Frustrert over meg selv!!

[Anonym bruker]

Jeg er en jente som er over gjennomsnittet intelligent, har fornuften i behold og beina godt plantet på jorden! Venninnene mine ville beskrevet meg som en person som ikke lar seg pille på nesen, og som gir beskjed om det er noe som plager henne. Jeg har god utdannelse og alle forutsetninger til å klare meg alene og et greit nettverk rundt meg. Likevel så er jeg i et dårlig forhold! Med en mann som tapper meg for krefter, livsenergi og selvtillit. Misforstå meg ikke nå, han er god å bunnen og har aldri gjort meg noe vondt! I den siste tiden ser jeg hvor feilt valg av mann jeg har tatt. Han er mindre intelligent, sur og grinete hele tiden, snakker ikke om følelser og latt meg ikke ta del i hverdagen hans. I tillegg klarte han å være utro 1 måned etter jeg hadde født hans barn. Ikke fortalte han meg det heller, fant det ut av meg selv!

 

Så nå strever vi da medå komme over utroskapen og løynene og det er nå jeg virkelig har sett at jeg umulig kan bety så mye for ham. 3 måneder siden jeg fant ut hva han hadde gjort. Han lover meg alt. Han skal gjøre alt for at det skal bli bra igjen. Kutte ut bygåing til jeg er klar. Så i dag spør han om han kan gå ut på byn med kompisene og jeg sier nei, du kan være med kompisene, men komme hjem når de skal på byn! Du må vente til jeg er klar. Til jeg ser at jeg betyr noe for deg og jeg kan stole litt mer på deg. Så reagerer han som han alltid gjør med å bli sur og grinete, si at jeg bare skal bestemme hele tiden!! Hisse seg skikkelig opp. Så da har jeg valget. 1. La ham gå ut! eller 2. Sitte hjemme med en mann som er drittsur. Og dette er ikke første helgen dette skjer!

 

Hele den sunne fornuften min sier jeg bør gå fra ham, men hjertet følger ikke med! JEg tror rett og slett jeg er en person som ikke makter å ta avgjørelsen om et samlivsbrudd! Tenker også på babyen vår! Vil jo bare det beste for ham!

 

Jeg er veldig glad i ham, og familien hans. Alt er bare så trist. Hvorfor må livet være så vanskelig. Hva skal jeg gjøre??? Hvordan skal jeg klare å gå fra ham! Er så redd for å være alene!

[Anonym bruker]

det du først og framst bør tenke på er barnet ditt..

babyen trenger stabilitet og ei mor/foreldre som ikke stresser og lager bråk.

 

hvorfor skal du sitte der med en sur kaill?? det er han som har drette seg ut også blir HAN sint?? unnskyld meg...

 

i skrivende stund har jeg faktisk låst ut samboeren min, han har begynnt å smålyge til meg, litt og litt..

ikke noe alvorlig, ,men jeg har en bror som er lystløgner og ser konsekvensene av det.

når vi ble gravide ble vi enige om å holde oss unna alkohol og tobakk begge to da vi begge snuser, det som har kommet fram i ettertid erat han har snuset opp til flere ganger, konfronterte han med det og det kom en drøss med unnskyldniger, i det siste har han sagt han skal komme hjem kl da og da, men ender bestandig opp med å komme en time senere. som jeg har sagt til han, det er ikke det at du er borte, men det at du sier en ting å gjør en annen. så i går sa han at han skulle til en kompis rett etter jobb, men skulle være hjemme til kl 20.00. sendte han mld rundt kl 19, og lurte på hva vi skulle lage oss til middag når han var hjemme til kl 20. da ringte han å sa at han ikke kom til da..

ente i krangel da jeg sa jeg sitter å venter på han, og planlegger å spise med han da han dagen i forveien var på møte til langt på natt og trening etter det.(trening er noe som blir veldig prioritert, 4-6 ganger i uka og jeg begynner å bli drittlei)

jeg sa til han at viss han ikke var hjemme til kl 20.00 kom jeg til å pakke bagen hannes så fikk han finne seg en annen plass å være. (vi har sikkerhetslås, og det er bare jeg som har nøkkel dit)

 

20.05 la jeg posen under trappa og sendte han mld om hvor han kunne finne den..

