Sønnen min bare gråter

[Anonym bruker]

Hei hei...

 

Har en sønn på 2 år som begynte i barnehagen i aug. Han er en aktiv og utadvendt gutt,så vi som foreldre tenkte at dette vil gå kjempe greit. Men denn gang ei. Han gråter så mye at han til tider kaster opp når jeg skal gå. Forstår ikke at han er sånn for han er vant til å være borte fra oss, begynte og studere da han var 6 uker. Han var da hos faren ( vi er samboere) og fra han var 1 år jobbet jeg 50% natt så da var han hos moren min. Selvom jeg har studert ar jeg fått vært hjemme utrolig mye og mmet han frem til han var 10 mnd.

 

Hadde bare vært at han gråt da jeg dro hadde jeg forstått det, men han kan plutselig begynne å gråte etter 1 time, og gråter flere ganger i løpet av dagen. De ansatte i barnehagen har ringt meg flere ganger å bedt meg om å hente han da ikke roer seg. Jeg har fått høre av andreforeldre i barnehagen at han gråter hver gang de er der å levere/henter sine barn. Jeg lurer nå på om barnehagen ikke er riktig for ham???????

 

Jeg har også hørt med de som jobber i barnehagen om det er noe vi gjør feil eller som vi kan gjør anderledes. Stoler 100% på de i barnehagen og jeg mener at de er super dyktige med masse erfaring.

 

Er det noen med samme erfaring eller sm jobber i barnehage som har noe tips om hva jeg skal gjøre????

 

 

[Expat]

Hvordan var tilvenningen da?

[Gjest poda]

Hei,

Vi har en datter på 2,5 år som nå har gått i barnehagen i en og en halv uke. De første dagene gikk det veldig bra - egentlig for bra, syntes jeg.

 

Og fikk rett, for fredagen i forrige uke begynte hun å gråte da jeg skulle gå, og hun hadde visst vært litt lei seg innimellom ellers på dagen også fikk jeg høre. Jeg har kun latt henne være der korte dager - ca 5 timer - da jeg foreløpig er hjemmeværende. Dette for at hun ikke skulle bli utslitt med en gang.

 

Denne uken har hun også grått da jeg skulle gå fra henne i barnehagen, og hjemme sier hun at hun vil at jeg skal være der sammen med henne, og ikke gå fra henne. (hun har et veldig godt språk). Hun sier at hun savner meg og blir lei seg når jeg går. Da har jeg prøvd å forklare henne at jeg savner henne også, og at hun fortsatt er "gosje-gosjen" min og at jeg kommer og henter henne hver dag. Hun har fått en favoritt-tante i barnehagen (hennes primærkontakt), og hvis hun ikke er tilstede, så blir hun veldig sår.

 

Jeg bor ganske nært barnehagen, så jeg kan se litt hvordan de leker ute. Som din sønn så er vår datter vanligvis normalt aktiv og i godt humør, men i barnehagen virker det som at hun ikke helt klarer å ta initiativ til lek med andre barn. Hun står ofte og ser på når andre leker, eller leker mest alene, enda hun har et godt språk. Tror hun trenger tid på å observere hvordan ting gjøres og lære seg litt sosial atferd. Hun er nok en forsiktig type som holder seg litt på sidelinjen før hun blir kjent og varm i trøya. Hun er nok mest vant til å forholde seg til voksne, så da blir det nok rart å ha så mange barn rundt seg.

 

Fra hun var 1,5 år gikk hun hos dagmamma 3 dgr/uke i et halvt år. Da brukte vi kjempelang tid på tilvenning pga masse grining (3 uker). Hun vente seg heldigvis til det etterhvert, og trivdes greit da. Der var det to barn, men på litt ulik alder. Vi måtte imidlertid slutte der, da dagmammaen ikke kunne mer.

 

Nå håper jeg bare at ting går seg til etterhvert som hun blir vant til situasjonen. Skjønner godt at det kan være skremmende å begynne i barnehage, med masse ukjente mennesker å forholde seg til. Jeg hadde nok syntes det var det selv også, hvis jeg skulle være sosial med 30-40 personer jeg ikke kjente.

 

Håper din sønn også vil trives og bli tryggere etterhvert. Snakk med de i barnehagen, om det kanskje kan være lurt at det er bare én eller to voksne som håndterer han om dagen, sånn at han kan bli trygg på disse. Kan hende han trenger litt ro til å begynne med - at de kan trekke han litt til side i et rom med bare et par barn, sånn at det ikke blir så overveldende, og heller introdusere han til flere etterhvert som det går bedre.

 

Lykke til! Vi får krysse fingrene for at de vil trives. Jeg tror jammen barna har godt av å lære at det også finnes andre voksne som de kan stole på og som kan hjelpe dem med ting når vi foreldre ikke er tilstede. De trenger jo også å ha andre barn å leke med, og de finner man jo stort sett i barnehagen.

[Expat]

Faktisk har min lille på 2 1/2 hatt en sånn "grine når vi går" periode (samt mye spørring etter hvor er mamma, mamma på jobben) nå etter ferien og en del hektiske ting... Og hun har vært i samme bhg gruppe i 2 år! Ja, siden hun var 6mnd.

[Anonym bruker]

Takk for alle svar!!!

 

Tilvenningen var det også gråting og han ville sitte bare på fanget mitt da jeg var der. Begynte å gråte bare de andre snakket med han. Jeg bor også rett i næreten slik at jeg ser barnehagen, og jeg ser at han treer seg mye tilbake og gråter masse. Hadde samtale med de ansatt i barnehagen i dag ang om det er noe vi kan gjøre. De sa at de var ganske rådville selv, og at det eneste de hadde meket hjalp litt var at de ikke nevnet ord som mamma eller hade og at han fikk være med den eldre gruppen for de fra 3 år.. ( Skal love at de hadde frsøkt masse masse) Vi skull forsøke i noen uker til og ha samtaler gjevnlig for å se om det ble noe bedring. Bare håper at han snart slår seg til ro, for jeg mener at de har jo så godt av å gå i barnehage. Lære å omgås andre barn og leke med de på sin egen alder. Men sier de i barnehagen at de mener at det ikke er det rette for han tar jeg han så klart ut. Og det har de lovet å si...

[Myra]

Huff, det er så sårt når det er sånn. Vi hadde det sånn i fjor. Vår sønn var 14 mnd da han begynte hos dagmamma og det va myyye gråting. Det tok faktisk tre-fire uker før han slo seg til ro. Og han gråt også hele dagen enkelte dager. Det var forferdeling tung. Dagmamman syns også det var veldig slitsomt og hadde ikke opplevd så lang tilvenning før (hun har holdt på i minst ti år). Og enda lenge etter gråt han litt når jeg gikk, men det gikk over med en gang jeg var ute av døre.

Men det gikk bra etterhvert og han hadde det kjempefint der. I år når han begynte i barnehagen var vi veldig spente, og det har gått utrolig fint. Han stortrives.

 

Har tro på at det går seg til etterhvert. Men det er forferdelig vanskelig når det står på (gråt mange tårer selv når jeg hadde levnet et desperat gråtende barn i armene på dagmamman)