Dødsfall og svangerskap. Svar mottas med stor takk.

[♥ Miss Fat ™ ♂ + ♀]

Idag er jeg 17+5 og min far ringte meg idag og fortalte at min farmor døde idag. Hun sovnet stille inn på sofaen mens hun trolig hvilte. Jeg hadde kun en besteforelder igjen og vi hadde et svært nært forhold.

 

Naturlig nok knakk jeg helt sammen med engang, og det ble for mye på meg. Måtte legge meg ned i sengen og begynte å verke i magen.

 

Men når vi lå i sengen en stund kjente jeg at det begynte å bevege seg der inne for første gang. Så det kom en liten glede oppi sorgen, men min kjære farmor rakk aldri å møte sitt ufødte første oldebarn.

 

Min farmor ble 89 år gammel og var frisk og rask hele sitt liv. Derfor det kom så brått på oss alle. Spesielt min far som har bodd i samme hus som henne. Jeg bor annet sted i landet, og reiser hjem på tirsdag (etter ultralyd på mandag)

 

Hvordan påvirker min sorgtilstand fosteret? Noen som har kjennskap til en slik situasjon?

 

Håper noen kan dele evt erfaringer eller god ord- for jeg ble veldig bekymret for den lille der inne. Men min mor sa jeg måtte være litt egoistisk og tenke på meg selv også oppi det hele...

 

 

 

 

[Beama]

Kondolerer!

Da jeg var høygravid sist mistet jeg to bestefedre med 4 dagers mellomrom.

Merket att snuppa ble mere aktiv i magen, og ble utrolig plaget med maserier. Ble så ille på ett punkt att jeg nesten var overbevist om att jeg kom til å føde under ene begravelsen.

Men her gikk det slag i slag med dødsfall, minnestunder, kistelukking, bisettelser og urnenedsettelser. Var aldri en pustepause. I tillegg er jeg eldst av mine søsken, de var henholdsvis 11, 14 og 17 år gamle. Så for meg var det viktig å være sterk for deres skyld og støtte dem i sin sorg.

I tillegg knakk min mor totalt sammen, så måtte være sterk for henne og.

Dette la en enorm belastning på meg, fikk aldri tid til å sørge skikkelig selv eller ta hensyn til meg selv og babyen.

Tror ikke snuppa har tatt noe skade av det, men var utrolig tøft når det stod på.

 

Så mitt råd til deg er att du MÅ være egoistisk for deg selv og barnet sin skyld. Ta deg tid til å sørge og lytt til kroppen din.

 

Masse klemmer til deg!

[En snupp - og en knert i magen]

Kondolerer så mye, så utrolig trist å høre.

Jeg har ingen erfaring med dette selv, men det er mulig dette kan hjelpe deg litt likevel. Da mamma var litt over 5 mnd gravid med meg døde bestefar (altså hennes far) veldig brått. Det var mange som var redde for hva som skulle skje med meg som lå i magen, men det gikk bra Det ble ingen komplikasjoner i svangerskapet, til tross for at det jo var et veldig stort sjokk for mamma. Nå ble jeg visstnok en svært aktiv baby som ikke hadde behov for så mye søvn, men det trenger jo ikke ha noe med det å gjøre.

 

Jeg tror det er viktig å være litt egoistisk og ta det med ro. Og er det noe du ikke orker å delta i av alt som skjer, så tenk på at din farmor heller vil at du skal tenke på deg selv og den lille enn å slite deg ut. Ta det med ro når du kan og la kroppen hvile, men for all del la sorgen komme ut. Mamma forsøkte å begrense sorgarbeidet av hensyn til meg, og har slitt mye med det i ettertid.

 

Stor trøsteklem

 

 

[MariaEW- 05.10.07♥]

kondolerer så mye.

du må være "egoistisk". jeg kjenner ei som hadde det veldig tøft i svangerskapet med ett ganske hardt brudd med en som ikke ville bli far eller stille opp.

det sleit utrolig mye på henne psykisk, og hun var mye lei seg.

når jenta hennes ble født var hun liten, spe og skrek konstant.

ikke for å skremme, men de sier jo at humøret til mor smitter over på fosteret. det har vel med hormoner vi skiller ut ol.

