Dilemma..

[smeltpåtjukkaigjen]

Som jeg nevnte et annet sted fikk jeg plutselig en god prat m mannen om dette igår..jeg øste ut mine følelser, og tror det hjalp for han å se hvor betydningsfullt det faktisk er..

 

Saken er at han går på skole, er 28 år, og blir ikke ferdig på noen år fortsatt.

Han hadde en slags utdannelse, men trivdes ikke særlig, og prøver å ta en ny utdannelse med noe han liker. Men, han syns studiene er tunge, og bruker mye tid på det, I tillegg til at det koster flesk i fht lånekassa.

Og - han ønsker egentlig å være ferdig med skolen, ha en god jobb osv, og ha mere tid sammen, så vi har det tilnærma perfekt ,FØR vi får barn.

 

Men igår, mens vi snakka, forklarte han at det var sånn han så det for seg, men vi må jo være to om disse tinga.. så han sa egentlig at hvis jeg ikke klarte å leve med den situasjonen, kunne han jo slutte på skolen, ta seg en jobb og han trodde vi ville klare fint å få barn nå! Jeg kunne tenke på det til imorgen, sa han, for han ville ikke ødelegge drømmene mine.. Skal sies at aldri før har han sagt noe i nærheten av dette.. ut av det blå!

 

Men jeg kan jo ikke leve med at jeg resten av livet vårt har ødelagt hans mulighet til å få en utdannelse med det han trives med!

Hvis vi rent fysisk er i stand til å få barn, kan vi jo antakelig det om tre-fire år, også.. Så, svelg..; er dere enige i at det sikkert ville skapt problemer i lengden om han bare "gikk med på" å få barn nå, og ga opp det andre?!

 

For, du vet, følelsene mine sa jo bare JAAA, slutt på skolen, gi meg en baby!

Men hodet mitt sier at det er fryktelig egoistisk!

 

hva tenker dere, jenter...?: )

[Mamma til rakkerunge]

Ja, det er virkelig et dilemma.

Hvis han sier at det er greit, og at studiene er veldig tøft for han. Så mener jeg det bare er å kjøre på.

 

Men hvorfor kan ikke han studere og få barn samtidig? Da får dere jo i pose og sekk. Jeg personlig er ikke noen kjempe fan av at "alt" skal være i orden før man får barn. Det meste går seg til uansett. Og selvom "alt" er perfekt, så kommer det alltid uforutsette ting som gjør den perfekte verden vi skaper for oss selv, mindre perfekt.

 

Og hvis det ikke går med studiene og barn, så er jobb markedet helt vilt for tiden. Og da evt. ta permisjon fra studiene? Du kan jo kanskje foreslå det? Prøve det og så se hvordan det går. Da blir dilemmaet litt mindre kanskje?

 

Har selv krevende studier. Men som med veldig mye annet så handler det om struktur. Hvis han studerer 8-16 hver dag så går de fleste studier godt. Og det er jo "bare" vanlig arbeidstid.

 

Vet dette ikke var et ordentlig svar på dilemmaet ditt. Men prøvde å se forskjellige løsninger

 

Hvis ikke.. så mener jeg at: han bør ta en pause fra studiene, få barn og se om han senere vil ta opp igjen studiet. Og han tilbød det jo av egen fri vilje, ingen som tvang han. Så da er det bare å kjøre på

[smeltpåtjukkaigjen]

Takk for det, tøydokke!: )

Syns absolutt du svarer på det jeg spør om..

Er i utgangspunktet enig med deg i at det går an å kombinere begge deler.

Det er det jeg sier til ham! Vi kjenner jo mange som har gjort det samme..

Og, som du sier, om det er studie eller jobb som går fra 8-16, så spiller ikke det noe rolle..

Saken er bare den at han er en praktiker. Dvs han er superflink når det kommer til arbeid o.l., men har en del konsentrasjonsvansker. Så hver gang det er noe som skjer i livet vårt; typisk oppussing, ting vi må kjøpe eller ordne, så bruker han lett energi og tanker på det istedet for skolen..

Ja, litt vanskelig å forklare, men han mener at hvis vi får barn mens han studerer, vil han, forsi han vil være med på det som skjer med barnet, nok bli distrahert fra skolen.. må nok egentlig bare kjenne ham for å forstå; ) han går veeeldig inn for det han driver med..hehe..

 

Så, han har bestemt seg for å velge.

Jeg er enig med deg at ikke alt trenger å være perfekt, og det har vi diskuert mang en gang..

 

Frista til å følge det som jeg føler best, og kjøre på, som du sier, men redd at det vil skape problemer i lengden når han på en måte bare går med på noe han ikke ønsker nå..

 

Men, takk for svaret og tankene dine!!; ) Veldig med på det du sier.. Er ikke meninga å mase mer om dette, eller komplisere det så veldig.. hehe..

 

Skal prate litt mer med ham ikveld, så skal jeg gi beskjed hvis vi finner en god løsning på det. Har i alle fall aldri følt meg nærmere enn nå, samtidig som jeg føler på meg at det fortsatt vil ta en del år hvis vi virkelig skal være to om det.. Hvis det var forståelig..

Takk!: )

[Mamma til rakkerunge]

Veldig forståelig!

Er selv en sånn type som blir veldig oppslukt av det som skjer her og nå! Er nok ingen praktiker av din manns kaliber. Men kan godt se hva du mener.

 

Håper dere klarer å finne den beste løsningen for dere.

Og husk at du skal jo være gravid i 9 mnd også

 

Lykke til med praten

[smeltpåtjukkaigjen]

Takk skal du ha!!; ) Ja, ni måneder er jo nesten et helt skoleår; )

 

Ja, sier til meg selv at jeg får prøve å ta ting som det kommer! Lett for å skyte forhåpningene til værs, og bli rimelig skuffa igjen..

Men bare det å ha en mann som lytter til en, og prøve å forstå, er jo heldig!

 

Thanx! Ha en fin dag, da!