synes dere jeg er urimelig?

[Snøjente og lille Erik :)]

 

Under hele svangerskapet har jeg synes at sambo har støttet meg minimalt. Han er en kjærlig og omtenksom person, men han er nok litt for glad i festlivet. Selv når han visste jeg var gravid og at jeg kanskje ikke synes det var like kjekt å gå på byen hver helg gikk han ut. Ofte gikk han ut to ganger på en helg på byen og kom hjem full på morgenkvisten, selv om han sier han ikke skulle drikke mye, og at han ikke ble sen.

 

Vi har hatt mange krangler i forbindelse med dette, spesielt siden jeg blir like såret hver gang fordi det føles som om han ikke hadde lyst å være med meg. Og jeg har følt at det beste hadde vært om han bare flyttet ut. Når det har kommet til stykket så har jeg trukket meg på det.

 

Det toppet seg ca tre uker før fødsel da han var ute på byen og greide å dette ut av en bil i fart på hjemveien. Jeg ble ringt av politiet og fikk beskjed om å møte opp på sykehuset der han lå på intensiven. Det var heldigvis ikke noe alvorlig, men alikevel ble jeg både redd og ikke minst såret nok en gang fordi vi hadde jo en avtale om at han ikke skulle drikke de siste tre ukene før fødsel, og denne kvelden skulle han jo egentlig ikke drikke i det hele tatt.

 

Gutten vår ble født 27. Juli, og han greide å holde seg fint i skinnet i 3 uker, men så kom presset fra kamerater om å komme ut igjen. Jeg synes det var greit den gangen, men så har det begynt å gjenta seg. Han var ute forrige helg, og han ble så dårlig på lørdagen og ikke minst søndagen at han ikke fikk studert eller gjort noe skolearbeid. ( Han er veldig tafatt når det gjelder skole og utdanning). I går ringte han meg for å spørre om jeg kunne hente han etter han hadde vært hos noen kamerater, og siden min mor var på besøk så kunne jeg jo det for klokken var jo ikke så mye. Da jeg skulle hente han virket det som om han bare hadde lurt meg opp dit for at jeg skulle kjøre de til byen. Jeg kjente jeg ble utrolig såret nok en gang og følte meg ikke minst misbrukt.

 

Det hele topper seg med at han og kameratene skal til Oslo på stand up neste helg, og han har iscenesatt det som om det er kameratene som har kjøpt billetten til han, og at han skal reise frem og tilbake samme dag. Men av en kamerat av han fikk jeg høre at det var hans ide og at han tilogmed hadde bestilt flybilletter. De skulle være i Oslo hele helgen..

 

Jeg lurer på om han tror jeg er helt dum.. Jeg kjenner jeg er så lei av å bli lurt og lygd for hele tiden. Jeg har bare lyst til å kaste han ut , men så er det jo hensynet til sønnen vår på bare 6 uker. Men når han holder på sånn kjenner jeg at kjærligheten jeg føler for han dør sakte , men sikkert for hver dag som går..

 

For meg er utdanning veldig viktig, men for han virker det som om han synes det er en lek, og ikke alvor. Jeg er stygt redd han ikke kommer til å greie dette året.. Ikke fordi han ikke er smart nok, men fordi han er slapp og giddeløs..

 

Han selv skjønner ikke problemet, og jeg blir stadig møtt med kommentarer som "er du sur" o.l.. Han er veldig flink med sønnen vår, men det er som i mange andre familier jeg som gjør nesten alt av stell, mating og kosing også i helgene.

 

Unnskyld at dette innlegget ble masete og kanskje litt dårlig formulert.. men var bare så utrolig deilig å få ut frustrasjonen.. Så kommer jeg til spørsmålet.. Er jeg urimelig som føler det slik, og som ikke vet om jeg orker å leve sånn i lengden? JEg har pratet med han om dette flere ganger, men det virker ikke som om jeg når frem og det har jo fortsatt å gjenta seg også etter sønnen vår kom til verden..

