Gravid i nytt forhold - tror ikke på forholdet...

[Anonym bruker]

Kjempedilemma.

Jeg er gravid (10 uker) i et veldig nytt forhold - uplanlagt selvsagt. Jeg var stormforelsket, han og, og vi tok vel mer eller mindre en felles avgjørelse på å gi blaffen i prevensjon - og vips, der satt'n. Dette hadde jeg aldri turt å gjøre dersom jeg ikke trodde på hans vilje til å stille opp og på vårt forhold.

 

Men altså - litt over to måneder etterpå, så vet jeg ikke hva jeg tror. Jeg tror dette er en forelskelse som gikk over. VI er så forskjellige, i interesser, bakgrunn, tanker om sex og samliv, livsførsel.... mange ting.

 

Jeg har mange ganger de siste ukene tenkt på abort, men kommer hver gang til det samme svaret: det KAN jeg bare ikke utsette meg selv og barnet (og faren!) for. Jeg er motstander av abort, og mener at man bør ta sine forhåndsregler, noe jeg selv ikke gjorde. Så da bør jeg face konsekvensene og gjøre det beste ut av det. Men jeg ser for meg at jeg mest sannsynligvis blir alenemor, eller må 'leve med' en mann som jeg ikke er forelsket i, og antagelig kommer til å bli mer og mer irritert på. Han er snill som et langt år, og veldig glad i meg, men har et noe kaotisk liv; ikke orden på saker og ting, rotete økonomi, ingen ambisjoner, han utfordrer meg ikke, hverken intellektuelt eller emosjonelt, har ikke lett for å snakke om 'vanskelige ting', heller ikke om sex.... Kortversjonen, snill og velmenende, men ikke min match.

 

Jeg er godt voksen, så eggene kommer antagelig ikke trillende sånn uten videre etter dette. Jeg vakler veldig. jeg vil så gjerne få til dette, men ser ikke hvordan jeg som hormonell, sliten og gravid, skal kunne greie å ta ansvaret for å utvikle forholdet vårt i riktig retning når han ikke ser at det er ting som ikke stemmer og ikke vil/tør snakke om ting.

 

Jeg VIL IKKE ta abort, men jeg elsker ikke denne mannen, jeg ser mørkt på de mulighetene vi vil ha fremover. Jeg har jævlig lite lyst til å bli alenemor.

 

Heldigvis vil jeg om en drøy uke ikke ha noe valg lenger, da er jeg over utgangen av uke 12, altså grensen for selvbestemt abort. Da må jeg jo bare. Tanken på at jeg enda kan 'rekke det' (å ta abort) gjør at dette kverner rundt i hodet mitt hele tida. Men jeg ser ikke hvordan jeg skal kunne leve med en slik avgjørelse. Jeg har mye dårlig samvittighet, for jeg tenker at dersom jeg mister barnet, gjør jeg det slutt med ham. Men samtidig er jeg jo glad over å vite at det spirer et liv i meg, selv om jeg er kvalm og slapp og trøtt og hormonell og deppa.

 

Jeg ønsker meg hyggelige solskinnshistorier om par det gikk godt for, på tross av et dårlig utgangspunkt! Par som ble gravid tidlige i forholdet og nå har det strålende. Jeg trenger oppmuntring for å få til dette, for jeg har fa'n ikke samvittighet til å ta abort. Fosteret er 3-4 cm langt, det har fingre, nese, øyne, knoklene er feridg utviklet, det beveger seg inni der. Jeg klarer ikke å se dette som en celleklump jeg kan fjerne, bare fordi jeg var så dum å ikke insistere på kondom, selv om vi var dritforelska.

 

Men jeg ser også at forholdet ikke kan ta ut det beste i meg... og det sliter på meg.

 

Sleepless in Hordaland

[-Hengebuksvinet-]

men da med den forskjellen at faren ikke var spes snill. Rotete økonomi, ekstremt vanskelig å snakke med, ikke orden på noe (holdt på å bli sagt opp pga at han hadde vært så mye sen) og mye festing. Han fikk helt panikk da vi ble helt uplanlagt gravide, og prøvde nesten å true meg til abort. Skulle bli en ikke-person, om jeg ikke gjorde det. Ikke skulle han betale bidrag, ikke stille opp og på ingen måte bidra. Dessverre ombestemte han seg etterhvert, når han så hvor bestemt jeg var. Og vi levde i et grusomt dødt forhold i flere år, der han stadig rakket ned på meg

 

Jeg hadde aldri klart å ta abort, og var vel innerst inne klar over at jeg ville bli alene med ansvaret uansett hva jeg valgte. Og det er faktisk mer ensomt i dårlig selskap enn alene. Så jeg vet at du klarer dette, om du bestemmer deg for det. Etterhvert vil ting gå lettere, og du kommer garantert ikke til å angre i ettertid.

[Anonym bruker]

Jeg håper du har rett.

