2 år..

[Mamma til rakkerunge]

Er jo sååå dødt her inne. Så då tenkte jeg å sprite det hele opp litt

 

Mine kjære sa han kunne tenke seg barn når han nådde x år. Det er nå 2 år til. Prøvde meg i forrige uke, med en litt forsiktig antydning (i forbindelse med jobb planlegging) å antyde at vi da skulle få barn (om 2år). Han bare lo..

 

Og så, et par dager senere prøvde jeg igjen med en litt mer humoristisk tergende måte å stille det samme spørsmålet. Sa noe sånn som: jaja, men da skal vi jo ha barn då.. snakket om at hans barn fra tidligere da skulle begynne på skolen. Og at det passet jo fint.

Fikk en dritt sur kommentar tilbake. Slutt med det maset om unger!!!!! (sint i stemmen og krass) jeg tror ikke jeg er klar om to år.

Det verste var at jeg aldri noen gang har spurt om når vi skal ha barn, det har vært oppe tidligere, men mest fordi andre har spurt. Ikke fordi det har vært tatt opp oss i mellom. Og da nevnte han den alderen.

Så ble så skuffet, og klarer ikke tenke på noe annet. Ikke det at det ikke skjer om to år, men det at det er emne oss i mellom som vi ikke kan snakke om. Jeg er helt klar på at vi i fellesskap skal være enig om når det er riktig tid. Men det innebærer jo at vi kan prate om emnet. Nå føler jeg at jeg må gå på tå rundt han hele tiden, og emnet surrer jo som en bie på dop i hodet mitt! Og har bare lyst til å prate om det, få det ut av verden, men det går jo ikke.

Jeg håpet egentlig vi kunne begynne å prøve til sommeren. Eller helst før .. Vil ha barn i første halvdel av året. Da vil jeg være rundt 25 når barnet kommer, og det synes jeg er bra. Han er litt eldre enn meg.

Noen synspunkter? Hva synes dere? om både hendelsen, hvordan jeg skal ta opp emnet? alderen, er vi for ung? har fremdeles to år igjen med skole. Men kunne tenkt meg å få barn i studie tiden fordi da kan han ta permisjonen. Eller så mye som mulig av den da.

 

Håper på tilbakemeldinger. Bare skriv alt dere tenker. Og hvis d ere ser noen problemstillinger som eg ikke har stilt spørsmål om, så skriv det også!

Klem

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg mener at han viser deg lite respekt. Når man er sammen bør man kunne snakke om alle tema. Tenk hvis du hadde oppført deg slik hvis han hadde tatt opp noe som han brant for. Ville han da ha godtatt at du ble slik? Hvis ikke er det da ingen grunn for at han skal behandle deg slik. Dette er jo en så viktig ting for deg og da bør han kunne svare deg på en ordentlig måte. Jeg ville ikke ha funnet meg i å bli behandlet slik, man har da rett på et svar.

[Anonym bruker]

heihei!jeg vil bare si at min mann var også slik til å begynne med! jeg har vel hatt lyst på i hverfall et år nå og har egentlig ikke kommet noen vei med å prate med han...helt til å begynne med i forholdet(hadde vært sammen i litt over et år) da sa han at ikke viste om han ville ha barn i det hele tatt, uansett så gikk det i allefall minst 10år før han ville!!

gud å vi har krangla om det temaet der...tro meg jeg veit hvor vanskelig du har det nå! og min mann er den mest sære personen på denne jord og det er eg sikker på!

men sakte men sikker så ble tanken på barn mer og mer grei for han og det var først for et år eller to jeg virkelig tok om temaet seriøst..og nei han var ikke klar...det gikk iallefall 5 år til sa han da...han ville ikke snakke så mye om det og ble lett irritert og sur...men igjen så ble tanken på barn bedre og nå er han positiv til hele tanken !:)er mulig vi skal begynne prøvingen i mars hvis alle forhold ligger til rette for det:)

vi har vært sammen i 5 år nå og han gikk fra å ikke ville ha barn i det hele tatt/10år til minst 5år og til 3år og til 6 måneder og kanskje før!

så jeg syns du skal fortsette med å mase til han tar deg alvorlig og virkelig forstår at det er viktig for deg...jeg sa til min samber at jeg hadde behov for å ta det opp en gang i mellom selv om jeg visste det kom til å bli nei og at det var opptil han om han ville krangle om det, men eg sa til han at han måtte pent venne seg til det for dette kom jeg til å gjøre til den dagen jeg fikk et + på testen!! og ble det kranglig så var det hans feil...sa at han bør være mann nok til å møtes på halvveien og for han var det å snakke om temaet når jeg ville det så måtte vi bare ta det derfra:)og som sagt så ble tanken for han mer og mer kjent og ikke så ille likevel! så stå på ditt og du skal se han myker opp!

uff...dette ble langt og jeg håper du skjønner hva jeg mener :)hehe

og ikke bry deg om negative innlegg som ikke besvarer det du faktisk spør om men bare forteller deg hvor teit mannen din er..drit i dem!!