[Gjest]

Virker ikke som han er helt klar for å slå seg til ro... er han gammel? virker jo som om han nettopp er fylt 18...

[Adriansmor med tulla]

nei du er ikke urimelig men altfor snill med han... kast han ut nå... virker umoden og kommer ikke til å forandre seg!!

[KnockedUp har født ei lita pie]

Heisann!!

 

Nei jeg syns ikke du er urimelig i hele tatt. Jeg har ei veninne som også har opplevd det samme, og jeg ser hvor mye det sliter på henne..Om dette skjer meg også når jeg blir gravid, og har fått barnet, så kommer jeg IKKE til å godta det..Jeg hadde ikke villet kastet han ut, men heller prøvd å få i gang en ordentlig kommunikasjon hvor du forteller han hva du føler og hvordan du har det når han til gjentatte ganger lyver for deg, og ikke er hjemme sammens med dere to. Det er jo denne tiden man skal være glad og lykkelig og dele alt sammen og med den lille. Den tiden dere har nå går fort, og plutselig har barnet blitt stor!

 

Jeg håper virkelig at det ordner seg for deg, og dere!!

 

Stor klem

[PlinkiPlonk]

huff, for en type...virker som du har 2 unger å passe på!! send med han bagen til oslo, og si han kan bli der!! hadde aldri gidda å kasta bort tid på han.

gi han beskjed at du ikke orker mer, og det er alvor denne gang.

[Snøjente og lille Erik :)]

Han er 22 år, så kan jo si han er ganske umoden for alderen. Jeg er så glad i han ( tror jeg... ) begynner å bli usikker på om det bare er gammel vane som gjør at det er så vanskelig å forlate han, pluss det faktum at vi har en nydelig sønn.. Så det er så vanskelig.. men tror jeg skal prøve å prate med han i kveld, helt rolig og så se hva som skjer..

[Gjest]

syns ikke du er urimelig i det hele tatt.

jeg syns ikke man skal slenge om seg "kast han ut" kommentarer i hytt og pine,men i dette tilfelle hadde jeg gjort det..

han respekterer det TYDELIGVIS ikke,og jeg hadde aaaaldri tillatt at noen behandla meg sånn som det der..

[Kristin*]

Gi han ett ultimatum da. Vil han ha hovedfokus på familien og utdannelse, eller hovedfokus på festing?

 

Fortsetter han i samme tralten er ikke forholdet liv laga.

[Piken på landet]

Heisann! Vil bare starte med å si at NEEEI, du er overhodet ikke urimelig!

 

Jeg kan ikke sammenligne min situasjon med din, min mann er mer "voksen" enn din, men kjenner meg igjen i det at jeg føler meg som siste prioritet, og har tatt han i en del lyving etterhvert. Når vi setter oss ned for å prøve å diskutere det, så ender det aldri bra. Jeg bare begynner å gråte, han forstår meg bare ikke, avbryter meg så jeg ikke får forklart meg og alt blir kaos. Det jeg gjorde, som omsider hjalp, var å skrive brev til han. Jeg satte meg ned etter han hadde lagt seg en kveld. Da får du god tid til å formulere ting slik du mener og vil, uten avbrytelser. Jeg fikk forklart han hvor ydmykende og nedverdigende det er å føle seg som siste prioritet, når han og barnet vår faktisk er min første. Og fikk forklart hvor respektløst det er av ham å lyve til meg, selv om det kun dreier seg om "filleting". Og respekt er faktisk det det dreier seg mye om her tror jeg. Kanskje det kan hjelpe å stille ultimatum? Kanskje ikke at han blir kastet på dør viss ikke slik og slik, men om andre litt mindre ting?

 

Vet ikke om dette fungerer for dere, men det har iallefall hjulpet oss. Uansett, masse lykke til med en umoden mann :-)

[Irisess 5MA & 4SA lagt på is..]

gi han en advarsel om at han må skjerpe seg ellers får han ikke bli boende. at du kaste han ut. fordi du er ikke urielig. dere har fått ett liv sammen og livet kan ikke passe på seg selv og trenger å bli passet på.