Eneste jeg tenker er "Hjelp meg"

[VK1984]

Kort fortalt, om to dager er det fire år siden jeg fikk en sønn, mitt første barn, svangerskapet var fylt med intriger med far og hans familie og mistet alle mine venner siden jeg bare var 18 - 19 år. jeg fødte når jeg var 19 år. Jeg fant en gutt når jeg var 3 måneder på vei som reddet meg og min sønn. Han var bare 17 år. Vi er i dag gift.

 

Etter at min sønn ble født fikk jeg sterke fødselsdepresjoner, han var en uke hos meg en uke hos mamman min osv, ( nesten ) jeg hatet han ikke, men han grein hele tiden, jeg grein hele tiden, jeg ville ikke ha han hos meg mer. Jeg fikk ikke morsfølsen alle snakket om.

 

Når han var 8 måneder fikk jeg hjelp. Jeg fikk egentlig hjelp hele veien uten at jeg visste det, jeg var en gang i uka på helsestasjonen og bare snakket, jeg visste ikke at de visste hvordan jeg hadde det , men jeg turte ikke å si noe heller.

 

Nå er jeg 9 uker på vei med nr to, med han jeg har vært sammen med i snart 4 år. Og er gift med.

Jeg er livredd

Livredd for å få de samme følsene.

Livredd for at jeg ikke får støtte.

Livredd for alt.

jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn de følsene jeg hadde med første mann.

 

Hva skal jeg gjøre. Jeg tørr ikke innrømme det for noen, de bare tuller det vekk.

 

 

[Gjest]

Hei VK1984!

Du fikk en tøff start på første svangerskap, kan jeg se... Ikke så rart at du ble depresiv...? Hvilken type hjelp fikk du den gangen?

 

Jeg forstår godt at følelsene dukker opp igjen nå. Jeg har nok vært redd for det samme, men jeg har god hjelp rundt meg.

Du bør ikke gå alene med dette. det er viktig at du snakker med legen din eller jordmor. Det er ingen som kommer til å tulle dette vekk... Det er viktig at du får fortalt hvor dypt dette ligger. Du burde ha oppfølging helt fra starten av. Din mann vil garantert hjelpe deg )

 

Hvis dette blir vanskelig, så må du ikke nøle å spørre oss

som er her inne )

Dette klarer du!

 

 

[Kalama]

Nei du er ikke den eneste som tenker "hjelp meg"

 

Dette er overhodet ikke så uvanlig. Så vanlig faktisk, at det ikke er flaut å snakke om det. Snakk med jordmor om det, og be om å få henvisning til psykolog, kanskje? Husk at barnefaren også kan trenge hjelp til å takle at kjærest/ektefelle er hormonelt og emosjonelt uttafor. Det ER vanskelig, men det ER også hjelp å få!

 

lykke til og mange klemmer