 

[Mamma til rakkerunge]

Hei igjen

Problemet vårt er egentlig at han hadde en litt traumatisk opplevelse. Hvor han regelrett ble lurt inn i farskapet av sin eks, i en periode hvor de (eller i det minste han) hadde bestemt seg for at dette forholdet ikke var liv laga. Hvorpå hun fant ut at den beste måten å beholde han på var å late som hun gikk på pillen, og så ble gravid. Han var kun 20 år da dette skjedde, og det henger hardt i for å si det mildt.

Så når andre sier det er respektløst og sånn så bryr jeg meg ikke noe særlig om det. Jeg vet at han hadde det veldig tøft i den perioden. Og har det fremdeles, hans eks er ekstremt bitter og svært vanskelig å ha med å gjøre, selvom dette nå er flere år siden. Og han er veldig redd for at dette skal skje igjen. Men jeg vil ikke måtte overbevise han hele tiden om at jeg ikke skal gå til slike steg, men det krever jo nødvendigvis at vi kan prate om temaet åpent og ærlig. Og jeg har høyt og hellig, både for meg selv og for han lovet at når vi skal ha barn så er det fordi vi begge ønsker. Det mener jeg må være en forutsetning for alle, den ideen om at de venner seg til tanken på et barn, er ikke bra. Handle først og be om tilgivelse etterpå går ikke an når det gjelder å sette barn til verden.

Men somsagt, så føler jeg nå at han kanskje finner på å utnytte det litt. At han kan velge når det passer han. Og at når han sier det er greit, da er det greit, mens jeg har lite jeg skulle ha sagt

Ble litt rotete, men tror dere skjønner hva jeg mener.

 

Men har nok utviklet litt fødselsangst etter å ha sett jordmødrene på nrk.. så kanskje vi kan vente litt til det ikke står så friskt i minne

[Anonym bruker]

ja huff....forstår dilemaet ditt...kan ikke fatte at noen lurer mannen sin til å bli gravid....det kunne aldri ha falt meg inn!men som sagt, det hjalp mye når han gikk med på å snakke om det en gang i mellom:) og skal love deg at det går ikke ann å overbevise mannen min om noe! man kan snakke og snakke til krampa tar en men han rikker seg ikke...men utrolig nok så syns han ikke at det er så verdens undergang å få barn alikevel:) men som sagt...din sambo har jo fått en veldig negativ opplevelse ang det å bli gravid så det blir jo en veldig vanskelig situasjon...det beste er vel å prøve å få til en god samtale med han.men det er jo ikke alltid like lett det heller for det er i allefall ikke det for meg ang sambo...men jeg prøvde å prøvde til det endelig en dag fungerte å føre en samtale uten at det ble irritasjon:)

[Ella-83]

Hei Tøydokke!

Min sambo oppfører seg ganske likt som din. Han også har et barn fra før og omstedighetene rundt den graviditeten var ikke gode. Han var ikke klar og har flere ganger gikk uttrykk for at han ble "lurt". Nå har vi vært sammen i over 6 år og jeg har vært klar for barn i ca. 4 av de. Han har hele tiden sagt at vi bør vente. I forhold til min utdanning har det vært fornuftig. Nå har jeg jobbet et års tid og jeg mener at tiden er klar for å få barn. Vi har det meste på plass. Kjøpt leilighet. Jeg har en god jobb og han har også en god inntekt. Vi har greie biler. Osv. Likevel vil han utsette det. I fjor snakket han om 5 år. I påsken var det 4 (ja det har gått nedover). Nå i høst sa jeg det at to venninner av meg planlegger å bli gravide neste sommer og jeg lurte på om kanskje det kunne passet for oss også. Han var først litt skeptisk, men så sa "ja vi får se da" og smilte lurt. :-) Han har faktisk snakket om at vi skal gifte oss senere også. Min teori er at disse mennene som har hatt litt vanskelige forhold til tidligere kjærester i forbindelse med graviditet, er litt ekstra betenkte når det gjelder å få flere barn. Det virker hvertfall sånn på min. Han har vært suuuper negativ til alt babyprat frem til nå dette året hvor vi har fått litt mer orden på livet. Han har nå faktisk snakket om hvordan vårt barn vil være.. :-)

Også har han barnetekke så det holder. Mye flinkere enn meg.