 

ta ett oppgjør, snakk med JM/lege ev psykolog og familie, få jobbet med tankene og tenk på hva hun fikk ut av livet.

 

prøv å feire det livet hun hadde, istede for å sørge over over hennes bortgang, hun ble en gammel dame og jeg er sikker på at det er ønsket hennes også.

alle blir borte en gang, desverre..

 

ønsker deg lykke til.

*trøsteklemme*

[trollemor med hybelboer]

Kondolerer...

Ja det er alltid trist å miste noen man er glad i, og når du går gravid er det en ekstra påkjenning... Du er alt ekstra følsom over det meste når du går gravid.

Sa jeg bar min datter for 5 år siden døde min fetter som da var 25 år mens jeg var ca 5 mnd på vei... det ble en enorm påkjenning for meg, og selvsagt var jeg vedlig lei meg og opprørt og dette gikk nok utover den lille i magen, som sikkert også ble stresset...

Jeg hadde mamma på tråden i tide og utide, de var så bekymret for meg, jeg lå hele kvelden i fanget til min mann som bare strøk på meg... og trøstet så godt han kunne.

Vi bor 60 mil fra min familie, så min mor ville ikke ha meg i begravelsen, hun sa det kun ble de helt nærmeste og at min bror heller ikke fikk komme... ( min bror hadde insistert på å delta og de hadde vært totalt 14 i begravelsen..) det er jo alltid mere tragisk når unge dør, men smerten er ikke mindre en når du mister en bestemor...

Jeg oppfordrer deg til å snakke åpent om tapet, få de rundt deg til å støtte deg ekstra godt nå... er du i jobb, ta et par dager med egenmelding og vær egoistisk og tenk på deg selv... Kanjse kan det komme noe positivt ut av det hele, nå følte du liv, du må tenke det var fint hun slapp å lide så mye, men sovnet stille inn... kansje kan du oppkalle den lille etter henne? Er du bekymret for barnet ta en ekstra tur til lege eller jordmor, jordmor har kansje bedre tid til å snakke med deg om dette...

Det gikk i allefall fint med min dattar, hun kom ut frisk og fin, så jeg tror ikke hun tok skade av det, men jeg hadde enorm støtte i min mann og gode venner, og det betø mye...

 

God klem til deg

 

[♥ Miss Fat ™ ♂ + ♀]

Tuuuuuusen tuuuusen takk for støttende ord- det betyr mye for meg at personer jeg ikke "kjenner" gir godord og støtter meg i et tung tid.

 

Det første sjokket har lagt seg nå, jeg har fått en god natts søvn i min kjære samboers armer- og den lille har beveget mer på seg i natt og i morgentimene.

 

Nå SKAL jeg som min mor (som ikke lenger er gift med min far) sa slappe av og tenke på barnet- så kommer det nok til å ordne seg.

 

Reiser ikke hjem til familien før tirsdag- diskuterte igår at det er viktigere at jeg får slappet av hjemme iegne ovgivelser- redd for at om jeg reiser tidligere blir det mer stress som jo kan påvirke barnet.

 

Har ultralyd på mandag oppi det hele- så det er noe fint som skjer også. Nå gleder vi oss veldig til det for å se hvordan det står til.

 

Takk alle sammen Dere betyr mye.....

[Gjest]

Jeg blir skikkelig lei meg på dine vegne..

Det er så trist og også urettferdig at de gode menneskene alltid forsvinner først.. sånn følte jeg det når min kjære farmor døde!

 

Jeg har ikke hatt nære dødsfall i svangerskapene mine- men jeg har hatt endel alvorlig sykdom som har ført til dødsfall rett etter fødsel.

