Min mann har et dàrlig forhold til sönnen sin.

[:-))))]

Hva gjör dette egentlig i lengden? Jeg har fàtt beskjed av psykolog at jeg ikke skal gà mellom dem igjen, men heller si ifra til min mann senere at jeg ikke syntes noe om det han gjorde. Greit nok, men nàr det alltid er et eller annet.....skal sönnen vàr bare ta imot han da uten à fà stötte pà at den tilsnakkingen var nedverdigende f.eks.

Pappan har innrömmet at han ikke föler seg knyttet til sönnen sin, fordi han var sà vanskelig nàr han var liten, og tenker bare pà han som et problem. Og oppförer seg deretter, dvs. han föler at han mà vaere veldig autoritaer med han hele tiden for at det ikke skal skli ut. (Sklei nemlig litt ut nàr han var liten, manglet visstnok grenser...) Igàr f.eks. hadde han ikke lukket döra etter seg pà do, og da fàr han streng beskjed om à gà à lukke den igjen, selv om han var pà vei mot senga si. Dette er noe jeg ville sagt heller: nà mà du huske pà à lukke döra etter du kommer fra badet, og sà kunne jeg lukket den for han. Er jeg for slapp? Har mange sànne episoder, og jeg synes det blir hele tiden sànn at han blir irettesatt for ditt og datt, men sjelden rost.

Overreagerer jeg?

[sveis]

Skjønner litt hvordan du føler det. Har det også litt sånn at jeg syns sambo er til tider for streng/krass til eldste dattera vår. Men jeg sier sjelden noe under situasjonen. Tar det heller opp med han etterpå. Tar det opp en gang i blant, så blir det bedre en stund, til det sklir ut igjen. Jenta er til tider ganske krevende og det er lett og bli sint/irritert på henne.

Grensesetting er veldig viktig, men det er minst like viktig å rose barna når det gjør noe bra, og vise at man setter pris på de. Det er en vanskelig balansegang, og metoder som fungerer bra på noen barn kan ha stikk motsatt virkning på andre barn. Man må bare prøve seg frem. Det er også veldig viktig med en god dialog mellom foreldrene, slik at man er enig om hvordan man skal oppdra barna. De kan fort blir forvirret hvis foreldra prøver å oppdra de på hver sin måte.

[Gjest]

Vel, jeg kan være sånn overfor våre unger. Samme hva det er, om de har lagt seg, eller er ute eller sitter og spiller så må de komme tilbake å gjøre det de skulle, om det så er bagateller. Det er vår egen skyld at det har blitt sånn. Pga vi gjorde "alt" for de mens de var mindre, er de nå vant til at vi ordner opp for dem. Så derfor må våre selv gå å lukke døra på do, skru av lysene, tar opp matboksene. For jeg håper at en dag lærer de. Selvsagt får de ros, spesielt når de har vært flinke mange ganger på rad og en påminnelse når de glemmer det. Av og til blir jeg irritert, når jeg har mast om det samme 100 ggr, men de må bare gjøre det selv. Jeg tror ikke ungene lærer av at vi går og ordner opp etter dem hele tiden.