 

(det hører også med i historien at det er masse som har skjedd tidligere (ikke utroskap eller vold) der han har sagt at alt skal bli bedre, uten at noe har skjedd)

 

 

det jeg vill fram til er at ord er noe mannfolk ikke er flinke med eller å høre på, men viss man handler får man oppmerksomheten deres..

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har oppriktig medfølelse for deg. Denne historien kunne jeg ha skrevet for 4 år siden. Jeg gikk ut av forholdet og tok en dag av gangen. Jeg traff verdens snilleste og beste mann for 3 år siden og har ikke angret en dag på det jeg gjorde. Vet om mange som har vært i forhold der mannen har vært utro og lovet bot og bedring, det eneste som ha skjedd er at det har gjentatt seg. Det virker som om din samboer bagatelisererhva han har gjort, dette mener jeg pga at han ikke forstår at han burde i det hele tatt ikke spurt deg om han kunne gå ut. Så til babyen, det er feil at vi kvinner sier at man må bli i et dårlig forhold pga barn, barn sanser at ting er galt da er det bedre å være alene. Ønsker deg lykke til videre og sender masse gode tanker til deg.

[Anonym bruker]

Takk for svar begge 2. Er så vanskelig å løsrive seg. For det jeg har nå er jo på en måte trygt og kjent! Jeg vet jo ikke hva som venter meg der ute! Jeg skrev et langt brev til ham, som han har lest! HAn sa det var fint jeg hadde skrevet ned hva jeg følte og hva det var jeg ville! Så nå er jeg vel kanskje dum atter en gang og håper at ting vil ordne seg og at han vil forstå! Har sagt til ham det er siste sjanse fra meg! Han er gått med kompisen sine(bursdagsbesøk så vil ikke nekte ham det) og så kommer han hjem når de går til byn! Han kjører bil, får ikke lov å drikke. Jeg har sagt at han ikke kan mase på meg og at jeg trenger tid!

 

Det jeg mente anngående babyen er jo at det ikke er bra for ham at vi har det sånn som vi har det! At ting enten må ordne seg fort eller så må vi gå i fra hverandre for hannes skyld! Jo lengre vi venter jo verre blir det jo for ham!

 

Nå gir jeg ham min siste sjanse.Jeg vet at jeg har vært utrolig snill med ham i alle år og at jeg fortjener å bli behandlet bedre! Kjenner det er veldig vanskelig dette! Men må gi ham en sjanse til!

 

Takk igjen for svar. '

 

hilsen HI

[Anonym bruker]

Da var sjansen brukt opp og vi er gått ifra hveandre! HAr bare utsatt det og utsatt det, men nå er det slutt. Er så trist. Men nå kan alt bare bli bedre fremover....

[Anonym bruker]

Du er kjempetøff!! Og som du sier - fra nå av kan det bare bli bedre. Skjønner at du er veldig trist nå, men dette måtte til for at du skal få et bedre liv. Nå er du fri til å få det livet du fortjener. Ønsker deg masse masse lykke til fremover og sender deg en stor klem.

[Anonym bruker]

Veldig trist å lese alt som står her om din situasjon og at andre også opplever slikt i forholdet. Menn er ikke til å bli kloke på. De må miste det de har før de ser hva de har. De kan ikke prate om ting, og de er mye mer egoistiske enn oss damer. De får dyrket seg selv og sine interesser, mens vi er hjemme og tar oss av hus og barn. Nå er ikke det alltdi slik, finnes mange snille forståelsesfulle menn og! Men synes generelt av erfaring og hvordan venninner har det, at menn ikke forstår konsekvensene av å binde seg i et forhold og være trofast og lojal på alle måter mot sin partner.

 

Jeg håper ikke du klarer være sterk nå og ikke ta ham tilbake. Føler du at det er det rette, er det lurt å holde ham på benken en stund slik at han får tenkt. Han må bevise at du er alt for ham, og du må TRO ham på det. Jeg kjenner ikke til alt, da jeg bare har lest dette, men håper at du ikke tar ham tilbake. Uansett, følg hjertet og magefølelsen!

Ønsker deg det beste:-)