hva mener/synes dere om dette?

[Gjest]

Jeg og barnefar satt å snakke om den dagen lucas evt spør pappan sin om han ble glad da jeg ble gravid med han og om han kjente han sparke da han lå i magen, slike ting ett barn gjerne spør om etterhvert..

 

jeg sa til bf at når den dagen kom ville jeg komme til å be han spørre pappan når han spurte fordi jeg ikke ønsker å sitte å lyve for lucas.. det får bli pappans oppgave å forklare hvorfor han ikke kjente han sparke osv..

 

så sa pappan at ja da sier jeg spør mamma.. og jeg sa at ja men da får han sannheten for jeg vil ikke lyve ..

 

han ble sinna og mente jeg da kom til å gi lucas varige men og komplekser da for at jeg ikke ville lyve.. jeg sa at det er så enkelt som at du da selv forklarer når han spør så slipper vi det.. men nei han ville ikke svare lucas på det, like lite som jeg har lyst til å lyve for lucas..

 

hva synes dere om dette, hva ville dere gjort?

anonyme hetsere gidder jeg ikke svare bare så det er sagt...

[er det muuulig]

ok...som jeg forstår det så var ikke gutten din ønsket av barnefar? men har kontakt med han nå???

 

jeg synes absolutt at du kan lyve til han om denne saken!! for ja det kan gå utover selvtillitten hans!!!

 

min storebro var ikke ønsket av faren vår...han ville at mamma skulle ta abort.....men hun nekta...så de fortsatte sammen og jeg kom etter to år.....pappa var overlykkelig da jeg kom til....for at jeg var jente...

 

og dette klarte jo mamma fint å sitte å si til oss når vi var små at broren min ikke var ønska av pappa og hvor mye jeg var ønska av han.....osv osv...men at bron min var mamams lille øyesten forde....og han var høyt ønsket av henne bla bla bla bare for at hun skulle virke "snillere" enn faren vår....

 

veeel både jeg og broren min syntes det var rusomt få høre det !!! og det er slemmt å være såå ærlig med sine egne barn!!!

 

der er så mange andre ting man må være ærlige om....men dette er en av de tingene som ikke er så viktig så lenge gutten har kontakt med faren sin....

 

så om jeg forsto deg rett......så synes jeg du tar feil.....beklager....

 

man skal alltid gjøre det beste for barna sine...og det er ikke det beste for gutten din å få høre dette! selv om du ble svikta i svangerskapet....så trenger vel ikke du svikte gutten?

[Gjest]

Eg er heilt einig med Mjo-83-girlpowerღღ

[:::) Frøken Velferdsrett]

når det kommer til hvordan det var her når jeg var gravid og småen bitteliten så er historien vond og lang for alle parter. far og jeg har ikke diskutert hva vi skal fortelle småen.

men jeg kan umurlig forestille meg at det er bra for han og få vite alt. jeg er glad han er lykkelig uviten om det meste.

så om han kommer til meg og spørr om faren kjente sparkene i magen kommer jeg til og si noe som dette "nei det gjorde han ikke, han og jeg er jo ikke sammen han er jo sammen **** og det var han jo da også, da blir det jo feil og sitte og ta på en annen jente sin mage, men han gledet seg masse til du kom. du vet jo hvor mye han elsker deg og setter pris på deg. akkurat like nye som jeg gjør."

[bæstevænnen]

jeg er helt enig med mortilgunnar.

er i samme situasjon selv,og kommer nok til å si noe av det samme som mortilgunnar har tenkt på.

MEN jeg må samtidig si at jeg synes barenfar til ungen din er skikkelig feig som ikke tør forklare dette til sønnen sin,hvis det var han alene som var årsaken til ett vondt brudd.

og jeg skjønner godt at du ikke vil lyve til sønnen din.. men som de andre her sier: er nok ikke alt den lille har godt av å vite for sin egen del ja...

SÅ for ungen sin del,hvis barnefar hadde vært for feig til å forklart det,SÅ hadde jeg gitt samme forklaring som mortilgunnar for å skåne ungen.

