Litt hårsår - eller.....?

[Anonym bruker]

Jeg føler at jeg jobber hardt for at mine to bonusbarn (8 og 10 år) skal oppleve en fin og trygg hverdag. Vi har akkurat flyttet til nytt sted, og de har begynt på ny skole med alt det innebærer. Siden jeg er halvt sykemeldt (28 uker gravid med første barnet) og mye hjemme har jeg benyttet sjansen til å lage en positiv ramme rundt dagene - noe som f.eks. kan innebære at de får utspekulerte matpakker med seg på skolen, à la variasjon mellom brødskiver av hjemmebakt brød, sunne muffins (hjemmelaget), ulike yoghurter, middagsrester, kyllingsalat etc.. Videre er det jo jeg som sørger for at de har rene klær å ta på seg, at de får gjort leksene sine og at de får servert middag hver dag.

Nå synes jeg det begynner å dukke opp signaler jeg ikke helt liker. Som f.eks. klaging på maten de får servert ("Jeg liker det ikke så veldig godt..." - selv om de likte det forrige uke.) og også kommentarer som "Jada, masa!" eller "Ja, hvis du slutter å mase, så!" når de får beskjed om enten å fortsette med leksene sine eller dusje etter fotballtrening. Jeg kjenner at nakkehårene reiser seg, men nøyer meg med en irettesettelse. Burde jeg ha reagert sterkere på sånt? Jeg hadde jo ikke taklet en slik kommentar fra eget barn - da ville han (det blir en gutt!) ha havnet på rommet sitt ganske kjapt, med påfølgende alvorsprat. Jeg bare lurer på om jeg er i ferd med å skjemme bort bonusbarna mine... og det er jo ikke så lurt. Kommentarer og synspunkter mottas med takk!

[Festis]

Når jeg blir litt usikker i forhold til mitt stebarn så tenker jeg:

 

Hadde jeg gjort/sagt detsamme hvis det var mitt eget barn?

 

Det har hjelpt meg veldig! Kanskje du kan prøve det?!

[Anonym bruker]

Takk for svar! Jeg hadde definitivt hjulpet mitt eget barn på samme måte, og hatt fokus på god/sunn hverdagsmat. Men hadde poden brukt ordet "masa" til meg, så hadde jeg rett og slett eksplodert. Synes det er veldig respektløst... )

[Festis]

Da har du i grunn svar på spørsmålet.. eller?! =)

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg har jo det... men det er ikke lett alltid å vite hvordan man skal håndtere slike situasjoner i forhold til bonusbarn. Den umiddelbare reaksjonen ligger jo der - men så blir den undertrykt fordi man er redd for å ta for hardt i overfor "andres" barn. Samboeren min hadde taklet helt greit at jeg hadde eksplodert, men likevel bremser jeg meg selv. Hmmm.... Takk for forståelsen i alle fall! Det hjelper masse! )

[DolphinGirl]

Hver eneste uke når stesønnen mitt kommer til oss, er det første han sier "jeg liker ikke" når vi setter oss ved middagsbordet. Det har gjort at jeg hater første dagen. Men både mannen min og jeg irettesetter han med en gang; for det er ikke noe koselig å prate slik. Er det noe man ikke liker, plukker man det ut og spiser det andre. Ingen vits å HATE alt mulig. Han pleier også å svare ganske stygt og da gir jeg meg selv lov til å plukke det av han med en gang. Mannen min har også endelig forstått at vi kan ikke ha det sånn. Tenk når han blir tenåring og alltid har fått lov til å prate stygt til foreldrene. Ærlig talt, jeg hadde gitt meg selv lov tli å eksplodere i din situasjon. Det er DITT hus og hvis du ikke vil at unger skal oppføre seg ufordragelige, har du all rett til å si fra selv om de ikke er dine.

[Festis]

Klart man bli usikker noen ganger!

Far og jeg er ikke alltid like enig om oppdragelse men han er blitt veldig flink til at støtte meg når jeg først har sagt ditt eller datten til barnet.

 

Noen ganger føler jeg meg virkelig som den slemme stemoren og lurer på hvorfor jeg gidder ta fighter med barnet.

Men jeg har merkt at vårt forhold (barnets) har blitt sterkere med tiden og at vi respekterer hverandre.

F.eks, far sliter med at få barnet at førstå at nok er nok og etter 10 ganger tar kanskje far barnet i armen og skriker "nok er nok". Det slutter alltid med hyling og grining.

For min del holder det at si nei 2 ganger og barnet respekterer dette.

 

Det er belønningen og bekreftelsen på at man gjør en bra jobb som stemor!

 

Uff, nå mistet jeg litt fokus på ditt inlegg her og la ut om meg isteden.. Sorry!

 

Men stå på ditt og det du mener er riktig, det vil lønne seg!

[DolphinGirl]

Akkurat slik er det hos oss også, Festis! Det er jeg som stemor som får respekt fra barnet. Og det er jo fordi han vet han ikke får lov tli hva han vil, og han vet også at når jeg sier nei, så er det NEI. Men med faren prøver han å forhandle. Når faren klager til meg, spør jeg han "hvem er det som er forelderen her egentlig, du eller ungen?" Da fatter han tegningen. Jeg tar det som et hint om at jeg gjør noe riktig når ungen hører på meg. Vi har et meget godt forhold og er veldig glade i hverandre og han kommer oftere til meg når det er noe, enn til faren. Jeg tror med hånden på hjertet at ugene blir tryggere når vi setter grenser.

[vitaminbjørnen]

Vil bare si at det høres ut som om du gjør en kjempejobb for barna! Jeg kunne også tenkt meg en utspekulert matpakke :-)

 

Kom til å tenke på en av de annonsene sosialkontorene har når de søker etter fosterhjem, der de har bilde av et barn med teksten:

 

"Jeg vil ha noen som tvinger meg til å gå med skjerf og lue, selv om jeg ikke vil"

 

Akkurat hvilken taktikk du skal velge er jeg litt usikker på, men å sende de på rommet med sjennepreken var kanskje litt strengt...?

 

Leste Steforeldre-boken, der stod det et eksempel på hvor sårbar man blir som steforelder når man prøver å gjøre sitt beste. Da kan selv et "liker-ikke" føles som et stort nederlag. Ikke ta slike utsagn så tungt :-)

[Festis]

Dolphin, sjekk postkassa!

[Anonym bruker]

Her var det mange kloke svar. Tusen takk til dere - jeg har fått noe å tenke på. Er nok litt redd for å bli oppfattet som "den onde stemor", men samtidig er sitatet til vitaminbjørnen over her helt riktig; barna trenger noen som tvinger dem til å gå med skjerf og lue selv om de ikke vil. Og både mannen min og jeg ser jo at det er positivt for dem at vi er nøye med hvordan man oppfører seg og hvordan de f.eks. gjør skolearbeidet.

 

Akkurat nå er minstemann på 8 og spiller kamp for det nye laget sitt (han scoret i sin første kamp - yeah!!), og eldste på 10 har takket nei til å bli med venninner opp til ei i klassen, for hun hadde en mistanke om at de ikke hadde hyggelige hensikter med å dra dit. Sterkt!

[Anonym bruker]

Gjør det helt tydelig at du er voksen, og du setter grenser...uansett om de sliter med mye nytt. Det betyr egentlig trygghet...de vil egentlig ha det de alltid har hatt, så vær tydelig.

[Anonym bruker]

Ikke tvil på deg selv, sett grenser og vær tydelig. Viktig at begge dere voksne setter de samme grensene....