Litt positiv innputt? Noen?

[Lassi83]

Jeg venter barn med en som har to barn fra før.

Jeg merker jeg blir veldig negativ av å lese en del innlegg her inne.

Virker som det bare er klaging.

Er det noen som kan komme med litt positiv innputt på hva som faktisk er positivt med stefamilier?

Eller hva som kanskje er litt blåst opp, som faktisk ikke er SÅ ille?

 

Jeg har jo fungert som stemor i snart to år nå, og vet det er mye som er slitsomt og vanskelig. Til tider har man bare lyst til å gi opp. Men trodde også noe ble bedre når man fikk et felles barn, selv om det også kan by på nye problemer.

 

All positiv innputt tas i mot med et kjempe smil:)

[DolphinGirl]

Uff, jeg blir også litt motløs innimellom. Og jeg er ikke gravid enda. Jeg har også vært redd for at det skal bli enda vanskeligere, så jeg måtte bare prate med mannen min om det til slutt. Han sier at det blir annerledes denne gang, for denne gangen VIL han ha barn, og det er MEG han vil ha barn med, og jeg må aldri være redd for at han skal forskjellsbehandle barna. Det funker beroligende en stund, men så plutselig dukker det opp litt bekymringer igjen. Dette ble nok ikke den positive oppmuntringen du ønsket, men har du prøvd å prate med din mann om det? Jeg tror alltid kommunikasjon er nøkkelen...

[Lassi83]

Godt å høre at noen er i litt samme situasjon.

Slik du beskriver det er det med meg også.

Jeg har snakket masse med kjæresten min om bekymringer og tanker rundt alt dette, og han sier det samme som mannen din.

At det er vi som blir "hovedfamilien",- jeg, han og barnet. Og at han aldri kommer til å sette de foran når de er hos oss. Han kommer til å behandle alle på lik linje.

Han er veldig god å snakke med, og jeg føler virkelig at han vil legge alt til rette for at jeg skal fikse situasjonen hans.

Blir veldig rolig og positiv når vi har fått snakket om ting, men som du sier,- bekymringene kommer igjen når man f.eks leser mye av det her inne.

Takk for innlegget, - det hjalp litt alikevel:)

[Anonym bruker]

SORRY...

 

..ingenting positivt her. ( Bare når vi ikke har samværstid. Da er vi en normal, og velfungerende familie som koser oss masse sammen)

[Anonym bruker]

Ikke her heller.

Når barna hans er her, så føles familien bare splitta.

Jeg blir så og si alene om barnet vårt, og så driver han med sine barn.

Som anonym over sier: Familien fungerer kun når vi ikke har samværstid. Da har vi det fint!

Du sier han har de 50%, - da blir halve tiden fin ihvertfall, - det er jo positivt.

[Lassi83]

Halvparten av tiden blir fin? Det er jo ikke positivt.

Man skal jo kunne ha det fint generelt.

Dette var ikke særlig positiv innputt.... Vær så snill a :/

Må da være NOEN der ute som er litt positive?

[DolphinGirl]

Uff - vi får ignorere dette Lassi83 - og satse på at vi klarer oss! ;-)

[vitaminbjørnen]

De moro tingene, som å dra å bade, gå på picnic, lage hytte i trær, lage julepynt, bake julekaker osv.. Sambo er ikke så flink til sånne ting med jenta hans, og ikke meg heller. så da gjør vi det ilag jeg og henne :-)

[Lassi83]

He he, ja vi ignorerer det glatt, Dolphin

[Chezka]

Huff, det var ikke mye positiv input du fikk her altså )

 

Jeg og mannen min har hver sine barn fra før, og så prøver vi nå å få en sammen. Stort sett er livet med og uten barn (bio og ste) veldig godt, men innimellom dukker det selvfølgelig opp problemer. MEN - problemer er til for å løses, og det meste kan faktisk løses med litt smidighet, overbærenhet, positive tanker og godt humør.

 

Jeg sliter innimellom med mine stebarn da moren deres i mine øyne gjør en del merkelige ting ) Jeg jobber HARDT med meg selv for å forsøke å ignorere dette, og tenke som så at jeg skal ikke synke ned på "hennes nivå", og "noen må være voksne her". ))

 

I tillegg har mannen min og jeg stadig pågående diskusjoner om barneoppdragelse, arbeidsfordeling i hjemmet etc. Vi kommer som regel til et kompromiss ) Men nøkkelen her er prate, prate, prate!!

 

Jeg må også være veldig oppmerksom på følelsene mine hele tiden, at jeg ikke overfører negative følelser for moren deres over til barna. Barn er barn - og de kan drive deg til vanvidd innimellom - men det kan sannelig min egen datter også!!

 

Men jeg tror det er viktig å huske på at livet er ikke ren skjær idyll hele tiden, med eller uten stebarn! Livet er jaggu litt slit innimellom også.

 

Jeg faller av og til i tanker over hvordan livet vårt skal bli når/hvis vi får en baby. Idéen om den lille lykkelige kjernefamilien som endelig får kjærlighetsbarnet stemmer ikke alltid med virkeligheten. Men "halvsøsken" vil være viktige personer i barnet ditt sitt liv så lenge han/hun lever. Og barnet ditt vil se på sine søsken med helt andre øyne enn du! Stebarna dine vil være en uerstattelig ressurs i det nye barnet ditt sitt liv.

