hva forventer man av mannen under fødselen?

[SuperGlad]

Kvinner snakker titt og ofte om fødselsangst, og at det må tas seriøst osv. Enn mannfolka? gir vi de muligheten til å si: nei dette vil jeg ikke være med på?

Heldigvis for meg så er jeg sammen med en mann som ikke var noe nervøs for fødselen, han gledet seg skikkelig! men jeg sa allikevel at hvis han hadde behov for å gå ut kunne han gjøre det når som helst. Fødselen gikk litt fortere enn vi forventet å selv om han ikke gjorde så utrolig mye under fødselen annet enn å være der for meg, så var han utrolig viktig. Hadde han fått panikk å følt seg ukomfortabel hadde han nok bare vært i veien å ødelagt for meg.

Mange kan vel kalle hans oppførsel som apatisk og fjern, men han var da litt i sjokk stakkars :-) aldri hadde han sett meg i slike smerter, å med utallige mennesker rundt oss i en ganske intim situasjon visst han knapt hvor han skulle gjøre av seg :-)

 

Det jeg forventer er at mannen min er ærlig mot meg, å ikke tvinger seg selv til å være med på fødselen hvis han ikke vil. Jeg vil han skal forbinde fødslene av sine barn med glede, ikke med angst.

 

[Gjest]

Jeg var klar i talen i 2004 når vi skulle ha vår første:

 

Hvis han ikke taklet å være der, så skulle han jaggu slippe. Hvis han ikke ville klippe navnlestrengen, så skulle han få slippe det også! Jeg fatter ikke hvorfor så mange kvinner skal på liv og død presse igjennom disse tingene jeg.

Det å stå der hjelpeløs og se at det kjæreste du har har kjempesmerter er ikke lett i det hele tatt. Så hvis gubben begynner å miste fargen og blir svimmel, så bør han få gå en tur på gangen ;o)

 

Men min klarte seg kjempefint! Han var til god støtte under hele prosessen. Nesten irriterende enkelte ganger, hvor det ble for mye av det gode*ler*

Han løp rundt når riene holdt på og skulle gi meg alt mulig...drikke, mat, klut osv...Jeg ba han dra til helv... JM sa da på en vennlig måte at under riene måtte jeg få 100% ro, for jeg hadde en jobb å gjøre ;o)

Men når selvefødselen var igang så støttet han meg, sa oppmuntrende kommentarer...rett og slett enestående!

 

 

[♥♥mortil4♥♥]

Jeg forventer at mannen min er tilstede under fødselen. Og egentlig ikke så mye mer. Men hadde blitt overasket dersom han ikke ville være med, pga at han var nervøs foran fødselen! Hvilken kvinne er ikke det? Men det er jo noe man må gå gjennom. Greit at mannen kan gå ut på gangen, dersom det blir for voldsomt - skulle ønske jeg selv kunne gjort det..hehe...

Det går jo an å ta med mannen på samtaler med jm før fødselen, for å dempe redselen hos mannen også.

Men for meg, så er vi to som er sammen om å lage, føde, og oppfostre barna )

[L-O-V-E&prinsen+spireimagen:)]

Min sambo har blitt skikkelig skremt opp av sin familie hvor ignen av mennene der i gården har vært med på en fødsel. Alikavel så har de "skrekk-historier" som de gjerne forteller om. Ikke spør meg hvor de tar det fra. Så sambo var litt reservert når det gjaldt fødselen for noen måneder siden. Jeg sa til han at hvis han trodde at han ikke kom til å klare å være med så fikk han si det FØR fødselen, for jeg ville ikke risikere å ligge der alene. Han ble kjempe sint og sa at jeg måtte aldri nekte han å være med:) hehe. Og det er jo ingenting annet jeg heller vil enna at han blir med:)

Så han har lest masse, og begynner å bli skikkelig kunnskapsrik mht til fødsler, smertelindring osv osv. Og han har fulgt med på jordmødrene med stor interesse. Tror også det er vitkig at mennene blir inkludert gjennom hele prosessen feks gjennom jm-samtaler osv.

Jeg har sagt til han at det eneste jeg forventer er at han er til stedet:=) Han sier at han skal massere og legge på varme/kalde kluter for det har han lest skal være så bra;) hehe. Må smile litt av han, han er såå søt:)

[Tigermor.]

