når er barna store nok til å "drive" rundt?

[Piraka]

Her vi bor er det unger i alle aldre som går hvor de vil uten foreldrenes tilsyn. Den yngste er faktisk bare halvannet år, men han er det jo lett å si er for liten til å drive rundt alene. Det er også barn på fire og fem år som farter avgårde uten at foreldrene vet hvor de er. Det er vel et par tusen personer som bor i bydelen jeg bor i, så det er nokså uoversiktlig med mange gater og hus sett fra et barns ståsted.

 

Hvor gamle synes dere ungene bør være før de drar på besøk til venner uten at foreldrene vet hvor de er?

 

Hvordan løser dere det når barna plutselig bare "forsvinner" ut til en venn/venninne uten at dere vet hvor de drar? Antar det ikke alltid er mulig å ha like stor oversikt over dem etterhvert som de vokser til.

[Anonym bruker]

Bor du i mitt nabolag, eller? Her er det nemlig også en sånn som driver rundt med søsknene sine, kan ikke være 2 år enda.

 

Min eldste fikk lov å gå ut selv da han var fire, nå er han fem og får fortsatt ikke "drive rundt". Jeg vet hvem han er med og ca hvor de er til enhver tid. Jeg er kanskje ekstrem da.

[Gjest]

 

Min eldste er 9, men hun får ikke lov til å gå avgårde uten å første si fra hvor hun skal. Bortsett fra det, er jeg ganske avslappet )

 

 

 

 

[blond]

Sønnen min på 5 får lov til å gå til vennen som bor i samme gate. Vi kan se huset hans fra stuevinduet vårt, det er 100 meter å gå, kanskje. Han må alltid si i fra, dvs spør om lov. Det synes jeg er viktig for å kunne avtale når han må komme hjem igjen. Det er også viktig for barn at foreldre setter grenser og "bryr seg", det gjøres blant annet på denne måten. Det er ikke langt til neste venn som bor i nærheten, men jeg vet at sønnen min ikke har god retningssans, så jeg vil ikke la han gå noe sted som innebærer svinger langs veien. Er temmelig sikker på at han hadde rotet seg bort da! Dessuten synes jeg det er et foreldreansvar å følge ungene sine. Tror også det er trygt for sønnen min. Det betyr mye!

[Bluebelle]

Jeg synes det er tankeløst å slippe ungene ut uten at foreldrene vet hvor de er. På den andre siden - hvordan vet vi om foreldrene ikke vet om ungene deres er ute og "driver"? Selv er jeg super-striks med ungene; ungene får være ute og leke - så lenge det er en voksen (som man kjenner) som passer på. 3,5-åringen får ikke lov til å vandre ute - ei heller være alene på lekeplassen i borettslaget. 7-åringen får lov til å sykle rundt - sammen med venner - men ikke alene, og ihvertfall ikke være alene på lekeplasser eller i skolegården ol. Har bodd i USA, og er nok preget av ting derfra. Har hørt om alt for mange historier om barn som forsvinner, så jeg skal alltid vite hvor de er til enhver tid. Har en regel om at 7-åringen får sykle til en venninne, men da å en av foreldrene sende meg en sms om når hun ankommer og når hun drar derifra. Nå bor vi et sted hvor det er mange gangveier, og unødvendig for ungene å komme seg opp på hovedveien (heldigvis), men hadde det vært anerledes, ja, da hadde jeg vært vanskeligere å ha med å gjøre.... Jeg tror vi her i nord er litt bortskjemte (HELDIGVIS!!!!!!) med tanken på at ungene våre er trygge når de er ute sammen med venner - eller alene. Takk og lov for det! Men det begynner kanskje å bli litt naivt å tro at vi fremdeles er beskyttet og skjermet for alle farene... Det er nok av gale og syke mennesker.... og ikke minst med tanke på alle de kriminelle ligaene som driver med "trafficking"... også her i Norge!... Bare tanken gjør meg fysisk syk! 7-åringen har jeg fortalt at det finnes mange rare mennesker ute, og hun skjønner det. Hun drar aldri inn til noen eller besøker noen uten at jeg vet om det (heldigivs!!), og jeg håper at det fortsetter slik når hun blir eldre. Selv måtte jeg alltid rapportere om hvor jeg var, med hvem og når jeg kom tilbake. Det synes jeg er en god regel, som jeg har tenkt å bringe videre. Har også snakket med de andre foreldrene i klassen, og alle er enige, så vi har en god greie der...

[Piraka]

Å, det var godt å høre synspunkter på dette! Her jeg bor så vet jeg med sikkerhet at det er barn som drar på besøk uten at foreldrene vet det. Ei på fem år bare begynte å komme på besøk til oss, og da fulgte jeg jenta hjem og ga moren mitt mobilnr. Og siden da har jeg stadig fått sms-er fra henne om jenta er hos oss. Ofte er jenta da ikke hos oss. Andre ganger er jenta på besøk hos oss i flere timer av ganger før moren spør etter henne. En nabodame sier moren også ringer henne for å høre hvor jenta er. En gang da vi fikk en fireåring som ville inn til oss, så stakk jeg nedom foreldrene for å si fra at hun var hos oss. Og da reagerte foreldrene som om de ikke i det hele tatt skjønte hvorfor vi sa fra. Gjett at vi føler oss sære innimellom

[Bluebelle]

Hvor "sære" er dere, når den ungen plutselig forsvinner? Heldigvis at det finnes mennesker som dere som sier ifra og er ansvarsfulle nok, sier nå jeg! Skulle ønske det var flere som dere!

[nov/febmamma]

Eldste mi fotfulgte jeg faktisk helt til nå i sommer, men det kommer av at lillebror er 3 år yngre. Han vil være der storesøster er til en hver tid, og opptil i sommer følte jeg at jeg også måtte være i nærheten. I sommer var han 3 1/2, og fikk være ute i vår og naboens hage alene. Men det er selvsagt ikke snakk om å gå noe lenger.

Storesøster får gå korte turer på feltet her sammen med venninna si, men de får klare beskjeder om ikke å forsvinne inn til noen uten at vi vet det! Får også gå til og fra skolen (ca. 20 minutters gange) alene eller sammen med naboen.

Må nevnes at her er det litt trafikk, et eldre felt med med mange middelaldrene som overhodet tenker på at det bor små barn her nå.... Håpløse!