vurderer selvmord nå

[Anonym bruker]

har dassset rundt i hele natt, har jo to barn og det er tanken på deres sorg som gjør at jeg ikke makter det.

 

men likevel har jeg da funnet ut at jeg burde spise overdose parasetter så det ikke er blod eller noe, men så fant jeg ut at man ikke kan dø av det, selv om man spiser mange pakker

 

jeg får ikke til å sove, selv om kroppen aldeles verker av utmattelse

 

dessuten har jeg dødsangst- snakker meg om å vere ambivalent

 

men jeg er hellig overbevist om at jeg har en dødelig sykdom i kroppen, tenker kreft, er totalt utmattet, hatt flere infeksjoner de siste mnd. psyken er aldeles horribel, kan ikke lukke øynene. får grusomme bilder på netthinnen.

 

har prøvd å lagt meg til å sove flere ganger i natt, men må bare sprette opp igjen. plutselig føltes det som om hendene mine ble like store som en basketball hver. kunne kjenne de prikket i og ble ømme, døsige, numme- er hellig overbevist om at hendene faktisk hovnet opp, men ikke sikker. synest proporsjonene var helt feile. men ikke slik det føltes som når jeg lå på senga med øynene igjen.

 

er livredd for at noe alvorlig galt er med meg. kanskje jeg har hjernesvulst, som gjør at jeg er aldeles deprimert, tanten min døde av det da hun var yngre enn jeg er nå, broren min ble opperert for det for noen år siden. han overlevde.

 

har lenge følt at det er noe galt med kroppen min. noe alvorlig og dødelig. har tenkt på blodkreft ssiden immunforsvaret svikter meg.

 

samtidig endrer personligheten min seg. jeg er aggresiv og aldeles rar. jeg har lyst å ta selvomrd, men blir dypt ulykkelig ved tanken på familien min. nå føler jeg at jeg går rundt i delvis svime, med vidåpne øyner, føler meg rett og slett sprøytegal

 

samtidig her nå føler jeg at hele livsswituasjonen er aldeles uutholdelig, jeg klarer ikke se hvordan noe skal bli bra, hverken på den ene eller andre måten. hva mannen min gjelder, orker jeg ikke snakke om en gang, annet enn at jeg kan si at han er snill, ikke slem- ikke derfor jeg har det sånn.

 

tror ikke han orker stort mere snart. umenneskelig press på han. siden han vet hvordan jeg har det. delvis hvertfall. men jeg skyver han unna meg, brenner broer hver dag nå. akkurat soom om jeg vil han skal gi meg opp og fjerne seg fra livet mitt. da har jeg liksom en person mindre å tenke på hva angår savn etter meg. men uansett hvor mye jeg skyver folk unna, kan det aldri forandre det faktum at jeg er mor til to nydelige barn. ikke faen om jeg forlater de.

 

men så er det dødsangsten da, hva om jeg blir å forlate de likevel, bare fordi jeg har en alvorlig sykdom som ikke blir oppdaget, fordi jeg har gitt opp min fastlege som er aldeles aldeles udugelig, og bare tiltaket med å skaffe en ny en, gjør at det aldri blir gjort, så da svirrer jeg rundt her da

 

er inne i psykiatrien også, så hjelper ikke råde meg til å søke hjelp. er bare det at ulike ting har gjort at jeg har måttet avlyse de siste timene, blandt annet sykdom som har slått meg ut

[suseduse]

det høres virkelig ut som om du er dypt deprimert! da blir immunforsvaret svekket, og man kan føle det som om det er noe galt...

humøret svekkes og temperamentet stiger!

ring legen din, NÅ, og få time, for uansett hva det er må du få hjelp, om det er fysisk eller psykisk!!

du må få hjelp!!

ser at du skriver at du går til det, men kanskje ikke terapeuten er den riktige??

og du må fortelle alt av hvordan du føler det, ikke legge lokk på noe..

selv om du har gått der en stund, må du fortsette!! ei veninne av meg måtte gå bortimot 2 år før det endelig begynte å bli bedre! nå tør hu gå ut og jeg kan se hu smile igjen

 

ønsker deg masse lykke til

 

prøv å fokusere på det positive du har i livet ditt!!

sånn som sønnen din og mannen din

[Anonym bruker]

Skriv ut det du har skrevet her, og ta det med til legen din.Ring og be om akutttime i dag. Det er hjelp å få! Vet akkurat hvordan det er å føle at ting aldri kan bli bra igjen, men det vil de bli, det lover jeg deg!

 

Som hun andre her skriver så er det ikke sikkert den psykologen eller terapeuten du går til nå er den rette for deg.

 

Kanskje du kan vise dette til mannen din også? Så vet han hvorfor du skyver ham unna.

 

 

Bare hold ut, for ting blir bra igjen selv om alt virker helt håpløst nå! Sender deg en kjempestor og varm klem!

[Anonym bruker]

Hei...

 

Veldig alvorlig innlegg det her...

Godt at du klarer å skrive ned hvordan du har det, og jeg synes at det er veldig godt at du har bestemt deg for å ikke gjøre det. Moren min tok livet av seg når jeg var liten.. Barnevernet ville ta oss barna.. Det kan bli mye krøll leeenge ved sånne avgjørelser. (Håper på forståelse for at jeg velger å signere med anonym).

 

Det er jo ikke lett å komme med gode råd, når en ikke kjenner deg. Men jeg kan si at det ikke er godt hverken for deg eller familien din at du ikke har det bra. Jeg vil at du skal bruke den viljen du har igjen, benytte deg av den og bare rett og slett BESTEMME deg for at dette tullet gidder du ikke å fortsette med. Du VIL ha det bra... Og hvordan du kan komme opp er det bare du som vet. En ting er jo klart og det er at du trenger en time hos legen. For å eliminere hva som kan feile deg fysisk. Nå vet ikke jeg hva historien er med din mann, men er du for stolt til å kapitulere? Kan du det? Si at du trenger han? Hvis du kan det, vil jeg at du spørr han om han kan hjelpe deg med å bytte fastlege og bestille time. Også får du noen til å kjøre deg til legen..

 

Du overleever på vilje og det har du.. Men du skal ikke bare overleve du skal også ha det bra. Den veien må du finne og det kan innebære at du må innse at du trenger dine nærmeste, kast bort stoltheten og be om hjelp...

 

Du må bare bestemme deg...

 

Vennlig hilsen