Hva er et bra forhold?

[Anonym bruker]

For tiden er alt bare kaotisk i hodet mitt. sitter med mange tanker og følelser som jeg ikke klarer å sortere og finne ut av. Forholdet mellom meg og mannen har ikke vært noe særlig bra i lang tid nå.

Har bare lyst til å komme meg vekk fra et destruktivt forhold, men lurer på om det er det rigtige å gjøre... Kan det hende det blir bedre bare vi prøver litt til?

Lurer på om jeg overreagerer på ting og lager ballade for bagateller. Det kan jo hende at slik vi har det er normalt (selv om jeg egentlig ikke har nor tro på det)

Kan noen hjelpe meg og fortelle hva som er et normalt og bra forhold ?

(ut i fra personlig mening da...)

 

Er du og mannen mye sammen på fritiden? Gjør dere noe sammen som par/familie?, tar han seg av barna? hvor mye? Og husarbeid? Er det mye kranglig? osv

 

Dette ble kanskje litt for generellt, men håper noen kan svare meg.

 

[Anonym bruker]

Vi er mye sammen, føler av og til at han ofrer for mye av sin egentid på oss.

Han er helt fantastisk med jentungen, hun er pappajente så det holder... :-) Han spiser frokost med henne og leverer i barnehagen nesten hver dag, mens jeg går tidlig på jobb. Jeg henter i bhg og så deler vi på det etter at han kommer hjem. En leker med henne, mens dan andre lager middag stort sett.

Når det gjelder husarbeid, er han flink når det gjelder å lage mat og rydde kjøkkenet. Det er også han som støvsuger og vasker gulv, mens jeg tørker støv, vasker badet og rydder. Vi bruker 1-2 timer en kveld i uka på å få tatt en skikkelig runde. Da har vi en liste vi krysser av etterhvert, dermed kan han velge hvilke oppgaver han vil gjøre. Andre ting kan jeg be om, men jeg passer på å spørre i god tid, som for eksempel "Kan du rydde kontoret i løpet av uka?" Gjennom å ha lister, synliggjøres hva som må gjøres, og det gis valgfrihet mhp oppgaver.

Vi krangler aldri, selvsagt er det diskusjoner innimellom, men ingen av oss blir ufin eller usaklig.

 

Jeg tror at å snakke sammen, få felles forståelse for den andres ståsted, er viktig. Fleksibilitet er også noe, ingen regler er lover. Kan han ikke vaske gulvet i dag, gjør han det i morgen, ingen krise....

 

Du må gjøre det helt klart hvilke forventninger du har til han, samtidig som du gir rom for hans egentid. Lykke til!

[Anonym bruker]

stol på følelsene dine:) vist du føler noe er galt i forholdet så ER det det!! jeg var nettopp i et forhold der jeg lurte på det samme som du.. han dro plutselig. tredjemann er på vei,termin om ei uke..ALDRI om jeg skal tvile på mage følelsen min mere.

 

lykke til,hva enn du gjør:))

[Anonym bruker]

HI her. Magefølelsen min har lenge sagt at jeg må komme meg vekk fra dette foholdet. Men jeg har blitt værende lenge for å prøve å ordne opp i problemene våre, stort sett pga ungen vår.

Ser vel nå at det ikke går lenger hvis jeg skal beholde selvtilliten og selvrespekten.

Det største problemet er vel at han blir så fort sinna. Han kan eksplodere og brøle til meg uten at jeg egentlig vet hva som utløser det. Når jeg sier at jeg ikke skjønner hvorfor han blir sint, blir han bare enda sintere. Går på tå hele tiden for å ikke utløse agresjon, men alikevel smeller det. Ifølge han er det min feil fordi jeg burde skjønne at det jeg gjør er feil (men jeg ser jo at det er han som har problemer, ikke meg...) Han kan også straffe meg ved å ikke snakke med meg hele dagen, og bruker et kroppsspråk og blikk som skriker ut agresjon, men prøver jeg å snakke med han om dette så gjør han så klart ikke slik. I grunnen e det vanskelig å snakke med han om noe som helst. Prøver jeg på det så ender det som regel med at det er meg det er min feil alt som skjer.

 

Han bruker heller ikke mye tid på barnet. stort sett er det bare irettesettelser. Når han leker er det bare 5 min om gangen, så gidder han ikke mer. Spør jeg om han kan passe barnet slik at jeg kan få gjort noe, sier han bare at det gidder han ikke.

 

Kan ikke skrive alt her... hadde blitt alt for mye.

Må jo også si at det ikke er slik hele tiden, selv om det har blitt mye av det den siste tiden. Vi har det jo bra innimellom, hadde det ikke vært for det hadde jeg nok gått for lenge siden.

Jeg kan jo heller ikke si at jeg er feilfri selv heller da. Kunne nok taklet mange situasjoner på en bedre måte.

[Anonym bruker]

for meg høres det ut som om typen din er pyskopat (alltid grader av det). Har vokst opp med en slik far og unner ingen barn slik barndom. Du må tenke på barnet ditt og komme deg bort. Det er ikke bra for barnet ditt å vokse opp i et slikt hjem.

 

Du er allerede inne i en felle der du bebreider deg selv - faresignal nummer en at han har taket på deg. Min mor sa akkurat de samme tingene som deg. Skal du og barnet ditt leve for de bra periodene innimellom? NEI - kom deg ut av dette forholdet og stol på magefølelsen din. Den stemmer alltid med virkeligheten.

 

Rett opp ryggen og stol på deg selv jenta mi! Dette klarer du bra.

Ønkser deg masse lykke til!

 

klemmer fra meg TM