Er jeg virkelig klar?

[trulte86]

Vet ikke om dette innlegget passer inn her men jeg prøver:

 

Jeg er en student på 21 år som har et stort ønske om å bli mamma. Samboeren min deler også dette ønsket, men samtidig er vi vel litt redde for den enorme forandringen det vil bli å få et lite barn. Vi har alle de praktiske tingene i orden (økonomi, bolig osv.) og vi har et godt og sterkt forhold, likevel er det vanskelig å bare hive p-pillene i bosset.

 

Desverre tenker jeg for mye på andres forventninger og synspunkt med kommentarer som: "Du kaster bort ungdommen", "Hva med studiene?" , "Du som er så ung, har da ikke hastverk" og lignende.

 

Jeg vil at barna våre skal være 100% ønsket og at vi har mulighet til å gi dem alle de mulighetene de fortjener. Og det føler jeg at vi kan nå.

Men har jeg rett? Vi kan jo alle ta feil.

Er det noen andre som har hatt det slik?

Er det bare at jeg er litt redd for forandringene et barn vil medføre?

 

Vi har tenkt på og snakket mye om dette, og ønsker oss virkelig et barn, men tør vi å bare hoppe i det?

 

Er dette en vanlig "frykt" eller et tegn på at vi ikke er klar for dette?

 

 

 

[Gjest]

hei på deg.

skjønner godt hva du mener. vi er begge 19 år, jeg studerer, han jobber. Vi har jo ikke dusin med cash, men nok til å ta vare på et barn og kose oss.. og er så sikker som det går på at vi kan gi den lille nok av kjærlighet, for han/hun er så ønsket når h*n kommer...

 

men denne kjenner jeg meg veldig igjen i:

"Desverre tenker jeg for mye på andres forventninger og synspunkt med kommentarer som: "Du kaster bort ungdommen", "Hva med studiene?" , "Du som er så ung, har da ikke hastverk" og lignende."

- men likevel er det VÅRT liv, det er vår ungdom og vi som vet hva so er best for oss, ikke alle andre... det er DERE som vet best!

 

når det gjelder studiene så tenker jeg jo at det kan bli litt hardere, men jeg ser dette bare som en spennende utfordring, og håper så inderlig jeg får bli ung mamma :-)

 

vi har funnet ut av når vi har snakket om det i 8. mnd fram og tilbake om alt mulig, og vi virkelig ønsker det sterkt begge to, så "tørr" vi å hoppe ut i det, håper den lille "tørr" og sette seg snart og

 

Men vi har ikke tenkt å si til foreldrene våre at vi prøver, vi forteller det bare når det skjer.. vi orker ikke at de skal prøve å snakke oss fra det, vi har bestemt oss, og det blir bare slitsomt med masse negativitet rundt det i tillegg, og tror de kommer til å ha et helt annet syn på det dersom de tror det var et "uhell" (som det IKKE er da)

 

gjør det dere føler er mest riktig, så går alt bra tilsutt uansett...

Lykke til!

[Nummer tre <3]

jeg syns det blir så feil å si at du "kaster bort ungdommen"! det er det desidert dårligste argumentet jeg har hørt på lenge... du er jo 21! har jo hatt masse ungdomstid til nå! og en ting til: livet er ikke over bare fordi man får barn!

man får til ting hvis man bare vil det mye nok..

 

hvis alle forhold er lagt til rette så sier jeg go for it! men dere burde jo være 100% klare begge to!

[Anonym bruker]

Det er feil å si at man "kaster bort ungdommen", for man gjør ikke det. Ei venninne av meg , som har ei nydelig lita jente på ett og et halvt år, fikk høre det av noen som sto og kritiserte at hu hadde blitt mor så tidlig. (hu hadde fått ungen når hu var 19) og det hu sa tilbake da, som er så sant, er at hu ikke kasta bort ungdommen, hu bare beriket den=)

 

signe=)