Jeg tenker jo ikke bare på meg selv i dette, jeg tenker på barnet. Jeg unner et barn å vokse opp med foreldre som er glade (i hverandre) og trygge og har et godt og åpent forhold.

 

Jeg er vant med å være sammen med menn som er sterke og klare og åpne, og som jeg kan strekke meg etter - som ikke er engstelige for å snakke. Det er et sjokk for meg å plutselig befinne meg i et forhold so mikek er sånn. Jeg forelsket meg i den han fremstilte seg selv som, nå ser jeg hvordan han er.

 

Jeg leter etter gode argumenter for abort, samtidig som jeg tror jeg vet at jeg ikke vil klare å gjøre det. Dessuten er det bare noen dager igjen, jeg får sikkert ikke time til abort uansett.

 

Jeg vurderer å tvinge ham med på PREP-kurs i det minste. Best å gjøre sånt FØR konflikter oppstår, ikke når de er der.

 

Sleepless in Hordaland

[Anonym bruker]

Vi stod på nippet til å gi opp forholdet for godt da jeg ble gravid. Nå er jeg veldig glad jeg ble gravid, for dette ser ut til å gå veldig bra! (Krangler seff, men tror vi skal fikse det greit og er veldig glad i hverandre..)

 

Å få barn gjør store ting med et forhold, se det an du!

 

Dessuten har jeg ingen tro på å finne sin komplette "match". Vi mennesker er alle ganske sære innerst inne, og et godt forhold er de som klarer støytene og steller så pent med hverandre som man kan, så følger følelsene deretter med tiden!!!

[Anonym bruker]

Hvis jeg skal gå "etter boka" her da, så er vel rådet at man skal lære hverandre å kjenne før man skal sette et barn til verden, slik at man er sikker på om det er den rette man vil starte familie med. For det er jo det det handler om?

I forelskelsens rus tenker ikke hjernen rasjonelt, så jeg skjønner det er lett å la seg rive med, og "pytt pytt, vi dropper prevenasjon". Man skjønner jo da at det er stor mulighet for at det kan bli barn ut av det? Og da bør man jo være så sikker man kan....?!

Det er ikke tiden for å være moraliserende i grunn, gjort er gjort, og du skal nå vurdere om du skal beholde barnet eller ta abort.

Det er masse for og i mot her, og jeg skjønner tankene dine:-)

 

Du sier du ikke vil bli alenemor?

Det vil si (sett at du beholder barnet) at enten lever du sammen med mannen du ikke elsker, for barnets skyld, men kanskje ikke har det bra selv i dette forholdet.

Eller så setter du deg i alenemamma-situasjonen frivillig, og dette barnet får da ikke mulighet til å vokse opp sammen med både mor og far i huset. Du må også tenke på hvordan du vil takle det, med samværsordning, evt. ny kjæreste for dere begge etterhvert.

 

Og jeg skjønner også at du ikke ønsker abort siden du begynner å bli eldre, men tenk på barnets beste. Hvordan vil barnet ha det sammen med foreldre som ikke elsker hverandre? Dere må nok jobbe knallhardt for å få forholdet til å funke på sikt, og dette kan jo gå ut over litt av hvert. Eller så merker jo barnet stemningen mellom dere...

 

Lykke til! Håper bare avgjørelsen du gjør blir riktig både for deg og evt. babyen.

 

[hermes]

Kjære deg, du virker sterk og reflektert og vil sikkert klare å gje den ungen eit godt liv. Om ti år kjem du ikkje til å angre på at du ikkje tok abort.. Det kan jo hende det hjelper på forholdet at han faktisk blir far og må ha med-ansvar for ungen. Ellers får du prøve å planleggje å få andre ressurspersonar inn i livet til ungen din - slekt på båe sider om det lagar seg slik. Gje fyren ein frist (inni deg, ikkje som ultimatum til han): t.d. "vil prøve to år og sjå om vi kan 'gro saman' ved hjelp av foreldre-rolla og kanskje finne fram til meir kjemi - i oktober 2009 er det evaluering og eventuell separasjon.". Da har du klare rammer for deg sjølv og kan fokusere knallhardt på barnet.

 

LYKKE TIL!

[hermes]

Kjære deg, du virker sterk og reflektert og vil sikkert klare å gje den ungen eit godt liv. Om ti år kjem du ikkje til å angre på at du ikkje tok abort.. Det kan jo hende det hjelper på forholdet at han faktisk blir far og må ha med-ansvar for ungen. Ellers får du prøve å planleggje å få andre ressurspersonar inn i livet til ungen din - slekt på båe sider om det lagar seg slik. Gje fyren ein frist (inni deg, ikkje som ultimatum til han): t.d. "vil prøve to år og sjå om vi kan 'gro saman' ved hjelp av foreldre-rolla og kanskje finne fram til meir kjemi - i oktober 2009 er det evaluering og eventuell separasjon.". Da har du klare rammer for deg sjølv og kan fokusere knallhardt på barnet.

 

LYKKE TIL!