Hvordan følger far opp oppdragelse hos dere

[Anonym bruker]

Min mann er verdens beste helgepappa for dattern sin og hun elsker å være hos oss. Hun er veloppdragen, men har sine ting innimellom. Problemet mitt er at dette er ting mannen min overser. Ting jeg mener er helt basic, har ikke han sjans til å se engang (og da dermed ikke gjøre noe med)

Det er jo greit så lenge dette er annenhver helg (og at moren har gjort en fabelaktig jobb med oppdragelsen), men jeg blir litt bekymret når jeg tenker på at vi har sammen skal oppdra et lite nurk sammen fra starten av. Er det alltid slik at mor har hovedansvar for oppdragelsen i hjemme eller er det jeg som er flisespikker her som henger meg opp i bagateller?

[vitaminbjørnen]

Jeg har nok en litt mer omfattende oppdragerrolle enn stemødre i gjennomsnitt har. Sambo er vokst opp i et hjem der lettere fysisk avstraffelse var vanlig, og de ikke var så flink å vise omsorg. Så min oppdragerrolle var og er mye å "oppdra" sambo:

 

Konflikter - fokusere på kommunikasjon og inndragelse av materielle goder (ikke være sur og ekskludere barnet)

 

Gi ros for positiv handling, istedenfor å kun gi negativ tilbakemelding på handlinger man ikke ønsker.

 

Å gi jenta selvtillit, som har vokst opp med altfor mye kritikk både hos mor og far.

 

Bare disse få tingene har vært svært viktig, i vår familie, og har gjort at far og jenta har kommet nærmere hverandre.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Min mann hadde ikke peiling på oppdragelse da jeg møtte ham. Han kommer fra et splittet hjem selv, og har vært en såkalt kasteball i hele oppveksten. Og pga det så var han en skikkelig uoppdragen fyr i barndommen og ungdommen.

 

Datteren han har fra før av , har også hele tiden vært en kasteball. Mellom barnehagen, mor, far, besteforeldre, tanter, naboer og venninner av moren som hele bunten har oppdratt henne sammen,- eller rettere sagt hver for seg. ( Moren og faren hadde begge mange, og ofte barnevakt til henne)

 

Moren og faren har på hver sin kant jobbet mye, og tilbragt lite tid sammen med jenta. Så i bunn og grunn er det vel barnehagen som har hatt størstedelen av oppdragelsen.

 

Resultatet etter å ha vært en slik kasteball, er at hun er ei forvirret og utrolig usikker jente den dag i dag. Det er på en måte slik at hun lyser ut : "unnskyld at jeg er til...håper jeg ikke er i veien".

 

Men etter at faren traff meg, vi giftet oss og fikk flere barn sammen, har jenta fått det litt bedre med tanke på når hun er hos faren i allfall.

 

En kan si det slik at mannen min er lærling i barneoppdragelse gjennom meg. Jeg forklarer ham hele veien hvorfor jeg vil at vi skal ha de og de reglene, hvorfor ting skal gjøres slik og slik... når han blir forklart, så er han faktisk helt enig med meg. Og nå er han snart ferdig med læretiden sin...hehe ...nå har han et klarere syn på hva god oppdragelse er. De tre barna vi har oppfører seg slik vi har ønske om at de skal gjøre. (selvsagt kan de finne på normale barnesprell og sånn, men alt i alt er de veloppdragne) Stedatteren min er ei helt anna jente når hun er hos oss nå. Mer selvsikker, og veloppdragen. Men på skolen og ellers er hun som før.... stakkar

[DolphinGirl]

Jeg føler at kvinner bryr seg mer om oppdragelse enn menn. Jeg har tvunget gjennom at stesønnen min skal oppføre seg ordentlig når han er hos oss. vi har han tross alt 50 % av tiden. Hvis dere bare har stebarnet annenhver helg, er det sikkert dårlig samvittighet det går på hos mannen din. Han vil veie opp for all den tiden han ikke treffer ungen, dermed blir alt glatt oversett annenhver helg. Jeg tror nok det vil bli annerledes når dere får egne barn som er der hele tiden. men det er klart at da må han jo også behandle stebarnet på samme måte. Jeg tror likevel han vil skjønne dette, og det bør du prate med han om også før barna kommer. Det jo veldig ofte slik at stebarna blir behandlet annerledes pga den dårlige samvittigheten og at begge foreldrene ønsker at barnet skal like best å være hos dem. Merker at mannen min ønsker at ungen skal elske å være hos oss, men ikke hos moren, men jeg tolererer ikke dårlig oppførsel, og mannen min har begynt å bli enig i viktigheten av god oppdragelse når han ser at barnet blir mer frekk etter hvert som han blir eldre.

[DolphinGirl]

Poenget mitt er at du må ikke gi deg, og du må nesten prate med han om det. Få han til å se de tingene han nekter å se! Eneste måten er å jobbe med det til de forstår det.

[Anonym bruker]

Han er flink med vårt barn. Når det gjelder særkullsbarna er han som deres mor noe slapp. Jeg kommer ikke til å tolerere samme liberale linje når det gjelder fellesbarn, eller at han direkte motarbeider meg i oppdragelsen av fellesbarn ved ikke å følge opp ting jeg jobber hardt for. Jeg kommer selv fra et relativt strengt hjem, men et veldig godt hjem, jeg tenker tilbake på min egen barndom med glede, og ønsker å videreføre det til mine barn. Min kjære har veldig lik bakgrunn både når det gjelder rammer, trygghet og kjærlighet som meg selv, så jeg tviler på at det blir rare konfliktene i forhold til fellesbarna.

 

[Anonym bruker]

Kanskje mannen din har høyere ønsker for fellesbarnet deres enn for særkullsbarnet?

 

Mange menn føler mer ansvar for barna de bor sammen med, enn besøksbarna sine. Oppdragelsesarbeidet med samværsbarnet har han liksom overlatt til det barnets mor.

 

Han tenker kanskje på det slik : at andre skylder på ham og deg, dersom deres barn er uoppdragne. Mens dersom særkullsbarnet blir uoppdragent, så er det bare morens skyld.

 

Ganske typisk det altså

 

Jeg er alene med en tenåringsutt. Han har alltid hatt vanlig samvær med faren, så hovedopdragelsen har jo jeg måttet stå for alene. Sønnen min hadde en periode da han var helt utemmelig. Og jeg slet virkelig med å få ham til å respektere meg og mine regler. Eksen min merket også denne oppførselen til sønnen. Men han gav meg skylden, og sa rett ut til meg at dersom jeg ikke fikk temmet ham, så kom det til å gå galt med ham. Av andre fikk jeg høre : Uff stakkars deg som er alene med gutten. Han skulle hatt en far nå, som kunne satt han på plass.

 

Så sånn kan det i virkeligheten være.