føler meg ensom om drømmen..

[smeltpåtjukkaigjen]

Hei! Jeg er ei jente på 22 år, som har vært gift i snart 3 år, mannen er 28, og føler seg langt ifra klar, og demonstrerer tydelig at det vil ta mange år.

Jeg har alltid drømt om familie, om barn. Hver gang jeg prøver å forklare noen mine drømmer, føler jeg at de ser ned på meg.. de forteller meg at jeg fortsatt er ung; "haha..ikke få panikk i så ung alder..", mye bedre å vente, alt annet er jo tydeligvis viktigere i dagens samfunn.. Aldri hørt noen kritisere jenter for drøm om en karriere eller lignende.. Det er alltid "rett". Men jeg blir satt på plass når jeg forteller hva jeg drømmer om...

 

Idag kom jeg over dette forumet, og ble helt oppslukt og letta av å endelig lese om andre som er i samme situasjon. Mannen lurte på hva jeg leste på, og jeg ville ikke si det. Etter mye mas, forklarte jeg at det var andre som også ønsket barn, men uten mannens enighet.. Da sa han "det er ramme alvor, det..bruk det som terapi, du, da.."

 

Jeg kjente meg 100% igjen i innlegget fra anonym som skrev at hun følte seg råtten.. kunne vært meg som skrev det innlegget.. om hvordan hun gråter når mensen kommer, siden de hopper av i svingen, og det fins jo håp..

 

I alle fall; tusen takk for åpenheten dere har, jeg tror det vil være trøst i hverdagen å lese deres tanker og erfaringer..for jeg går rundt og tenker på dette heeele tida, og har følt meg så ensom og alene, siden det er et tema jeg og mannen ikke kan snakke om uproblematisk..

 

ble mye rot, dette, og ikke noe spes meningsfullt, men takk som leser!; )

trøsteklem til dere andre som er "på vent"! : ) : )

 

[Mamma til rakkerunge]

Må bare si meg veldig enig med deg når det gjelder dømming fra andre.

Det er liksom ikke stuerent lengre å ønske seg de enkle tingene i livet, som familie og barn, et trygt og godt liv.

Man skal ønske seg supre karrierer, mye penger, stort hus, i det hele tatt. Føler spesielt jenter dømmer hardt.

Jeg tar en lang utdannelse, men drømmer ikke om en super karriere eller ekstremt lange arbeidsdager og karrierejaget. Hvorfor skulle jeg det?

Når jeg sa det høyt, fikk jeg til svar; hvorfor utdanner du deg da? Tar sjansen fra andre som ønsker det mer enn deg.

Og hvis jeg hadde valgt andereledes og blitt hjemmeværende i ung alder er det feil også.

Nei, jeg vil gjøre det som er riktig for meg. Og ikke hva alle andre sier.

Spesielt flere av mine "ottar" venner er harde mot andre.

Ikke skal vi være hjemme, ikke skal vi være jobb, ikke skal vi ønske oss barn, og ikke skal vi la være å få barn/familie.. og da spør jeg. Hva skal vi egentlig gjøre?

 

Ikke helt svar på det du skriver over, men det fikk meg hvertfall til å tenke

 

[smeltpåtjukkaigjen]

Ja, det er sant som du sier, altså..fine tanker!

Jeg føler at barn har blitt en greie vi skal gjøre når vi er ferdig med alt det andre selvrealiseringsgreiene; studier, karriere, reist rundt i verden, levd livet osv.

Men hvem bestemmer hva som er å leve livet? Hvem bestemmer hva som er verdier i mitt liv?

 

For eksempel hvis ei jente virkelig drømte om å bli lege, så ville hu ha jobba for det. Kanskje kjøpt noen bøker og forberedt seg, gjort det hu kunne.

Hu ville jo blitt støtta og folk ville syns det var bra.

Men hvis man drømmer om barn, så syns venninnene man er rar og ekstrem hvis man kjøper en bok for å lese og forberede seg før man er gravid osv?

 

Og når det gjelder sånne kommentarer som du fikk, blir det så utrolig feil!

Det er jo nesten nødvendig å ha en god utdannelse idag - men det betyr ikke at det er det viktigste i livet ens likevel! Kan jo ha andre verdier som betyr mer enn en superkarriere og sånn..

Ei venninne snakker om DINK (double income no kids) - som om det er oppskriften på vellykkahet..

Helt med på tankene dine, Tøydokke. Vi må gjøre det som vi ser som riktig for oss, det er kjipt å skulle leve opp til alle andres forventninger og ønsker!: )