jeg vil bare ha sagt...

[Anonym bruker]

Det er mange diskusjoner her nå, ofte om hvem som har det "værst" i forhold til situasjonen med mine, dine, våre etc... Leste akkurat tråden om stefar versus stemor og hvem som var i den enkleste situasjonen, og da vil jeg bare ha sagt at uansett vil det alltid være "verre" jo flere stebarn det dreier seg om! Så dere som sliter med ett barn, tenk på de som har det dobbelt så "ille" eller trippelt ( som meg)! Noen har tilogmed 4 å hanskes med. Jeg vet ihvertfall med meg selv at hvis det bare dreide seg om ett hadde ting vært veldig mye enklere! Alder har mye og si det også. Her er den minste vanskeligst, men jeg syns enda det går ann å si ifra til et så lite barn. Jo større de blir jo vanskeligere syns jeg det er å blande meg i oppdragelsen, lage regler og sette ned foten! Ekkelt er det!

[Anonym bruker]

Og glemte å nevne... ikke minst dyrere! Konfirmasjonen mange av oss frykter...vel jeg har tre av dem i vente! Bursdager...vel tre der også! Og sånn kan jeg fortsette ganske lenge... Heldige er dere der mannen i det minste hadde vett til å forstå at han hadde gjort et feil og meget dårlig valg etter ett barn framfor å lage tre før han fant det ut!

HI

[Anonym bruker]

Det er jo trist at man da ser stebarna som et problem?(ref.din uttalelse om at ET stebarn er jo ikke så ille...tre eller fire er jo mye "verre"??)

Det er kanskje derfor det er så mange som har en vanskelig situasjon..nettopp fordi man ser på barna som problemet.De er jo den uskyldige part oppe i dette.INGEN barn har valgt sine foreldre,og sin livssituasjon.Det har de voksne valgt FOR DEM!!

 

For problemet er vel egentlig de voksne,og deres manglende evne til å sette egne ønsker tilside.

 

 

 

 

[*-*]

På samme måte som at mødre bør prøve å se å¨stemødre som en ressurs i stedet for et onde, så bør steforeldre gå inn for å se på stebarna som en ressurs også. De er jo barn og barn er bra! Selvfølgelig er det rart, slitsomt og komplisert å bo sammen med andres barn, det er det ingen som nekter for. Men ting som er vanskelig kan også være fint. Hvis man ikke er innstilt på å prøve å se på nye familiemedlemmer som en ressurs og kilde til glede så bør man kanskje la være å danne denne familie tenker jeg.

 

Jeg vet man forelsker seg i mannen og ikke barna hans og alt det der, og hvor vanskelig det er å forholde seg til eks/mor og hvordan det er å bo med andres barn som man i utgangspunktet ikke har valgt men aldri kan velge bort etter at man forelsket seg i faren deres. Men man kan jobbe med å få det fint sammen barna og velge å være positiv til dem uansett. På samme måte som vanlige foreldre, så får man ofte igjen det man investerer i barn. Selv om selvfølgelig steforeldreoppgaven ofte kan synes mer utakknemlig enn vanlige foreldre, så er det faktisk glede i glade stebarn og mann også

[*-*]

Forresten var det ikke meningen å virke belærende, kan jo skjønne litt hva du mener. Har to stebarn selv og har noen ganger tenkt at det iblant hadde vært enklere med en, og at jeg kanskje hadde fått det til bedre med et barn og ikke blitt så fort overveldet og sliten, særlig i begynnelsen. Men jeg var bare så uenig i at du begynner å klage over bursdagsgaver. Det er da så mye man bruker penger på i livet sitt at man skal være rimelig pissed på stebarna sine for å irritere seg over at det går penger til bursdagsgaver til barn man tross alt er i familie med.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Flott sagt Lindsay.

Helt enig med det du sier her...

 

De fleste stemødre her inne er sinna å irritert på barna ,

når det er foreldrene de burde bli forbanna på.

Barn er uskyldige , de har ikke valgt å få "deg" til stemor...

[Labbenuss]

Barn er fanken meg ikke SÅ uskyldige. De er ganske utspekulerte, og velger bevisst hvorvidt de vil oppføre seg ufyselig eller hyggelig.

[*-*]

Enig i at unger kan være ondskapsfulle og kjipe de også selv om de er barn, men det er endrer ikke at man bør forsøke likevel hvis man skal være i familie med dem, tenker jeg. Skjønner jo også at noen gir opp hvis man har prøvd sitt beste år etter år hvis store barn rett og slett nekter å komme en i møte og gjør alt for å ødelegge. Men man skylder iallfall alle parter å prøve.

[Anonym bruker]

Jajaja... barn kan være utspekulerte å frekke ,,,

men tror nok du glemmer en ting :

det er din mann å moren som har oppdratt de , så det er deres skyld hvordan barnet er blitt...

[Anonym bruker]

Hvis vi først skal diskutere hvem som har det værst: stemor, stefar, biomor, biofar, de med 1 barn eller 2, eller 3 eller enda flere. Da velger jeg å sende mine varme tanker til de stemødre som har flere biomødre å forholde seg til. Da snakker vi forviklinger da:-)

 

Tullete debatt egentlig, så jeg følte jeg bare måtte toppe den.

[Anonym bruker]

Lindsay: ser at det jeg skrev kunne misforstås... men det var altså ikke at det kostet for bursdagsgave og konfirmasjon jeg mente, bare pinen i å måtte delta i selskapet. Når jeg skrev mye dyrere tenkte jeg på bidrag og kostnader for nærmere 10 000 pr mnd...

HI

[DolphinGirl]

JA - jeg er glad jeg bare har ett stebarn! Tror faktisk ikke jeg hadde orket involvert meg fra begynnelsen av hvis det hadde vært flere.

[Anonym bruker]

Ett går til nøds spør dere meg.

 

Min mann fortalte ikke meg at han hadde en unge fra før av da vi traff hverandre. Han glømte det ut... og han kom på det etter tre uker, da han skulle ha henne om sommeren... Da var det for sent for meg å snu

[Anonym bruker]

Hæææ? Hadde far glemt å fortelle meg at han hadde barn, hadde jeg snudd i døra uansett hvor lenge det var siden. Det synes jeg sier ekstremt mye om han som person.

 

Man glemmer ikke at man har barn, det ligger selvfølgelig en skjult agenda bak det.

 

lise:)

[Anonym bruker]

Skjult agenda. Ganske klart. Jeg hadde også gått, for det er utrolig dårlig gjort å ikke fortelle om noe så viktig som at man har barn fra før. De årene jeg var enslig og alene med to barn, fortalte jeg omtrent i åpningssekvensen at jeg hadde barn. Det er jo mest redelig da. Ikke skuffe folk som ønsker å starte med helt blanke ark.