Hva når barna blir eldre?

[Beeks]

Jeg skjønner jo godt at man på en side som dette for det meste diskuterer små barn, men i det siste har jeg begynt å tenke på at så mange skriver om "de viktige første årene" - og at de derfor vil være hjemme og aldri kunne tenke seg å være borte fra barna (og det er i grunnen greit, dette er ikke ment som en diskusjon om man skal være hjemme eller ikke, altså).

 

Jeg tenker bare at det er da så mange andre "viktige år" i våre barns liv. Selv syntes jeg det var ganske vanskelig på skolen, følte aldri at jeg passet helt inn, og særlig ungdomsårene var vanskelig (uten at jeg kan si at jeg ble mobbet). Synes derfor nesten det er litt synd at kontantstøtten på en måte definerer når det er viktig å være hjemme med barna våre. Jeg har en veldig harmonisk toåring som trives i barnehagen, men hva gjør jeg når han blir større og kanskje opplever at verden kanskje ikke er så god? Alt er så trygt nå, men hva hvis han kanskje opplever mobbing, vanlige pubertsproblemer e.l. Da vil jeg jo gjerne være hos han (og det vil jeg være), men det virker som så få andre (inkl. offentlige støtteordninger) tenker at andre aldre kan være vel så viktige å være hjemme på.

 

Er jeg helt på jordet her, eller er det kanskje her som har de samme bekymringene?

[Plutselig_gravid]

Har faktisk ikke tenkt på dette, men nå gjør jeg det. Du har et meget godt poeng!!

 

 

[ippemo får augustbaby]

Mulig jeg er dum her, men når barna blir så store så går de jo på skole uansett og da spiller det vel ingen trille om mor er hjemme eller på jobb? Barnet MÅ på skolen uansett hvor jævlig hverdagen er der.

[Guttemamman:-)]

Men det hjelper lite om du er hjemme mens barnet er på skolen da...

[ippemo får augustbaby]

Hm, gikk litt fort i svingene her. Uansett, ks ble innført for at barnehage skulle bli et frivillig valg (morsomt i grunn, hvilke familie som er avhengig av to inntekter plutselig kan overleve på bare 1 + bt?). Bhg er et "frivillig" valg, det er ikke skole.

[Attpåklatten :-)™]

Da gjelder det å være en årvåken mamma som ser hva som skjer. Ha åpent hjem for vennene til barna og inkludere ungdommene istedetfor å ekskludere som mange foreldre dessverre gjør..

Ha en åpen dialog og lære barna at det er helt ok å fortelle ting som kanskje er litt vanskelige å snakke om. Gjøre dem trygge på at vi alltid vil være der for dem - uansett..

 

Jeg har barn fra halvannet til nitten år og er midt i det du snakker om, samtidig som jeg har den lille:-)

 

Viktig er trygghet, rammer, tid til å prate og bry seg om....

Jeg har valgt å jobbe 80% og er sjeleglad for muligheten. Prøver å dra hjem litt tidligere noen dager fra jobb, har selvfølgelig muligheten til det, noe ikke alle har. Men bruke tid med ungene, de trenger oss ikke noe mindre som tenåringer - det har du helt rett i:-)

[Gjest]

Skoledagen er jo over lenge før man vanligvis er hjemme fra jobb... Burde kanskje vært en slags ordning som gjorde at man kunne velge "tidskonto" - og allikevel klare seg økonomisk senere i barnas liv enn akkurat "de første viktige årene" som HI skriver. Er egentlig veldig enig med henne jeg! Men er jo ingen vits å være hjemme MENS de er på skolen. Men å være hjemme idet de kommer hjem.

[Beeks]

Ja, men skoledagen er jo faktisk mye kortere enn det en vanlig arbeidsdag er. Min svigerinne, som har barn i tenårene, snakker mye om de timene hun "mister" med de større barna mellom skole og jobb. Hun har bare gutter, og merker at de dagene hun er tidlig hjemme så får hun langt bedre samtaler med dem. For mange barn, og kanskje særlig gutter?, tar det lang tid før det som plager dem kommer frem. Da er det jo faktisk viktig å være hjemme når de kommer hjem fra jobb, og ikke et bar timer senere når alle skal spise middag, på forskjellige aktiviteter og alt mulig annet.

 

Skjønner jo derfor at man ikke trenger å være hjemme 100 prosent, men kanskje deltid?

 

Trenger jo ikke å være aktuelt, men synes vi ofte bekymrer oss over våre små som faktisk har det veldig bra, og burde kanskje innse at det kan bli vanskeligere i fremtiden (hihi, ja, jeg ser ironien i at jeg bekymrer meg kanskje et tiår fremover, men hovedpoenget mitt er at hvis man virkelig mener noe med valgfrihet for foreldrene, så bør det da være mulig å være mer hjemme når ditt eget barn trenger det mest?)

[Beeks]

Hei,

 

80 prosent er nok en fin ordning. For jeg har jo ikke noe ønske om å være hjemme mens barna tross alt er på skolen. Mente bare å understreke at barne er sårbare lenger etter de første tre årene. Ikke sikkert at kontantstøtten er riktig løsning, men kanskje litt mer forståelse fra arbeidsgiver at barn er noe man har hele livet, og i hvert fall til de er 18 (er nok en del frustrasjon overfor arbeidsgiver som bare tenker at småbarn må følges opp)

 

Men, jeg har jo bare en 2-åring, så jeg vet jo ikke hvordan det vil være med en som er mye eldre, og det er sikkert dumt å bekymre seg (men der har du meg). Det er nok mye mine egne erfaringer som ungdom som bekymrer meg.

 

Huff, mente ikke å bekymre andre med dette, altså, men har følt meg så alene i å tenke sånn, så ville bare høre om jeg var helt på vidvanke.

 

Kos dere med barna deres, da. Det er jo det viktigste!

[Beeks]

Og hei, Attpåklatten.

 

Syntes du hadde mange gode poenger. Særlig det med å følge litt med i barnas liv. Bli kjent med venner o.l. Håper jeg klarer det.