For de som orker....litt langt innlegg...

[:-))))]

Er i et forhold som har vart over 10 àr, men vi har hatt nedtur pà nedtur siden 6-7 àr tilbake grunnet hans "personlighet" og vaeremàte. I àr orket jeg ikke mer og sa at nà var det terapi eller slutt. Vi gikk i terapi ca. 6 ganger og hun diagnoserte han som narsissistisk og manipulerende. Hun fikk han til à se hva dette gjorde med meg og oss, og siden det har han tatt seg sammen pà noen punkter.

Men det er jeg som er skadelidende. Etter mange àr med slik manipulering (tenk dere inn i alle diskusjonene dere kan ha med en partner, og at hver diskusjon har du diskutert deg til du er helt utslitt uten og skjönne hvorfor; fordi han diskuterer pà en màte slik at han alltid har en unnskyldning, en grunn til at det ikke er han, eller hvis det er han sà er det ogsà de andre...helst mer de andre).

Jeg har fortsatt hos terapauten men har kun vaert der en gang siden. Men problemet mitt nà er at jeg föler meg 100 % utslitt. Jeg er hjemme med to tette (1 og 3) og vi har en pà 7 som nettopp har begynt skolen. Jeg föler at selv om han har gjort enn innsats og forbedret seg litt, sà er han fortsatt den "samme gamle", og nàr jeg pröver à snakke med han om at jeg har det vondt (bor langt vekke fra min familie, har ingen venner pà stedet pga. sosial angst, og har et ganske asosialt liv, alene og ensom og absolutt aldri noen avlastning fra unger) sà blir han bare sint og sier at han vet at situasjonen er vanskelig men at det ikke er noe han kan gjöre osv. Han sier han er lei meg og mine problemer og har nok med sine egne.

Jeg vet at denne innstillingen hans gjör at jeg föler meg ganske uönsket, og föler vel egentlig at jeg har ödelagt livet mitt, vel og merke hvis det fortsetter i den retningen.

Ellers er han en god pappa (for de to minste: jenter) men for eldstemann föler han mindre bànd til og behandler han ofte som en som bare maser, og aldri gjör som vi sier osv. Sönnen vàr streber etter oppmerksomhet og fàr det i form av irettesettelser, og innimellom litt godord. Prövde à nevne dette i gàr kveld, men da ble han sint igjen og skjönte ikke hvorfor jeg skulle mase pà dette hele tiden.

Et eksemplel. pà en situasjon: sönnen vàr tör ikke à helle i melk i melkeglasset nàr han er törst fordi han er redd for à söle fordi da blir pappa sint/oppgitt. Da han spör pappa om han kan fà litt melk fàr han til svar, nà er du snart 8 àr nà klarer du vel à helle i melk selv.....nàr skal du bli stor da? Vil du at vi skal helle i for deg helt til du blir 30???

Dette syntes jeg er nedverdigende svar, men min mann synes at det er jeg som er for sensibel?

Denne situasjonen sliter slik pà meg at jeg vet ikke hvor jeg ender opp. Er jeg pà vei inn i en depresjon? Er det sànn det föles da?

Takknemlig hvis noen har tid til à hjelpe meg litt pà vei...

 

[BettyBoob]

lett for meg å si, men det høres ut som om det er på tide å legge opp... han har personlighetsforstyrrelser, du er utslitt og alt går også utover eldstemann? Høres ikke ut som en sunn situasjon for noen av dere, og en depresjon er det siste du trenger nå. Har selv vært deprimert (før jeg fikk barn) og da skal jeg love deg du ikke har overskudd til noe annet enn å "være". Ønsker deg lykke til med å ta tak i situasjonen og evt gå til det skrittet at du tar med deg barna og går. Ta kontakt med fastlegen din for samtale uansett!!

[:-))))]

Det er sà vondt à fà slike svar, for de tar liksom tak i sannheten jeg ikke vil innse. Föler jo at han har prövd sà godt han kan men at det ligger dypere enn han kan nà. Er sà svak at jeg har innsett at jeg kanskje aldri klarer og komme meg ut av forholdet. Det er ingen, ingen som vet hva jeg sliter med, jeg tör ikke à nevne dette til noen i min familie eller mine venninner. De bor sà langt borte og fàr ikke gjort noe allikavel.

Psykologen vi gàr til har sagt at i vàrt forhold er han som lynet og jeg lynavlederen. Dvs. jeg har veldig liten tro pà meg selv, og sliter med à gjöre alle til lags hele tiden, mens han mere tenker pà seg selv enn andre. Men hun sa ogsà at nà var han "helbredet" fra seg selv, sist gang vi var der sammen. Klart hun kan ta feil, men hva hvis hun har rett. Hva hvis det er meg som er blitt oversensibel og ikke tàler noen ting mer...kanskje det er meg som er feilen?

[:-))))]

dytt

[trøndermamma]

Ta med deg barna og flytt! Så lenge mannen din ikke gjør mer og prøver mer enn det det høres ut som, så blir det ikke bedre. Det går utover deg og barna, får helt vondt av å tenke på hvordan eldste gutten må ha det. Skjønner egentlig ikke hvordan du har holdt ut så lenge som du har....