 

Jeg har stor tro på at vi skal fortsette å leve et lykkelig storfamilieliv som inkluderer alle våre barn, både egne og felles!

 

All mulig lykke ønskes deg!!

[Lassi83]

Se der ja..Det var jo positivt:)

[Lassi83]

TAKK!! Den trengte jeg!!

[Gjest]

Jeg vet ikke om jeg har så mye positivt å komme med.... Livet er lettere med en kjernefamilie enn en sammensatt familie med hans barn per def! ferre personer å forholde seg til osv. Ting er ikke like ille hele tiden - alle her inne har nok sine lysglimt i hverdagen med stebarn og deres foreldre, men vi oppsøker jo mest dette forumet når vi sliter -dessverre. Da blir det ikke mange solskinnshistorier.

 

Men vi holder jo ut de fleste av oss - så noe bra må det jo være/ha vært i hverdagen vår. Jeg minnes de første årene med stebarna som utfordrende men minnesrike- vi kom nær hverandre - ikke noe mor-barn forhold men som de personene vi var. Klart vi hadde våre kamper jeg og min kjære men vi snakket oss ut av problemene. Jeg er av den formening at så lenge de voksne klarer å være voksne og holde barna utenfor evt. konflikt så går dette bra.

 

Etter å ha blitt mor selv har jeg lettere for å legge evt. problemer med stebarn bak meg - det har kostet mye tid og krefter men jeg er blitt flinkere til å fokusere på hva som er viktigst i mitt liv. det er våre barn og vårt forhold. Jeg er blitt mer moden med årene og ting går ikke like mye inn på meg som det gjorde før. Klart jeg blir såret innimellom av stebarnas oppførsel men det preller mer og mer av meg.

 

Et godt råd fra meg er; velg dine kamper med omhu ift. stebarna. Det er ikke alt som er verdt å bruke energien sin på - jeg har opp gjennom årene brukt mye tid på å få oss til å fungere som en familie, men det nytter ikke når stebarna ikke vil. Jeg vil bare si at det positive med å få egne barn når man er stemor fra før er at det er lettere å senke skuldrene ift de utfordrignene som følger med å leve med andres barn.

 

Ønsker deg masse lykke til og unner deg å nyte svangerskapet ditt!

 

[Anonym bruker]

Det er jo bare å innse at for de aller aller fleste av oss er ikke det å få stebarn noe vi opplever som en berikelse i livet. Det heter seg jo at i stefamilien er det motsatt fra i vanlige familier, en finner ikke et par som holder sammen pga stebarna, men det blir på tross av dem.

Jeg ser på bagasjen som en av hans mindre foredel aktige sider, men alt i alt er jeg fornøyd med mannen jeg har valgt å leve livet mitt sammen med, og det livet vi faktisk lever sammen. Men noe må en ta med, andre kan ha en vanskelig svigermor, eller en vanskelig svigerfar, eller andre minus. Har vanskelig med å sette fingeren på noe jeg synest er POSITIVT, noe jeg gleder meg over, og virkelig settter pris på. Ungene er greie nok de, men jeg føler ikke noe stor glede ved å se dem, eller savn når de ikke er hos oss. Jeg er alltid imøtekommende og vennlig, han er jo avhengig av dem. Han trenger dem jo i livet sitt for å være lykkelig, så da gir jeg plass til dem, pga at jeg er sammen med han.

[Anonym bruker]

Stebarna er bare noe som henger med. H*n er her annenhver helg og enkelte ferier. H'n sover her, ser på tv med oss, spiser her, leker med ungene våre, er med og handler ... thats it. Siden h*n bare er her i helger, så hører det ikke noe mer med, og da er det ikke noe mer enn en ekstra person. Vi verken gleder oss, eller gruer oss til h*n kommer.

Ingen problemer i det hele tatt, og ingen ekstra berikelse heller. Men for barnet betyr det selvsagt mye, å få komme til faren sin, og hans familie... så vi ville aldri ha nektet barnet det. (H*n kan ikke for at h*n ble et resultat av to som ikke ville være sammen resten av livet)

[*-*]

Vi har det faktisk veldig fint! Jeg er veldig glad i mine stebarn og de gir meg mye. Jeg tror også at jeg er en viktig omsorgsperson for dem. Vi har masse ting vi stadig tar tak i, og jeg og mannen min hatt mange lange kvelder med prat og også krangler om hvordan vi skal forsøke å løse ting. Stebarna og jeg har også hatt våre runder, men vi har snakket mye hele tiden og vi skjønner alle tre at vi alle gjør så godt vi kan.

 

Det er mye fortsatt ting vi må rydde unna på veien, og uenigheter som må tas med ekskone i blant. Jeg kjenner at jeg kan reagere urimelig på ting når jeg er sliten og noen ganger syns det er mye å forholde seg til. Men alt i alt er vi glade sammen som familie, og jeg syns jeg har vært veldig heldig med fin mann og to ganske store, søte og kule stebarn!!!