Min samboer gruet seg endel til fødselen da vi skulle ha gutten vår i 2003, men fødselen gikk kjempefort ukomplisert og uten så alt for mye hyling og skriking fra min siden (noen urbrøl ble de jo selvfølgelig ), Og samboeren min var så glad og letta etterpå for han syntes at det hele var så utrolig positivt, han så på at babyens hode stod fast i åpningen, uten å synes at det ble for heslig og han klippet navlestrengen og var kjempestolt =)

Han var stolt av jobben jeg gjorde, og jeg var stolt av han fordi at han ikke besvimte!!

 

Siden det gikk så bra forrige gang tenkte jeg kanskje at tanken på en ny fødsel ikke var så skremmende for samboeren min, men nå viser det seg at han gruer seg skikkelig denne gangen også...Han er bekymret for alt stakkar, og da blir det jo til at jeg også gruer meg litt!

Vi bor ca 10mil i fra sykehuset så det tar ei stund å kjøre dit, og veien de første 3 milene er ikke av sånn super standard. Derfor er han redd for at vi ikke rekker fram og vil at vi skal dra til føden med engang jeg kjenner den minste antydning til at noe er på gang, men samtidig liker han ikke å måtte være inne på fødeavd i flere dager fordi at vi evt drar inn alt for alt for tidlig..... Sist gang ankom vi føden knapt 2 timer før gutten ble født og det passet oss begge kjempebra!

 

Jeg har sagt til han at han ikke trenger å være med på fødselen om han virkelig gruer seg så mye, men det ville han ikke høre noe om, selvfølgelig skal han være med selv om han gruer seg.

Jeg forventer ikke så mye av han under fødselen egentlig bortsett fra at han holder meg i hånda og stryker meg over håret, stort sett det samma som han gjorde sist! Han rakk heldigvis ikke så mye annet den gangen =)

 

Men en fødsel er jo umulig å planlegge ned til den minste detalj så vi får vel bare ta det som det kommer =)

[Ulldott]

Jeg "tvang" min mann til å være med på første fødsel. Turde ikke føde "alene".

 

I ettertid ser jeg at han ikke egentlig hadde så mye der å gjøre... Jeg var i min egen verden. Fikk helt fnatt dersom han tok på meg eller kom med den idiotiske kluten som jordmor insisterte at han skulle holde i pannen min... som om det hjelper med en KLUT når det føles som om en skal sprenges nedentil...) Jeg orket heller ikke snakke med ham.

Han syns hele opplevelsen var ganske fæl (helt til gullet kom ut da) Taklet ikke å se at jeg hadde så vondt og ikke ville ha hjelp av ham.

 

Denne gangen har jeg sagt at han ikke trenger være med. Kan gå ut når han føler for det.

Har funnet ut at jeg skal ha søsteren min med for hun trenger ikke samme "støtten" som jeg føler mannen min bør få. Henne kan jeg "glemme" i en krok og dersom mannen min ønsker å være med (Jeg antar at han ikke klarer å holde seg borte..) så kan de snakke sammen og jeg kan konsentrere meg om mitt.

[Tigermor.]

Må bare få legge til at min samboer nekter å se på jordmødrene på nrk fordi det skremmer han skikkelig, han var så uheldig å komme inn på stua sist uke når hun ene fødende hylte som værst.....Sambo bråstopper midt ute på gulvet, tverrsnur å utbryter Å HERREMINGUD før han forlater stua i et forykende tempo!

Foreslo forsiktig i går at han kanskje burde se programmet siden det handlet om fødselsangst, men det ville han overhodet ikke høre snakk om nei!

[Mamzen]

Vi har snakket om fødsel og opphold på sykehuset før vi kom dit. Litt om hvordan vi tenker at det blir og om det event er noe vi er usikker/trygg på.

Ingen av oss har noe angst eller redsel, så vi tar alt som det kommer.

 

Før første fødsel avklarte jeg hva jeg forventet av mannen min, men at jeg ikke visste hvordan jeg kom til å reagere på fødsel osv når vi kom til stykket..

