Turde meg til å se på jormødre i dag..

[snartmammapåny]

Og det gikk helt fint det, fikk til og med lust på en ny baby, de var jo så søte..

 

Helt til jeg så introen for neste ukes program. Da kom tårene, tror ikke jeg er helt over fødselen min alikavel jeg.. Trodde jeg var det, men nei da..

 

Var det at de sa at de måtte trykke på alarmknappen, og så kom alle legene, gyn og anestesi folka springende. *grøss*

Så nå sitter jeg her med tårer i øynene og er bare glad småen øverlevde det hele.

 

Stakkars lille gutten min, er så glad for at det hele gikk så bra som det gikk.

[Fire småtroll]

Skjønner hva du mener! Alt kommer liksom veltende tilbake.. Bare at hos meg hadde fødselen kommet for langt til keisersnitt, de måtte bare bryte henne ut. Uten noe smertelindring eller noe, hvilke vanvittige smerter.. Og når hun var ute, med brukket kragebein og avrevne nerver i skulderen og "lam" arm pustet hun ikke selv.. Bare så takknemlig for at det gikk bra, selv om armen aldri blir helt bra. Blir det noe neste gang blir det planlagt keisersnitt ja.

 

Kanskje skulle en hatt en samtale med noen nå en stund etterpå, for å bearbeide, men jeg har liksom bare lyst til å glemme og legge det bak meg.. Men blir vel ikke mulig det heller nå som pasientombud og norsk pasientskadeerstatning er inne i bildet.. Er så sliten av alt sammen jeg.

[snartmammapåny]

Småen har ingen varige men, men kom ut uten pust og puls, bare 2poeng på den skalaen som de bruker. De vet ikke hva som gikk feil, for de hadde hjerterytme helt til siste press. Selv om den var litt ustabil på slutten.

 

Priser meg lykkelig for at alt gikk bra, men kjenner at panikkfølelsen tar meg innimellom når jeg fokuserer på det. Og når det kommer slike ting på tv som bringer de fortrengte minnene fram i lyset igjen.

 

 

Min fødsel i seg selv var ikke så ille, bare slutten. Så du har nok hatt en mye verre opplevelse enn meg. Jeg er ikke så redd for selve fødingen, bare veldig redd for at babyen skal dø.

Kommer nok til å kreve ekstra oppfølging ved en eventuelt neste graviditet, og kanskje noen ekstra samtaler med jormødre på sykehuset før fødselen. For tror nok minnene vil komme snikende ved en eventuell ny graviditet.

[Mamma til to tette]

Du skrev akkurat det jeg tenkte, så først episoden og tenkte at "fødsler kan jo gå bra og neste gang vil jeg ha en sånn opplevelse" og de nydelige små babyene. Så kom traileren og da tenkte jeg "nei, tenk om det blir slik!".

 

Hadde setefødsel og da fosterlyden forsvant måtte de bare trekke ham ut fra 1 fot, og da han kom ut var han helt slapp og grå. Trodde han var død og de neste minuttene var de lengste i mitt liv, den redselen og sorgen vil jeg aldri føle på igjen. Har tenkt å be om samtale på sykehuset slik at jeg evt. kan få mer oppbacking før en evt ny fødsel, for tror jeg kommer til å ha så mye nerver.

 

Samme som deg så plager ikke tanken på smertene meg selv om den uttrekkningen ikke akkurat var verken planlagt eller god, følte som om noen sagde meg i to....med en sløv sag...i etterkant har jeg tenkt at det søren meg ikke er fysisk mulig å få hodet ut på den måten, er jo noe mer naturlig med hodefødsel for det er jo bevegelig...men men det gikk på et vis og heldigvis gikk det bra med gutten.

 

Ser du følte i april du også...tenker at man liksom skal ha fått det litt på avstand nå men nei satt her og stortutet jeg ,-)

[*ale*]

Jeg hadde en veldig traumatisk fødsel for snart seks år siden, og kjenner ennå på skrekken når jeg ser sånt.

 

Var også bekymret for at jeg skulle utvikle fødselsangst med nr to. Men gjorde ikke det, gikk over all forventning.

 

Og jeg gutsa og valgte fødsel, ikke KS. (Fikk bestemme selv). Veldig glad for det i dag, sitter igjen med en flott 2. fødsel, som jeg gjerne gjør igjen:)