Jeg er hvertfall positiv nå. Det er jo begrenset hvor lenge man takler å vente på at den andre parten skal bli klar.

 

Vet ikke om det var til noen hjelp?

[Mamma til rakkerunge]

Jo, det hjalp!!

Er nok litt spesielt for disse mennene som ikke tidligere har vært en del av planlegging og sånt. Håper bare at dersom vi kan snakke om dette på en ordentlig måte, og han kan uttrykke sine følelser og meninger overfor meg i en normal og sivilisert samtale, så kanskje det hjelper på de dårlige følelsene fra sist gang.

Da nevnte hun det nemlig bare på fylla ved et par anledninger, og hver gang sa han at det var uaktuelt.. og plutselig var hun 3mnd på vei, mens hun hadde gått på p-pillen (eller i det minste påsto at hun gjorde det..)

Sånn skal ikke vi ha det. Og det håper jeg han snart forstår.

[Ella-83]

Man må bare ta tiden til hjelp. Vi har kranglet om dette så utrolig mange ganger. Jeg prøver fortsatt å trå varsomt når jeg tar opp temaet. Før ble jeg bare frustrert fordi han ikke ville snakke om det, men nå skjønner jeg litt mer (tror jeg hvertfall). Såå jeg venter og håper og tror at vi vil få vårt kjærlighetsbarn etterhvert ;-)

Og jeg har litt forhåpninger om at jeg kan begynne å prøve samtidig som venninne mine. Det hadde vært så utrolig gøy å ha noen gode venninner å dele gleder og sorger med. Jeg er litt redd for at han ikke skal være klar likevel, men det er bedre å leve i håpet

 

Jeg følger forresten med på "Jordmødrene" jeg også. Utrolig bra program. Jeg har faktisk blitt mindre skeptisk til akkurat det med å føde nå.

Ellers så absorberer jeg all informasjon jeg kommer over når det gjelder barn og graviditet.

[Anonym bruker]

Så morsomt! Du høres ut som meg du. Sitter her og drømmer meg vekk jeg. Håper noen av venninnene mine snart blir gravid, så har jeg det som et "pressmiddel". Ellers ser jeg på jordmødrene delvis i skjul. Suger til meg alt av symptomer, tips,navnedebatter, barnevogner hihi.. litt morsomt. men er generelt nysgjerrig på veldig mye av det som skjer med kropp og sjel når man blir/er gravid

 

[Ella-83]

Hehe.. Greit å kunne referere til at de andre i gjengen har jo fått barn. :-) Nå har en venninne et barn fra før og planlegger å prøve på nr. 2 til sommeren. En venninne er gravid nå. En annen planlegger å prøve til våren/sommeren. Flere andre som er babysyke også. Så nå vil det poppe frem gravide mager :-)

 

En annen ting som legger litt press (positivt) på sambo er at alle kameratene hans spør støtt og stadig om når vi skal få barn. "Det er jo på tide." Hihihi

 

Jeg skal låne min niese (6mnd) en dag nå, så jeg håper at sambo skal se hvor søt hun er og få litt ekstra lyst han også... Er det dette som kalles kvinnelist? :-)

[Mamma til rakkerunge]

Tror nok det!!

Sambo er veldig glad i barn han. Tror bare at han må minnes på det innimellom, på litt listige måter. Han blir veldig mo når det er babyer i nærheten, må holde de og sånn. hihi.. det er jo litt søtt. og vet jo han er en god far, kanskje det er en av grunnene til at jeg er babysyk

Ellers har jeg ingen babyer å låne for tiden, skulle gjerne hatt det. Tror nok det kunne hjulpet.

Vi får se.. ble spådd at vi skulle bli gravid til sommeren, har kanskje ikke den helt store troen. Men er jo lov å håpe!

[November-spire-79]

Jeg føler virkelig med deg for sånn har jeg hatt det også. Føler et stort behov for å PRATE om det.Det hjelper å få snakket litt,men hvis man føler at man hele tiden må være varsom ved dette tema så får man det jo aldri ut.........