemt oss for, og trenger ikke ekstra negative holdninger til det underveis i prøvingen..

 

Maaasse lykke til! dette går nok bra! :-D tvitvi

[DolphinGirl]

Jeg er litt bekymret for at svigermor skal blande seg inn i oppdragelsen. Min mann er yngstesønnen hennes, og hun liker å ha noen å bestemme over. Hun er litt fæl til å si "slik og slik SKAL dere gjøre det og det". Vet ikke om hun mener det sånn, men hun kunne jo foreslå hva vi KAN gjøre, ikke hva vi SKAL gjøre. Jeg kommer ikke til å tolerere innblanding. Vil jeg ha råd, ber jeg om råd, ellers er det ikke riktig å blande seg! Der har hun mye å lære av min mor, som er flink til å holde seg utenfor til hun blir bedt om råd. Synes det er TYPISK at mødre som har gutter, blir veldig dominerende, så jeg er fast bestemt på at jeg ALDRi skal bli en slik svigermor hvis jeg får sønner.

 

Synes forresten anonym over her burde får en 4-5 barn for å stoppe kjeften på svigermor som mener 2 er nok

[Venter på 3_de spire]

Kanskje det rett og slett er foreldrene som ikke er klare for å bli besteforeldre, og plutselig bli "gamle"....

 

Ganske frustrerende med slike kommentarer, og måten det blir sagt på. Formulering har mye å si. Man kan si hva man mener, men ikke hva andre skal mene!!

[Truseprinsesse]

Jeg kjenner veldig godt til det. Blir sånn at man gruer seg til å fortelle den fantastiske nyheten, og det syns jeg er ganske dumt.

[Anonym bruker]

Hei lille meg:)

 

Vi er 22 og 23 år:)

 

Ja jeg og føler det blir slik at man gruer seg til å fortelle den GODE nyheten. Jeg tror ikke de hadde reagert negativt, men etter så mye "gnaging" og kommentarer blir man usikker! Jeg skulle ønske jeg kunne sende en sms til alle, samtidig som man er borte på ferie....hehe men det hadde vel gjort ting verre.

 

Men jeg har vurdert å si at det ike var "meningen" jeg også, men jeg tror ikke de hadde gått på den:)Nei, man får ta det som det kommer og ta ansvar for det man gjør. Men jeg kommer til å si (om responsen er negativ) at de virkelig burde tenke seg om selv, leve sitt eget liv og ikke vårt, og om de mener det er en SÅ stor feil, kan de la vere å komme på besøk på sykehuset også!

[Thea født feb09. Termin mai11]

Hei:)

 

Jeg kjenner til følelsen, ikke fra mine svigerforeldre, men fra mine foreldre. Mamma "vet" at jeg/vi er klar for å få barn på tross av min/vår alder 21 og 22 og selv om jeg ikke har fortalt noe. jeg kan merke det på henne. Bare det sisite halvåret han hun sikkert sagt 20 ganger i forskjellige forbindelser at det hun minst ønsker nå er å bli bestemor o.l.

 

Men skal jeg være helt erlig, gir jeg blaffen, hun valgte og få barn i en alder av 26 og jeg har en lillebror som bare er tolv, men det er jo faktisk meg og min samboers eget valg at vi er klare for neste steg i forholdet. Hun har ingen grunn til å være med på og bestemme dette, føler vi at vi er, klare så er vi det.

 

Det blir nok et sjokk når jeg forteller det, men jeg tror nok hun også kommer til å glede seg når hun har svelget det litt, man kan jo faktisk ikke tenke noe vondt og noe så nydelig som et barnebarn(tror jeg da:)

 

Jeg fikk også et tips av en annen her innes om var veldig fantasifullt:

 

Nar jeg blir gravid og er klar for å fortelle det til min mor skal jeg ringe henne og spørre om jeg kan komme over for en liten prat, og etter en stund skal jeg reise meg og si "nei nå må vi gå! men jeg har en liten presang du kan åpne når jeg har reist"

 

I en innpakket eske skal det ligge et par nydelige baby sokker, de finste og minste jeg kan finne og i tillegg skal det ligge en lapp i esken hvor det står:

 

"Til mormor! Håper du er like glad som mamma for at JEG skal komme til verden.. Husk og ringe når du er glad på hennes vegene, MEN ikke ring før, for det tror jeg ikke hun trenger akkuratt nå"

 

"vi hilses snart!!"

[Truseprinsesse]

kjempelur idé, kathrine. den tror jeg at jeg også skal prøve gitt. fin måte å si det på uten å få kritikk i sveisen med en gang.

[lykkelig-mamma]

Tusen takk Kathrine!

 

Den likte jeg kjempe godt! Den skal jeg serkt vurdere å ta i bruk

[Incinta - snart]

kjenner meg godt igjen her ja...

 

er stundenter begge to, vært sammen i 4 år. jeg er ferdig om ca 3 med master, og han er ferdig om 1 år, og har allerde fått jobb! men, mammaen min er nok litt negatvi til unger, hun fikk meg når hun var 26, og det var visstnok helt perfekt! (og hun forventer selfølgelig at jeg vil vente til jeg er minst 26) og det vil jeg definitivt ikke!

 

ble gravid som 18-åring, og da klikket mamma helt, litt forståelig er det nok- jeg var tross alt ikke etablert og økonomien var nå så som så, jeg bodde i kollektiv og tenkte at det var vel heeelt greit! hun fikk overtalt meg til abort, noe jeg egentlig er glad for at jeg gjorde, for jeg innser jo nå at jeg ikke var moden nok. men likevel så var reaksjonen hennes helt forferdelig, men hadde heldigvis "svigermor" som støtte =)

 

men jeg regner faktisk med at de tar nyheten ,når den kommer, med et smil.

 

sorry for det lange innlegget, hehe...