 

Blant annet min tante på 26 døde (dette er mange år siden, Hun var bare 9 år eldre enn meg og vi var som søstre). Hun Fikk kreft når hun var 24 og et halvt- hadde to små barn som jeg forgudet. Jeg og mamma hadde aldri noe nært forhold, så min tante var den jeg betrodde meg til og så opp til. I så fall- hun var svært syk under hele mitt svangerskap og lå stort sett avmagret som hun var- lenket til en seng på Radium'en. For at ungene hennes skulle få se mamman sin mest mulig var jeg der hver eneste skoleferie og helg for å være sammen med de, og ta de til henne. (jeg gikk et år ekstra i studietiden).

13.januar 1995 ble min nydelige datter født. Tanta mi hadde i alle egne plager funnet fram masse etter sine som jeg skulle få. Så hun var så spent på å vente på min vesle tulle. Det ble tatt et bilde av dattern min med sånn øyeblikkskamera- og de bildene fikk hun å ha på nattbordet på sykehuset. Dessverre så var min lille datter syk, så vi måtte ligge på prematur i 10 dager. Familien vår pendlet mellom gleden vår på føden, og tragedien til min unge tante på Raduimhospitalet. hun viste visst stolt frem bildet av babyen til alle som kom innom. Etter ti dager ble jeg skrevet ut. den 23. januar kom samboeren min for å hente meg. jeg skulle til å foreslå at vi tok turen rett dit, men tenkte at det kanskje ikke var noe sted for en liten nyfødt baby som var født med infeksjon... Når vi kom hjem, stod Dattern til tanta mi i døra for å ta imot oss. At babyen skulle komme var for alle et bevis på at livet går sin gang.. Uansett alder.. Så sier min lille kusine på 6 år: " Mamma er død"

 

Jeg kjente jorda forsvant under føttene mine. jeg kjente alt raste sammen i hodet mitt. Jeg fikk meg bare til å si: jeg tror jeg vet det..

 

Det var noen tøffe dager i helvete, men min hva som var sorg og hva som var barseltårer får jeg aldri vite. Jeg MÅTTE innta holdningen ovenfor barnet mitt at DU SKAL IKKE MANGLE NOE.. jeg tenkte da først og fremst på morsmelk. Hvis jeg stresset var jeg redd for å miste melka. Jeg tok vare på babyen, og stilte opp for min lille kusine på seks og fetter som da var 2.

 

De har den dag i dag en spesiell plass i mitt hjerte. Kusina mi (nå 20)var fadder i dåpen til dattern min nå i mai. Og fettern min på nå 16 er min datter på 12 sin gode venn.

 

Jeg mener man må ha lov å sørge- det er ikke naturlig å stenge det inne dersom du er et følelsesmenneske. Klart du skal tenke på babyen, men det er ikke bra å stenge så sterke følelser inni deg. De som støttet meg- var faktsik venninner jeg ikke hadde forventet noe fra. De slappet jeg av sammen med. Hun ene kom hjem til meg mens bisettelsen var. Jeg ville ikke gå dit, jeg var redd det skulle bli en for stor påkjenning. Jeg mener jeg gjorde det som føltes riktig der og da- og jeg mener det har vært riktig for meg i ettetid også..

 

Følg hjertet ditt. Den lille i magen priser alt du gjør!

 

Lykke til!

[3 skatter ute:)]

da jeg var gravid med min eldste datter døde min bestemor plutselig 74 år gammel mens jeg var på ferietur. det var jeg og fadderbarnet mitt på 8 som var på tur. ble vekket av politiet om morgenen med beskjed om å ringe hjem, mobilen min hadde ikke virket så ingen fikk tak i meg. måtte kjøre hjem ca 80 mil.

jeg tok dødsfallet meget tungt. hun var vår nabo og vi hadde møtt hverandre så godt som daglig i barne og ungdomsårene.

det ble en tung periode, med mye gråt og sorg.

jeg var 6,5 måned på vei da det skjedde.

begravelsen var tung, mange tanker og følelser i sving.

hadde det ikke godt.

men kom gjennom det og fødte ei frisk flott jente som ikke bærer noe som helst preg av den sorgen jeg opplevde mens hun lå i magen.

 

tenk på alle fine minner om farmoren din.

 

klem

 

[alvis]

Kondolerer!

Stakkars deg.