Jeg trodde feks. at jeg ville at han skulle stryke og massere meg under riene, men når jeg fikk rier fikk ingen røre meg fordi jeg måtte konsentrerere meg:)

 

Men det er menn som er redd og stresset på sykehuset og det kan ikke være lett å bli tilskuer å se dama si ha det vondt. Derfor er det viktig å ikke glemme disse hverken før, under eller etter fødsel.

 

Da et vennepar av oss skulle ha første var mannen så redd at han endte med å stå å spy på do mens dama fødte, heldigvis hadde dama hans ikke forventet og krevd at han skulle stå ved hennes side under hele fødsel.

[betty74]

Hverken jeg eller mannen min ønsker egentlig å være med på en fødsel til... Synes det var tøft forrige gang. Men nå er jeg jo rimelig høygravid og ungen må ut... Jeg har sagt til mannen min at han selv skal få bestemme om han vil være med eller ei. Jeg ønsker ikke å ha med noen andre enn han og jeg vil gjerne at han skal være med, men jeg presser han ikke. Han har bestemt seg for å være med. Utover det forventer jeg ikke noe som helst av han. Det er en trygghet at han er der, noe mer enn å være der får han jo ikke gjort heller. Hvis han trenger å gå ut på gangen, må det være hans valg. Han får heller ikke lov til å titte oppi lalalala når babyen kommer ( jordmor lurte han til det sist) og han slipper å klippe navnlestrengen hvis han ikke vil det.

 

Det viktigste er at han er der for meg som støtte, jordmor ordner resten.

[håper på fulltreff]

Jeg tror at det er veldig viktig at de mennen som ikke takler å være med på en fødsel får slippe det. De er mer til skade/hinder enn hjelp om de klapper sammen.

Heldigvis var min mann tapper og holdt meg i hånden og fortalte meg at jeg var kjempe flink! Det var igrunnen bare det jeg trengte fra han. Vi hadde avklart på forhånd at han ikke fikk titte, og at hans plass var ved mitt hode. hehe.

jeg ante jo ikke hvordan jeg ville reagere på smerten og var litt redd for at jeg skulle bli rasende og be alle dra en viss plass. Heldigvis ble jeg ikke sint, for det hadde nok manne min hatt problemer med å takle er jeg redd. Vi krysser fingrene for at vi får det til like bra om en månedstid.

 

[Gjest]

Jeg har en samboer som var helt fantastisk under første fødsel i 2004..

 

Vi hadde egentlig ikke pratet så mye om det på forhånd, men han var liksom bare innstilt på å være med under fødselen, noe jeg selvsagt var veldig glad for..

 

Når det hele startet gikk det fort for seg. Det var han som til slutt bestemte at vi skulle reise til sykehuset, enten ble jeg med ellers dro han alene. Og heldigvis ble jeg med, for 1 time etter ankomst sykehus var vesla ute..

 

Selv husker jeg ikke altfor mye fra den opplevelsen, ikke detaljert vaffal.. Men jeg vet han var ved min side hele tiden. Fortalte meg hvor flink jeg var, at det ikke var lenge igjen, at vi snart hadde vår lille engel hos oss..

 

Dessuten var jordmødrene flinke til å fortelle han hva han burde gjøre hele tiden, slik at han ikke følte seg så malplassert..

 

Jeg håper på en like fin fødsel denne gangen, er egentlig klar nå, har tre dager igjen til termin, så kan skje når som helst..

[MariaEW- 05.10.07♥]

jeg tror det er viktig å prate sammen før fødselen, vi har jo det biologiske som går av seg selv slik at vi tenker på og planlegger fødselen så godt det lar seg gjøre, mens mannen ser magen vokse..

 

her har sambo vært litt usikker på om han ville være med, men vi har sett filmer, pratet mye om mine forventninger, hans forventninger og om hans rolle under fødselen, og han har snudd helt. vill være VELDIG med nå

 

vi har også "øvd" på stillinger da han heller vill være aktiv istede for passiv under fødselen, og det vill jeg også, at vi deler denne opplevelsen på mest positiv måte.

 

han satt forresten alene å så jordmødrene i går, han sa han satt å små grein når de ble født..

tror han gleder seg jeg:)