Slik er arbeidsfordelingen hjemme hos oss.

[Anonym bruker]

- Når det er hans tur til å stå opp med babyen, blir han kjempesur hvis han våkner tidlig, og jeg må ligge våken i sengen til klokken nærmer seg elleve for å passe på babyen, for han gidder ikke å stå opp før det. Og når han da tar meg seg ungen og er hissig fordi det er så synd på ham som må stå opp, lar han meg ligge i max en time, før han legger ungen inn til meg igjen og ber meg stå opp.

 

- Når det er min tur til å stå opp, klikker han på meg hvis babyen lager en lyd kl. halv ni, og ber meg komme meg opp med ungen og la han sove. Han står opp tidligst ett, og blir forbanna om jeg vekker han før.

 

- Jeg lager middag, vasker opp, rydder, vasker, steller babyen, mater babyen, legger babyen osv osv osv.

 

- Han spiller på pcen, ser på tv og sukker og blir sur hvis han må gjøre noe, det er så stress for han

 

- Hvis babyen kommer bort til ham og vil kose, blir han skikkelig sint hvis den river han litt i håret. Hvis den vil kose, for den beskjed om å komme seg vekk for han orker ikke ha noen helt oppi seg

 

- Det er en selvfølge at kveldene absolutt ikke er noe hjemmetid/kosetid for ham. Han gjør det som passer han, og jeg må være hjemme hele tiden, for jeg må jo passe ungen. Ønsker jeg å gjøre noe annet en kveld, er jeg redd for å spørre han, fordi han blir sur og gretten "for da må han være hjemme."

 

- Følelser er tabu å snakke om. Han sier han har følelser for meg ellers hadde han ikke giddet å være sammen med meg. Men han har ikke sagt at han elsker meg siden før ungen ble født i februar. Ikke etter fødselen engang.

 

- Han er omtrent sur eller irritert hele tiden, og jeg føler jeg må veie ordene før jeg sier dem, for jeg kan risikere at han blir forbanna om jeg sitter et galt ord, og da bare går han. (evt. sparker eller slår i en dør og lager hull i den, holder meg hardt fast og dytter meg vekk, og hyler til meg, kaller meg for de styggeste glosene jeg ikke tør å nevne engang, og så går han.)

 

 

Jeg er så sliten, så lei.

Jeg skulle ønske jeg hatet ham istedenfor å elske ham. Da hadde han vært ute av døren for lengst.

Dette kommer til å knekke meg.

[Anonym bruker]

PS.

Jeg hadde blitt veldig takknemlig om noen kunne lagt dette innlegget ut på skravlesiden, da jeg ønsker mange svar.

[♥Prinzessin♥]

Jeg syns du burde printe ut det du har skrevet her og henge det opp på veggen hjemme. Han kommer tydeligvis ikke til å skjønne hvor galt det er før han ser hele regla svart på hvitt.

 

P.S. Har lagt det ut på Skravla.

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Det kunne jeg ha gjort, men da blir han sint på meg og sier at det ikke er sånn.

 

Han har hatt problemer med sin far og har sagt at han aldri vil bli sånn. Dette er noe som er sårt for ham.

 

Det frister meg å si at enhver idiot kan bli far, men kun de beste blir pappa. Foreløpig er han ingenting mer enn far....

Det hadde såret han, men jeg tør ikke. Har jo ikke lyst å såre han heller egentlig, selv om det er det han gjør med meg hele tiden.

 

HI.

[♥Prinzessin♥]

Du har jo skrevet fakta. Hvis han ser det svart på hvitt, hvordan kan han benekte det? "Nei, jeg står ikke opp kl. 11, nei, jeg klager aldri når barnet bråker"? Han vet jo selv at det er sant, men han har tydeligvis skylappene på.

 

Er hans far sånn som ham?

[Anonym bruker]

Ikke helt på samme måte. Men da han var liten, var han redd for faren.

Han slo moren og de ble skilt.

Han fikk forbud mot å nærme seg huset, men gjemte seg i nærheten av skolegården da han var ferdig på skolen, og mannen min var redd for han og løp hjem fra skolen. Sånne ting...

 

Jeg vet at dette henger i, og han har problemer med å være for lenge med samme person, trenger tid for seg selv.

Men jeg hadde trodd at disse episodene fra barndommen ville gjøre at han ville ta godt vare på familien sin istedenfor å forkaste dem.

 

HI.

[♥Prinzessin♥]

Ja, man skulle tro det. Men det er vel ikke så lett for alle å bli foreldre med en gang barnet kommer til verden. Likevel har han et ansvar for å gi slip på fortiden. Si at barnet må få slippe å betale den høye prisen for hans problemer i barndommen. Disse problemene må ikke videreføres til neste generasjon. Han må bestemme seg for å være denne familiens sterke overhode, istedet for å forbli sin fars underkuede sønn. Si at barnet deres lider, akkurat som han gjorde, selv om det ikke er på samme måte.

[♥Prinzessin♥]

Gi SLIPP på fortiden, såklart. :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Jeg fikk gode tips til hva jeg kan si.

 

Det er liksom ikke bare så lett å gå fra han heller, jeg ønsker jo ikke det.

Og når jeg nevner disse tingene, sier han at jeg bare klager og er misfornøyd. Men hvordan skal jeg klare å være fornøyd med en mann som ikke stiller opp for hverken familie eller kjæreste, og som har andre interesser som blir sterkere prioritert...

 

HI.

[♥Prinzessin♥]

Det må kunne gå an å snakke med sin partner om problemene man har, uten at alt skal kalles klaging. Si at man ikke kommer noe vei dersom man skal ta alt til seg som kritikk! Si at du har ingenting igen for å såre ham eller kritisere ham, derfor er det heller ikke det du prøver å gjøre. Det du prøver på, er å være løsningsorientert. Forresten - kritikk er OK, så lenge den er konstruktiv. Og så må han kunne ta imot den! Menn har en tendens til å bli såret og fornærmet istedet for å lytte til det som faktisk sies.

[Anonym bruker]

Så mye fornuftig du kommer med, ♥Prinzessin♥ !!!

Tusen takk igjen, jeg er veldig takknemlig for at du har tatt deg tid til å svare.

Det er jo veldig riktig det du sier, han tar alt til seg som klaging istedenfor å høre på det jeg sier.

Den skal jeg komme med. Takk takk!!!

 

HI.

[♥Prinzessin♥]

Jeg hjelper deg gjerne senere hvis det trengs. ;-) Lykke til!!

[Frk. frustrert med alle de små]

Å fytti! Han ser kanskje bare seg selv og sitt....

[Gjest]

Menn kan også få fødselsdepresjon, kanskje det er noe i den duren?