Jeg har en veninne som mistet begge foreldrene sine i en bilulykke da hun var 5 mnd på vei. For henne var selvfølgelig dette kjempetøft og hun sliter ennå med det ( det er 2 år siden).

 

Hun husker ikke noenting fra den tiden hun var gravid med jenten sin. Hun husker ikke første sparken, hvordan bevegelsene kjente ut, om hun var i dårlig eller gid form o.s.v. Hun har kjempedårlig samvittighet fordi hun ikke husker dette og lurer på hvordan hun skal svare på spørsmål fra jenten sin da hun en gang blir gravid.

 

Men jenten hennes er en kjempeblid og glad 2 åring så det ser ikke ut som hun har tatt noen skade og iflg jordmoren og legen til veninnen min var det ikke fare for det heller.

 

Du har lov å sørge over farmor din men du skal selvfølgelig tenke på deg selv også.

 

Klem

[nieIDA *med nr 4 e FØDEKLAR*]

Jeg misten pappa nå i sommer, han døde av et hjerteinfarkt. Mamma hadde reist på besøk til broren min som skulle ha barndåp og pappa valgte å bli hjemme. Jeg prata med pappa på telefonen søndags kveld og avtalte at jeg skulle komme innom dagen etter, men skulle ringe førts i tilfelle han ikke var hjemme. Jeg ringte og ringte og fikk ikke svar. Jeg var en tur i butikken og skulle bare hjem med varene før jeg tok turen bortover til han. I det jeg kom inn døra hjemme ringer min lille søster og hulker fra seg "du må komme, pappa er død, jeg klarer ikke dette her". Jeg brøt sammen og fikk ungene i bilen, ringte svigermor og sa at jeg kom med ungene. Da jeg hadde levert ungene kom sambo å henta meg og vi kjørte til pappa. På turen ringer søstra mi å spør meg hvor jeg blir av og at ambulansen var på vei å ta han med. Jeg gav beskjed at de skulle vente til jeg kom for jeg måtte se han for å tro på det... Kom fra og det stemte desverre :`(

I tiden etter dette har det vært jeg som har blitt sittenede igjen med ansvar for begravelse, jeg var med å bære kista, alle papirarbeider som følger med og ta meg av mamma som var og fortsatt er helt knust. Ikke har jeg fått sørge skikkelig eller noe enda. Jeg sluttet å spise og hadde ingen ro i kroppen. Da mensen uteble tenkte jeg at det var pga stress, men sambo fikk overtalt meg til å ta en test siden det ofte starter et liv når et annet går tapt. Tok testen og var gravid.

Nå er jeg snart i uke 13 og gleden over å vente dette barnet har hjulpet mye på sorgen over å ha mistet pappa. Hvis barnet er en gutt skal han kalles opp etter pappa.

Et dødsfall er alltid tungt og når man er gravid oppi det hele sitter man gjerne igjen med en slags skuyldsfølelse over gleden man føler over barnet midt i den tunge sorgen over tapet av en annen, men selv om det er svært kort tid siden pappa gikk bort så føler jeg at livet må gå videre og at tiden leger alle sår...

 

ønsker deg lykke til videre i graviditeten. Prøv å slappe av og tenk på deg selv og barnet ditt. Din bestemor hadde nok villet det.

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

I forrige svangerskap sleit jeg veldig psykisk...hadde angstanfall hver uke, raseriutbrudd og sterk depresjon og var kvalm til 3. trimester. Blei i tillegg en kasteball i helseapparatet så fikk ikke hjelp før lenge etter at jeg hadde født. Men snulla er verdens blideste! Stor var hun også da hun blei født (4250 gr 8 dager før termin), og hun skriker kun hvis hun er sulten eller overtrøtt...og når faren hennes finner på å gå forbi henne uten å plukke henne opp! Så her stemmer det absolutt ikke at humøret smitter over.

 

Håper du får hjelp til å takle dette...enten hos jordmor, familie eller noe andre! Stor klem fra meg også!

[MadamMim]

Kjære Deg, HI.

 

 

Så trist å høre om din Farmor. Jeg føler med deg....

