Jeg klaer ikke barna hans, hva med mine egene?

[Anonym bruker]

Jeg er så deprimert og lei meg, og føler jeg ikke kan snakke med noen om dette.

 

Jeg har ett kjempe problematisk forhold til barna til mannen min! Og i dag har det virkelig toppet seg, og jeg har vurdert å ta ut skillsmisse! Jeg merker på kroppen at det er mye følelser og tanker om dagen, og jeg har tidligere slitt med depresjoner og brukt antideprisiva.

 

Nå er depresjonen så ille at jeg ikke klarer tanken på hans barn, jeg orker ikke å være sammen med de, ikke snakke med de, eller høre han snakke om de.

 

Tror dere denne følelsen blir lik med min egen baby? Er er så redd for at jeg skal føle like stor avsky for min baby som jeg gjør til hans barn!

 

Hvem kan jeg snakke med om dette, noen råd? Burde jeg skille meg, og forsette svangerskapet og livet alene? Skal hans barn få ødelegge mitt liv videre? Hva med babyen, skal den vokse opp med en familie som ikke orker å være i nærheten av hverandre?

 

Hjelp meg, jeg bare gråter.....

[makesofha]

Det du snakker om er et veldig tabu-belagt tema, men det betyr ikke at ingen andre har det sånn, bare at det er "noe man ikke snakker om". Snakket med en jordmor som kunne bekrefte at det faktisk var ganske vanlig å slite i forhold til stebarn, spesielt når man sliter selv, det er jo tross alt ikke dine barn og noen ganger kan det bli litt slitsomt, vi kjenner dem ikke på samme måte som vi kjenner våre egne barn og de er jo ikke knyttet til oss på samme måte som de er til sine kjødelige foreldre heller!

Tror ikke vi er alene, har slitt med depresjoner i perioder selv å da er det vanskelig å skulle forholde seg til hans to barn, dette var noe som kom når jeg ble gravid.

[Gjest]

Jeg vet ikke hva som er problemet med hans barn...må være noe bestemt du ikke liker ved de?

 

Hvis du er deprimert, så må du få hjelp i forbindelse med det først og fremst. Så jeg ville ikke tatt noen stilling til å gå fra mannen din før jeg var frisk igjen... Det er så mye som endrer seg fra man er deprimert til at en er oppe igjen!

 

Lykke til )

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg hadde søkt hjelp hvis jeg var deg. Det er jo viktig og bli mest mulig klar for å ta vare på et barn. Jeg vil også si at det er viktig i forhold til din manns marn. Tenk; de er uskyldige i dette, de har ikke valg å komme til denne verden. Alle barn fortjener å bli behandlet med respekt.Barn har også en egen evne til å merke hvordan andre mennesker reagerer på dem, det kan derfor være skadelig for dem å gå rundt å føle på dette. Jeg ville ha gitt forholdet en sjanse, da ting ofte blir vanskelig i graviditeten. Alle følelser blir liksom forsterket, men er man bevisst dette er det jo lettere å takle. Fagfolk på området er flink til å sette situasjonene i perspektiv og hjelper mennesker til å se seg selv og andre i den daglig situasjonen. Lykke til!