[Gjest]

jeg er veldig enig med dere altså, jeg har ikke på noen måte noe ønske om at lucas skal vite hvordan det egentlig var, MEN jeg mener at å svare på de spørsmålene da bør være pappans oppgave, skal han slippe unna de vonde spørsmålene bare fordi han ikke vil svare, skal jeg være nødt til å sitte å lyve for han? jeg synes det skal være hans oppgave å svare på det.. så jeg kommer nok hardnakket til å si at det får du spørre pappa om... men jeg kommer såklart til å forklare at jeg og pappa var glade i hverandre på vår måte men jeg vet ikke hva pappa tenkte akkurat som jeg ikke alltid vet hva du tenker fordi tankene til folk hører man jo ikke så det må du spørre pappa om.. eller noe i den duren..

[:::) Frøken Velferdsrett]

om du sier "spør pappa" så kan det jo hende at pappaen sier "jeg fikk ikke lov til og være med på noen ting, men jeg skulle ønske at jeg var der"

 

så sitter du igjen med svarteper, det gjør du vel uansett så lenge far nekter og forklare.

 

om du nekter og far nekter så vil jo barnet løpe mellom 2 foreldre og ikke finne noe svar på det han lurer på.

 

jeg forstår at du syns det er frustrerende.

men dette er jo ikke et problem som kommer i morgen, men om en stund. kansje far ser litt anderledes på tingene da. han har jo forandret meninger før mener jeg ;-)

 

[Gjest]

det er jo sant, heldigvis en stund til ja, man får se hva framtiden bringer:)

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja, jeg tipper at han forstår hva du mener når han får roet seg ned ett par hakk ;-) la oss håpe det.

[Matja]

Jeg syns du kan pynte litt på sannheten. Det kommer iallefall jeg til å gjøre. Jeg vil jo at lille gull skal ha et normalt forhold til pappaen sin senere selv om han er en sopp nå! Ikke kjekt å vite at man ikke er ønsket liksom...

 

Det er jo noe med at faren kan jo føle seg snytt også da. At han egentlig ikke ville dette, men føler at du trumfet det igjennom. Selv om det er vår kropp, vi som bestemmer, gutta må bruke kondom hvis de ikke vil bli far osv, så kan de jo føle seg litt urettferdig behandlet. Og vi vil jo ikke at faren skal fortelle sin mening til barnet heller?

[Gjest]

Jeg tror ikke barn har slikt perspektiv på det at de spør om pappa var der under svangerskapet og kjente spark etc. Når de begynner å lure på det så er de så stor at man kan forklare det på en fin måte. Feks at mamma og pappa ikke passet sammen og derfor er dere ikke en familie nå. Og så kan dere jo si at: "Nei, det var ikke planlagt svangerskap, men du var velkommen uansett". Man må pynte på sannheten for barn. De er tross alt bare barn enda.

 

Synes du virker litt bitter siden du mener at du må si sannheten til barnet ditt. Er du det?

 

 

[ana baroma]

Hvem er det du vil straffe her? Faren eller sønnen?

Mannen min har alltid fått høre hvor mye hans ankomst har ødelagt for foreldrene (siden de måtte gifte seg), og at det er pga han de ikke er lykkelige osv.

Dette har vært trolig sårt å høre...

Dessuten er det vel ikke så mange guttunger som spør faren disse spørsmålene direkte?

 

Bruk kløkt overfor barna, de trenger ikke å vite alt, og av og til er en hvit løgn til det beste for dem!

[Gjest]

jeg er bitter over at jeg skal må sitte å lyve for en mann som er totalt blåst i hodet sitt, som gråt for at jeg ikke tok abort når han visste fullstendig godt at jeg ikke brukte p piller.. jeg synes at det bør være hans oppgave å svare på det temaet da det var han som valgte å være fraværende under svangerskapet.. såklart sier jeg ikke sannheten til lucas, det var noe jeg trua barnefar med, ikke noe jeg kommer til å gjøre..

[Gjest]

små barn kan jo spørre om så mangt men jeg synes det burde være hans oppgave å finne en fin forklaring da det var han som valgte å være fraværende under svangerskapet.. han visste jo at en graviditet kunne skje når han visste jeg ikke gikk på pillen.. men såklart kommer jeg ikke til å si sannheten til lucas men jeg synes det burde være pappans oppgave å forklare, hvorfor skal jeg ha den vonde oppgaven med å lyve for lucas når det var hans valg å være drittsekk da.. når han har valgt nå å være en far for lucas burde han også være så oppegående at han tar på seg oppgaven å forklare sin side på en pen måte... bare det jeg føler da.. kan være det er barnslig av meg å føle sånn men uansett synes jeg det er vondt om det blir min oppgave å finne på en forklaring som duger..

