det er rett og slett grusomt!

[Anonym bruker]

min lille, skjønne nevø er under utredning, og er ikke endelig diagnostisert, men det er klart at han enten har autisme eller en form for psykisk utviklingshemming. Til nå har alle håpet at han bare er litt "sen", men den gang ei. Er så lei meg. Det er så grusomt for foreldrene, han, hele familien. Og det er så grusomt at man i noen år tenker at man har et friskt, "normalt" barn - og så kommer det en dag da man må endre på verdensbildet sitt.

[Marit & de 3 knøttene]

Hei!

Da vet jeg hvordan dere har det akkurat nå. Jeg har en sønn som har en diagnose innen Autisme spekteret. Var et hardt slag å å innse at noe var galt med det samme, men nå etter at vi og han har fått litt tid på oss og at han har fått den hjelp og støtte han skal ha, har han hatt en enorm utvikling!!!

Folk merker ikke et det er noe med han før vi sier det eller etter at de han vært sammen med han en god stund. :-)

Han er uansett vår lille go'gutt som vi elsker over alt på denne jord!!! :-))))

 

Kan jeg spørre om hvordan dere merket/merker at det er noe "unormalt"(liker ikke det ordet) med deres lille gutt?

 

Hilsen ei som virkelig føler med dere og forstår hvordan dere har det nå.

[Anonym bruker]

Det er grusomt, men kommer helt sikkert til å gå bra. Har selv ei niese som er autist, de oppdaga det da ho var 3. Ho er ei fantastisk herlig jente. Ho snakker fort, og klarer knapt stå stille, men vi er jo vant med det nå. Finnes mange former for autisme.

[Anonym bruker]

Skjønner at det må være et sjokk å få en sånn beskjed, men det trenger jo ikke være verdens undergang fordiom!!! En må jo bare prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Det viktigeste er at gutten har det bra:)

Har selv ett barn som man lenge trodde bare var forsinket i utviklingen pga mye sykdom i sine første leveår (var bl.a.født med hjertefeil). Etterhvert skjønte man jo at det måtte være noe mer, og det ble tatt mange nye prøver og undersøkelser. Det viste seg da at han har et sjeldent syndrom, som gjør at han alltid vil ligge langt bak sine jevnaldrede i utvikling. Han har assistent som følger han i skoletida, og her hjemme har han en familie som han tilbringer litt tid sammen med hver uke. Godt for både han og oss foreldre. Men det jeg vil fram til er at jeg aldri kunne tenke meg å bytte han ut med en såkalt normal unge, for gutten min rett og slett herlig. Alltid glad og blid, og verdens mest sosiale og omgjengelige gutt:) Joda, han trenger mer oppfølging enn sine jevnaldrede, men en blir fort vant til dette. Men er veldig viktig at en får god oppfølging fra de ulike instansene i kommune o.l, og her har vi vært veldig heldig med det.

Så prøv å se lyst på fremtiden, selv om jeg selfølgelig skjønner at dette kan være en trist og lei beskjed å få!!!! Selv er jeg nå gravid igjen, og håper jo selfølgelig på å få en frisk unge, men er også forberedt på å stå på for det lille nurket dersom det viser seg at h*n ikke er helt frisk. Klem fra en lykkelig mor til gutt "som ikke er som alle andre"

[Anonym bruker]

Takk, jenter! Marit: det er nevøen min, ikke sønnen min. Men hvordan vi merket det... Uff, det er komplekst. Noen i familien har sett det fra han var liten baby, noe med måten han ikke holdt blikket, en angst i kroppen... Etterhvert så var det språket som aldri kom, manglende evne til å ta kontakt med jevnaldrende, ensformig lek... Men utredninga startet pga manglende språk. Uff, orker ikke skrive mer, jeg er helt utmatta. Har så vondt av den lille gutten til tante!

[Marit & de 3 knøttene]

Skriver en priv mld til deg jeg...

[Marit & de 3 knøttene]

Ups...så nå at du var annonym. Kunne tenkt meg å snakket litt med deg priv. Ut i fra det du skriver så har nevøen din noen av de samme vanskene som min sønn.