 

Jeg tror ikke jeg kan svare på dine spørsmål, men har allikevel lyst til å fortelle min histore og mine erfaringer.

 

For 5 år siden da jeg var helt i starten av mitt første svangerskap, fikk jeg og min familie den beskjeden ingen tror de skal få: Mamma hadde uhelbredelig kreft, og ble spådd kun få uker igjen å leve....

 

Nå reagerer vi mennesker alle forskjellig, også på sorg og sjokk. Jeg fikk nok sjokk - og klarte ikke å ta inn over meg det som virkelig var i ferd med å skje. Ikke klarte jeg å gråte, og ikke klarte jeg å snakke noe særlig med Mamma om sykdommen og det faktum at hun aldri skulle få oppleve å bli Bestemor.

Kanskje det var en måte underbevistheten min prøvde å beskytte meg og det lille fosteret i magen på..? Jeg vet ikke...

 

Mamma rakk akkurat å bli med oss på ultralyden i uke 18, og hun fikk se den flotte lille gutten på skjermen! Det var som om hun hadde kjempet max for å få med seg dette, for 3 dager etterpå døde hun...

 

Tiden etterpå gikk sin vante gang husker jeg. Jeg klarte fortsatt ikke å ta dette inn over meg, og var nok stadig i sjokk-tilstand. Det var akkurat som om jeg var "utenfor meg selv" på en måte.

 

Folk må ha synes jeg var rar som virket så "vanlig" rett etter å ha mistet mora mi. Men ingen sa noe direkte til meg.

Jeg begynte på jobb igjen bare noen dager etter begravelsen, og følte at det var godt å komme inn i hverdagens "kjas & mas" igjen. Da slapp tankene å spinne.....

 

Svangerskapet forløp seg helt normalt, og en varm forsommer-kveld ble gutten vår født!

Men da ramlet min verden i sammen..... Jeg var selvsagt veldig glad og takknemlig for den velskapte gutten, og at fødselen hadde gått greit. Men noen morsglede fantes ikke, og jeg var helt desperat etter å få snakke med den personen de fleste nybakte førstegangsmødre helst vil snakke med: MAMMA! Hun var ikke der lenger....

 

Det var akkurat som at alt slo ned over meg etter fødselen. Da kom sorgen over Mammas bortgang, og det vanvittige savnet. Tårene silte daglig, og det tok 6 uker etter fødselen før jeg med hånda på hjertet kunne si at jeg elsket sønnen min.

 

Heldigvis hadde jeg en snill samboer og mange flotte mennesker rundt meg, så jeg klarte meg bra igjennom den tøffe peiroden tross alt.

I ettertid ser jeg at jeg nok hadde en fødselsdepresjon, men i tillegg kom sorgen over tapet av Mamma. Det var akkurat som om noe i meg ikke hadde tillatt meg å knekke sammen før babyen var født.

 

Vel, det var min historie og mine erfaringer!

Som sagt; Vi mennesker reagerer alle forskjellig, så det kan umulig sies hva som er best eller verst der tror jeg.

 

Selv skulle jeg nesten ønske at jeg hadde klart å sørge umiddelbart etter dødsfallet, så hadde jeg sluppet å få alt på en gang etter fødselen.

Men sånt kan vi ikke bestemme over selv....

 

I dag har jeg det veldig godt, gutten vår er 4 år og jeg er gravid igjen med nr. 2! Gleder meg over svangerskapet, og gleder meg virkelig til å bli mamma igjen.

Min egen Mamma tenker jeg på daglig, men nå er det ikke vondt lenger. Det er iallefall svært sjelden jeg blir trist når jeg minnes henne nå - må som oftest bare smile når jeg f.eks. inne i hodet mitt kan høre stemmen hennes si akkurat det samme til meg da JEG var rundt 4 år, som det jeg sier til min sønn nå! :-)

 

Jeg vil ønske deg lykke til videre med svangerskap og fødsel, også håper jeg at du kommer deg igjennom sorgprosessen etter tapet av din Farmor på en best mulig måte for deg.

 

:-)