[ana baroma]

Kan jo være enig i at det burde være farens oppgave eller egen interesse å finne et godt svar, og det er vel egentlig ikke du, men han som er barnslig. Men dersom han fortsatt er en barnslig fyr, så ville jeg jo uansett ikke sagt "sannheten" til barnet om spørsmålet kommer opp.

 

Det som er bra oppi dette her er jo at fyren har endret seg fra graviditeten til nåm, så kanskje han forandrer seg enda mer før de vanskelige spørsmålene begynner å komme? Er uansett lov å håpe:)

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har spurt foreldrene mine om slike tng, har ikke hørt andre barn spørre om det heller. Det eneste er om barn spør om foreldrene gledet seg til å få barn, det er jo alle foreldren nødt til å svare ja på, hallo!!

 

Dere må aldri si noe som helst som sverter den andre overfor barnet, uansett hvor sure dere måtte være på hverandre. Han er barnet deres og dere elsker ham, og det beste dere kan gjøre for at han skal få en fin barndom er å samarbeide godt og aldri la barnet føle at det er uvennskap mellom dere. Så klart skal du ikke si at faren ikke ville ha barnet. Nei, du trenger ikke juge, men er er du glad i barnet ditt så er det ikke noe problem å pynte littegrann. Feks - I starten ble nok faren din veldig overrasket og kanskje litt nervøs, han hadde jo aldri hatt barn før! Vi var jo ikke kjærster heller og bodde ikke sammen, så vi visste ikke helt hvordan vi skulle gjøre det. Men så fant vi ut at du kunne bo hos meg og besøke pappa og så gledet vi oss veldig begge to. Og da du ble født ble pappaen din veldig stolt og glad!

Eller noe i den duren. Du finner nok på noe som er helt ok - hvis du vil det.

[ukjent]

Til Hi! Jeg skjønner godt at du er bitter fordi du må lyve,men bitterheten kommer nok til å gå over med tiden. Gjorde det med meg iallefall. Det er vondt når det står på,men det blir bedre, og tiden leger de fleste sår.

Enig i at du skal fortelle det på en fin måte, evt lyve mens han er liten. Når sønnen din blir stor kommer han kanskje til å forstå hvordan det henger sammen og spørre.Da kan du evt fortelle sannheten( med stor mener jeg voksen)

 

En klok dame på familievernkontoret sa følgende til meg: Når et lite barn spør etter pappa, kan det faktisk være nok å si at han ikke bor her. Når barnet spør hvorfor, kan du eks si at det ikke er alle pappaer som bor sammen med barna sine.

Med andre ord, enkle forklaringer funker helt fint mens barna er små.

[Gjest]

bare for å snu dette litt, jeg har alltid visst at vi ikke var ønsket at vår far, vi har aldri hatt kontakt med faren vår og jeg var en veldig nysgjerrig liten unge som spurte og grov om alt, fra jeg var ganske lita har jeg visst hele historien og jeg synes den er så skjønn på en merkelig måte..

 

Min mor og min far planla barn.. men da hun ble gravid ombestemte han seg, han ville ikke ha barn likevel, pga press fra foreldrene hans og han dro hun for å ta abort men siden de ikke visste hvor langt hun var på vei måtte de ta ultralyd (hun ville egentlig ikke ta abort altså).. men på ultralyden oppdaget de at hun bar tvillinger og pga en kræsj i kommunikasjonen visste ikke dne som tok ul på henne at hun skulle ta abort så de viste henne skjermen og at det var fire hender og føtter der..

Da klarte hun i allefall ikke å ta abort og med alle mot seg beholdt hun likevel og oppdro oss alene samtidig med at hun allerede hadde en sønn som var tre år eldre enn oss..

 

å vite dette har aldri skadet meg, jeg synes det var godt å vite og ha på det rene hvordan alt var og jeg beundrer mamman min enortm mye som har vært så sterk og alltid stått støtt gjennom tiden og støttet oss barna så utrolig mye

 

bare for å vise at det ikke alltid er så ille å fortelle sannheten, som hun fortalte på en forsiktig men ærlig måte:)

[Gjest]

forresten hun var bare tyve år da hun fikk oss, tyve år og alenemor til tre:)